Kapittel 1
4 år senere
"Sasha, Tiffany, Louisa, Angenette, Carla og Taylor, kom frem."
Sasha gikk rundt de to dusin andre jentene i rommet for å komme frem der de andre fem nevnte kvinnene allerede sto, ivrige etter å få ordrene som ville starte den siste delen av denne farseaktige konkurransen. Jakten. Disse andre jentene, som faktisk hadde gleden av å bli likt av arrangørene av denne idiotiske konkurransen, skulle kjempe, noen ganger til og med til døden, for å tjene retten til å bestemme hvem som skulle få evnen til å velge hvem som skulle sendes til deres død om litt over en uke. Gudinne, hvor de hatet henne og ville gjøre alt for å sabotere henne til å tape. De tok turer med å stirre olmt på henne, og hun rullet skuldrene tilbake, ignorerte dem som hun hadde gjort de siste dusin årene. De skulle ikke få komme til henne. Ikke i dag. Ikke når Kalanis liv avhang av denne siste jakten.
"Velkommen til den siste dagen av Avlsløpet. Vennligst bli med meg i å gratulere våre topp 6 damer." Rektor Lyndhurst ventet til den tordnende applausen døde ut før hun fortsatte. "Reglene er som følger, hver lagkaptein," hun pekte på de 6 foran, "vil velge et lag på fire. Den vinnende lagkapteinen vil da ha 24 timer på å sende inn en liste over 12 jenter som vil bli sendt til Terra Mysterium."
Mysteriets land. Bare å høre navnet alene var nok til å sende en bølge av frykt gjennom hver eneste konkurrerende kvinne i rommet. Alle visste hva som ville skje. Jentene som ble sendt dit ble brukt til å bære barn for en gruppe ukjente skiftere. Hvis de ikke klarte å produsere et barn innen de første to årene, ble de slaktet. Etter at de hadde fått 3 barn eller ti år hadde gått, avhengig av hva som kom først, ble de deretter henrettet. Alle hadde sett bålet som brant kroppene og luktet den etsende lukten av brennende kjøtt. Hvis du lyttet nøye, kunne du høre skrikene av smerte og terror fra kvinnene mens de ble brent levende. Fingre ble knipset foran ansiktet hennes, og hun blinket opp mot rektoren. Hun bøyde knærne og senket seg ned i den halvbukken de var lært opp til å bruke for å vise underkastelse til de over dem. Hun rullet med øynene.
"Du skal velge først. Jeg vil råde deg til å velge veldig klokt, de kan koste deg livet."
Hun nikket og trådte frem, allerede ha valgt. Øynene hennes skannet mengden av jenter som alle kjempet om hennes oppmerksomhet i et forsøk på å bli valgt. De frastøtte henne alle sammen. De fleste av dem hadde aldri sagt et vennlig ord til henne og ønsket nå å være på hennes lag, på grunn av hva? Fordi hun hadde bevist seg å være den mest dyktige til å overleve, utmerket seg i alle aspekter av trening. Hun fnyste. Og å tenke at Tiffany, ulveskifteren, var eplet i morens øye, men hadde ikke klart å overgå Sasha. Hun kremtet, innså at hun tok for mye tid.
"Jeg vil ta Raven Montgomery, Melissa Romanoff, Sherri Coda og Kalani Soma."
"Oppgi din begrunnelse for å velge dem."
Hun ba om unnskyldning til Kalani med øynene for det hun skulle til å si. Hun hadde allerede fortalt dem hva hun skulle si, men hun visste at det fortsatt ville gjøre vondt. Hun hatet å se nederlagsuttrykket på Kalanis ansikt.
"Fordi som den sterkeste studenten, hvis jeg ikke kan vinne med de svakeste bak meg, så tror jeg at jeg bør sendes til Terra Mysterium som avler. Ingenting i livet er lett, så dette bør heller ikke være det."
"Ta av deg klærne før du sendes for å velge din eneste overlevelsesgjenstand."
Hun kledde av seg til hun bare hadde på seg sitt kyskhetsbelte og hendene over brystene. Hun snurret rundt i en hel sirkel for å vise at det ikke var noe skjult på kroppen hennes.
"Du kan kle på deg og gå ut med laget ditt etter at du har fått din ene gjenstand."
Hun kledde på seg raskt mens laget hennes nærmet seg henne. De løp bak henne på vei til biblioteket for å hente hennes valgte gjenstand. Det var den ene tingen som muligens kunne sikre en seier hvis hun valgte riktig, men hun visste allerede hva hun skulle velge. Hun måtte bare få tak i det før noen av de andre gjorde det. De fikk bare fem minutter før Tiffany, som andreplasserte student, ville være rett bak henne. Hun kastet et blikk på de fire bak seg som allerede var andpustne og stønnet. Hun senket tempoet for å falle inn i trinn ved siden av Kalani.
