Kapittel 6
Hun hørte Damon banne høyt rett før det smalt bak dem.
"Hva i helvete?!" Damon bannet, og stilte seg foran Kara mens han så seg rundt i jungelen, på jakt etter trusselen. "Har du sett noen andre komme hit, Kara?"
"Jeg sa jo at du skulle vente på meg, gjorde jeg ikke?" Kara snudde seg rundt da James' stemme runget gjennom den tomme jungelen bak henne.
Hun så ham stå med armene krysset over brystet, kjeven stramt sammenbitt mens blikket hans festet Kara til stedet i sjokk mens hjertet hennes dunket hardt av frykt. Sinna hans var like tydelig som en lys, solrik dag.
"Hva gjør du her?!" Damon utbrøt, og stirret på James i sjokk.
"Det angår ikke deg!" James kastet ikke et blikk i Damons retning. Øynene hans glødet mot Kara, "Kom deg vekk herfra." James snappet til Damon.
"Hvorfor skulle jeg det?" Damon spurte arrogant, "Du kan komme deg vekk. Ingen inviterte deg uansett."
"Faktisk," James' blikk svingte mot meg, "Hun gjorde!"
"Jeg og Kara kommer hit-" Damon begynte å si, men Kara avbrøt ham midtveis.
"Damon, vær så snill, ikke slåss." mumlet hun. Hodet hennes føltes som om det skulle eksplodere av irritasjon og frykt. Hun kunne ikke tro at James hadde bestemt seg for å følge etter henne hit. Hun visste at dette ikke var hennes feil, og hun hadde gjort sitt beste for å vente på ham så lenge hun kunne, og det var han som hadde bestemt seg for å ikke oppfylle det som en selvopptatt person, men likevel var blikket i øynene hans ikke noe hun likte for seg selv.
Damon snudde seg mot henne og sa mykt, "Kara, vær så snill, ikke støtt ham akkurat nå."
"Jeg støtter ham ikke!" insisterte Kara, og nærmet seg ham og la hånden på hans knyttneve, "Jeg vil bare ikke at dere skal slåss i dag."
Hun hadde knapt fått ordene ut av munnen da James grep håndleddet hennes i et stramt grep og begynte å dra henne mot kirken.
"Si til ham at han skal komme seg vekk herfra." snappet James.
Kara snudde seg og så Damon allerede gå mot førersetet for å sette seg inn i bilen.
"Jeg ser deg hjemme!" ropte hun.
"Faen!" hørte Kara James banne mens han dro henne fremover mens han gled hånden rundt midjen hennes og hastet for å komme seg inn i kirken.
De hadde knapt krysset terskelen til hoveddøren til den gamle, støvete kirken da han dyttet henne fremover for å presse henne mot den gamle, støvete veggen, hånden hans grep fortsatt stramt om håndleddet hennes, og skarp smerte skjøt gjennom hele armen hennes.
"Har du glemt hva jeg sa til deg i morges, Kara?" James knurret gjennom sammenbitte tenner i sinne, "Jeg sa at jeg skulle ta deg med hit! Hvorfor ventet du ikke på meg?!"
Med hvert ord som kom ut av leppene hans, økte sinnet hans og grepet om håndleddet hennes strammet seg til et uutholdelig nivå.
"James, du er-" hvisket Kara, men James avbrøt henne midt i setningen.
"Jeg sa at jeg skulle komme og hente deg hit. Hvorfor hører du aldri på meg?! Hvis du ville komme hit med Damon, hvorfor bry deg med meg, huh?"
"James, håndleddet mitt!" ropte Kara i smerte. Grepet hans hadde strammet seg så mye at hun var sikker på at knoklene hennes kom til å brekke.
Kara sluttet å kjempe, men hun løftet ikke blikket for å se på James. Hennes avstandstagen irriterte ham alltid fordi hun for det meste var fast bestemt på å være så nær ham som mulig, selv når han skjøv henne bort.
"Flytt deg!" mumlet Kara.
Han gjorde det ikke. Han blokkerte døråpningen, og hun visste at det ikke var en sjanse i verden for at han kom til å la henne gå før de hadde snakket.
"Fortell meg hvorfor du kom hit." gjentok James.
Kara nølte et sekund, men bestemte seg så for å svare ham for å komme seg ut av rommet så raskt som mulig, "Jeg vet hvorfor du dyttet meg ned fra veggen." mumlet hun, "Jeg så slangen ved siden av oss."
James øyne utvidet seg i sjokk. Han hadde ikke innsett at hun hadde sett den. Han ville ikke skremme henne, derfor hadde han dyttet henne ned fra veggen da hun ikke hoppet. Slangen krøp raskt mot dem. Han hadde prøvd å fortelle dette til foreldrene sine også, men de hadde bare anklaget ham og ropt på ham i stedet for å lytte til hans forklaring.
"Jeg kom hit for å fortelle deg at jeg ikke var sint på deg. Men du..." Karas anklagende blikk skjøt mot James, "du dyttet meg så hardt. Beinet mitt gjør vondt."
James så på henne med et skyldbetynget blikk i øynene. Han angret på oppførselen sin. Sinnet hans fikk alltid fram den verste oppførselen fra ham, men han skadet aldri noen. Og Kara var den siste personen han ønsket å skade. Men denne gangen hadde sinnet hans fått fram det verste i ham da han så Kara stå utenfor rommet hans.
"Unnskyld." mumlet James mens han tok et skritt frem mot henne.
"Unnskyld for hva?" mumlet Kara, men så ikke på ansiktet hans, og ignorerte ham fullstendig.
Hun kunne se føttene hans foran øynene hennes da han kom til å stå bare en fot unna henne.
Hun kjente hånden hans løfte seg. Hånden hans kom opp for å gripe haken hennes forsiktig og løfte den opp for å stirre inn i øynene hans mens han svarte,
"Unnskyld for at jeg dyttet deg ned fra veggen og unnskyld for at jeg dyttet deg ned da du var utenfor rommet også."
James øyne var fulle av oppriktighet og mildhet. Dette ene blikket, denne ene stirringen som James alltid ga Kara, var nok til at hun ble myk for ham.
Men så bøyde han hodet og kysset mykt kinnet hennes, og det var øyeblikket da hjertet hennes begynte å slå litt raskere i hans nærvær for første gang.