Kapittel 5
Hun hadde ventet hele dagen på James, men han hadde nok en gang bevist at hun hadde rett ved å ikke dukke opp. Han gjorde alltid det. Han ga henne håp og så rev det bort igjen. Det var liksom hans greie. Hun visste ikke hva slags glede det ga ham å bryte hennes tillit gang på gang, men det gjorde vondt som bare det hver gang han gjorde det, og hun falt for hans ord om og om igjen.
Kara banket på døren til Damons rom. Hun følte seg litt redd fordi hvis James på mirakuløst vis kom hjem og ikke fant henne der, ville han bli rasende. Hans sinne skremte henne mest. Men denne gangen ble frykten for hans sinne overvunnet av hennes egen raseri over sviket mot henne. Dagen var allerede over. Det var ingen sjanse i verden for at han skulle få ødelegge bursdagen hennes.
Damons dør åpnet seg, og foran henne sto en mann på nesten to meter med blå øyne, iført bare boksershorts og en løs tanktopp.
"Ta på deg noen klær, for pokker!" knurret hun mens hun dyttet ham til side og gikk inn på rommet hans med et stønn.
Damons rom var et eneste stort rot. Så mye som Damon var en ryddig fyr, like mye var han også en rotete fyr. Det var ikke en dag hvor hun ikke hadde sett rommet hans være fullt av rot, selv om det ble ryddet daglig.
"Du skjønner vel at hvis det var en annen jente i ditt sted, ville hun ha dødd av beundring for meg, ikke sant?" Damon lo og ploppet ned ved siden av henne på sengen.
"Weeweeawaweee..." hermet Kara etter ham med uforståelige ord, noe som fikk ham til å bryte ut i latter.
Han grep tak i lårene hennes og trakk beina hennes mot seg til han klarte å legge hodet sitt i fanget hennes. Kara dyttet ham bort med irriterte lyder, men hennes styrke var ingenting mot hans.
Da Damon endelig hadde lagt hodet sitt til rette i fanget hennes, snudde han ansiktet opp for å se på henne og spurte,
"Hva vil du? Gått inn i feil rom, prinsesse?"
Kara smalnet øynene mot ham, "Jeg vet hvilket rom jeg er i, drittsekk."
"Åhh... virkelig?" ertet Damon mens han strøk hånden sin langs midjen hennes og kilte henne lett med fingertuppene.
Kara stønnet frustrert mens hun dyttet bort hånden hans, "La oss gå til kirken."
Damon, som var fokusert på å gjøre Karas liv så vanskelig som mulig så lenge hun var i rommet hans, stoppet umiddelbart, "Hva? Nå?"
"Ja."
Damon løftet hodet og så ut av vinduet og deretter på veggklokken i rommet før han vendte blikket tilbake til Kara, "Prinsesse, du skjønner vel at klokken er syv på kvelden, ikke om morgenen, ikke sant?"
Karas blikk ble enda skarpere.
"Åh... pokker. Greit!" Damon stønnet irriterende mens han presset ansiktet sitt inn i magen hennes, "Kan jeg gå i dette antrekket?" ordene hans kom ut dempet.
"Du kan komme naken for alt jeg bryr meg." mumlet Kara og kastet ham av fanget sitt, så han snublet og falt ned på gulvet med et høyt stønn.
"Du er en bitch noen ganger." mumlet han, mens han gned den nesten ødelagte rumpa.
"Stjal noen trekk fra deg." mumlet hun mens hun reiste seg opp og stirret ned på ham til han kom seg opp fra gulvet på egen hånd.
"Vi går." beordret hun og gikk ut av rommet mens hun hørte lyden av Damon som skyndte seg å gripe det nødvendige.
Faen ta James.
Da hun steg ut av BMW-en, sukket Kara lykkelig da kulden fra den mørke, stille skogen traff de nakne armene hennes.
Mørket hadde dekket himmelen. Krokete trær hang lavt over den baroniale kirken, knirket illevarslende i de hylende vindene. De tunge eikedørene, som var litt ødelagte, falt åpne og ekkoet rundt i den tomme kirken. Måneskinnet skinte gjennom de sterkt sprukne glassmalerivinduene, kastet et uhyggelig lys på det støvete alteret.
Hun kjente at Damon kom og stilte seg ved siden av henne mens han stirret på kirken. Det var ikke noe spesielt, men siden hun hadde funnet kirken i tenårene, hadde det på en måte blitt en ritual for henne å komme hit på bursdagen sin. Eller når hun følte seg dyster og deprimert. Dette stedet var hennes frelse, det ga henne ro.
Kara falt hardt ned på bakken. Hun hadde ikke forventet at James skulle dytte henne så brutalt. Med sammenbitte lepper undertrykte hun smerten som prøvde å forlate leppene hennes.
Hennes anklagende og sinte blikk vendte seg mot James, og stirret på ham mens tårer truet med å falle ut av øynene hennes.
Ved å legge all vekt på det uskadde beinet, holdt hun seg fast i rekkverket og reiste seg opp fra bakken.
Hun så ikke på ham etter det. Hans oppførsel var uakseptabel for henne. Med et flyktig sideblikk på ham begynte hun å snuble mot sitt eget rom i stillhet. Magen hennes var i knuter.
Hun hadde bare tatt to skritt da noen grep armen hennes og trakk henne i motsatt retning.
"Bli med meg." hveste James og trakk henne mot rommet sitt.
Kara prøvde rasende å rive til seg armen, men han lot henne ikke. Han trakk henne mot rommet sitt til de begge var inne og han hadde låst døren fra innsiden.
Kara ble stående, krysset armene over brystet og ga ikke James et blikk.
"Hvorfor kom du?" spurte James, ignorerte henne, "Ikke skadet nok ennå? Vil du bli drept?"
Kara's sinte øyne skjøt umiddelbart et fornærmet blikk på ham. Fresende igjen prøvde hun å passere ham og gå ut døren, men han blokkerte veien hennes.
"Fortell meg!" glodde han.
"Jeg vil ikke fortelle nå." bet Kara sammen, prøvde å unngå ham og komme til døren, men hennes skadde bein og James var perfekt i stand til å blokkere veien hennes.
"Jeg er lei meg." spyttet James ut ordene da hun ikke stoppet.