"Er du klar på planen?"
"Ja."
"Ta dem med, så møter jeg deg der etter at jeg har fått tak i alvestøvet."
"Greit. Kom igjen, jenter. Denne veien."
Hun ventet til de forsvant rundt hjørnet før hun spurtet i full fart til biblioteket. Hun kom til bordet som var fylt med magiske gjenstander, og en merkelig kvinne trådte frem fra skyggene.
"Det første laget som kommer tilbake med hornet til en enhjørning, vinner."
Hun nikket skarpt idet kvinnen smeltet tilbake i skyggene. Hun begynte raskt å flytte på gjenstandene på bordet. Hvor var den? Den lille purpurrøde posen med gullsnorene som holdt den lukket. En høy klokke ringte, og hun presset seg selv til å jobbe raskere. Kom igjen! Hvor- Aha. Hun dyttet skjoldet til side for å få tak i den lille posen. Hun puttet den i lommen og løp ut av rommet. Dørene svingte igjen bak henne, og hun bannet for seg selv da hun så Tiffany og hennes gjeng med bøller løpe mot henne. Hun viste dem fingeren før hun løp til høyre, mot skogen. Hun pumpet beina så hardt og raskt hun kunne. Hun måtte komme til hulen før Tiffany skiftet. Hun hatet den regelløse jakten med lidenskap. Den ga skifterne en urettferdig fordel over menneskene. Hun smilte. Eller det trodde Tiffany. Ingen visste om visjonene hennes, bortsett fra Kalani, og hun visste at hun ville ofre livet sitt før hun fortalte noen.
Hun hoppet over den lille bekken halvveis til hulen. Alvestøvet ville lokke enhjørningen til hvor enn lukten var, og tillate jentene på laget hennes å forsvinne sporløst, og dermed sikre deres sikkerhet mens hun jaktet på det forbannede unnvikende dyret. Hun kastet et blikk over skulderen da lyden av en ulvehyl fanget oppmerksomheten hennes et øyeblikk.
"Spillet er i gang, bitch," mumlet hun da hun skled inn i hulen. "Husk, dere må være stille. Hun kan ikke lukte eller se dere med dette på, men hun kan fortsatt høre dere. Jeg kommer tilbake for dere."
Hun åpnet raskt posen og begynte å kaste håndfuller av alvestøv over jentene, før hun kastet det rundt kanten av hulen, og sparte akkurat nok til å bruke på seg selv. Hun klatret opp i et tre før hun gned noe av støvet bak ørene, på nakken, håndleddene og bak knærne, før hun dumpet resten over klærne sine. Hun lente seg tilbake mot treet og begynte å etterligne den musikalske latteren til alvene som levde så fritt i skogen. Takk Gudinnen for at hun hadde disse drømmene. Uten dem hadde Kalani og resten av laget hennes ingen sjanse til å overleve denne dødsjakten. Hun tok av seg skoene og plasserte den høyre umiddelbart i frontlommen på hettegenseren før hun tok den tynne diamantblonden ut av den venstre før hun også puttet den i lommen. Hun skiftet posisjon på grenen, musklene hennes spente seg mens hun kvitret igjen. Hun hørte lyden av hover på bakken og grep tak i grenen. Hun sendte ut alvelatteren igjen, og et glimt av en skinnende snøhvit pels som glitret i solskinnet fikk henne til å ta et dypt pust for å roe ned hjertet som banket.
'Kom til mamma, din lille drittsekk.'
Den beveget seg forsiktig under treet hennes, og hun falt ned på ryggen dens. Den bukket voldsomt for å prøve å få henne av, men hun holdt fast i nakken dens mens den raste gjennom skogen. Hun sendte opp et fuglekall og var takknemlig da hun hørte Kalani svare på det. Hun red enhjørningen til den kollapset i ren utmattelse på bakken. Hun saget raskt av hornet før hun puttet det i BH-en for sikker oppbevaring. Hun pustet dypt mens hun jogget tilbake til hageskuret rett bak hovedbygningen på skolen. Da hun nærmet seg, sendte hun ut et nytt fuglekall og slappet av da det umiddelbart ble besvart. Hun skrudde på slangen og skylte raskt av seg alvestøvet før hun sprutet vann rundt seg. Laget hennes kom sakte til syne igjen, noe som fikk henne til å slappe av ytterligere. Hun skrudde av slangen før hun grep Kalani’s hake i hånden. Hun vippet ansiktet hennes i alle retninger og trakk henne inn i en klem, klemte henne hardt.
"Du gjorde det bra, Lani."
"Takk, Aja. Fikk du det?"
Hun tok på brystet sitt, og da spissen på hornet presset mot brystet hennes, nikket hun.
"Hva heter jeg?"
"Sasha!"
Øynene hennes glitret mot dem.
"Hva heter jeg?" ropte hun.
"SASHA!" ropte de.