Kapittel 4
Hun skyndte seg ned trappene og fant hele familien sittende ved lunsjbordet, akkurat som hun hadde forventet.
Det var en rutine så lenge hun kunne huske. Frokost og lunsj eller frokost og middag var familietid for Sullivan-familien. Hvis de var i byen, måtte de planlegge møtene sine med tanke på måltidene.
James derimot, fulgte sine egne regler.
"Ah, min kjære jente er her." Fru Rita, moren til James og Damon, hilste meg med det søteste smilet så snart hun så meg.
Smilende åpent ved hilsenen hennes, trakk Kara ubevisst ned ermene på genseren sin.
"Hei, Rita." Hun smilte til henne og deretter rundt bordet til alle sammen.
Fru Laura, James' bestemor, klappet på setet rett ved siden av henne med et mildt smil, og tilbød henne plassen å sitte på.
"Hvordan har du det, min kjære jente?" Fru Laura smilte mens hun plukket opp litt rød pasta og serverte henne et glass juice.
"Jeg har det bra." Kara takket Laura høflig før hun begynte å spise.
Noen øyeblikk senere spurte Rita, "Hva gjør du for bursdagen din? Har du planlagt noen fest med venner, eller skal jeg ordne feiringen hjemme, kjære?"
Kara løftet blikket for å møte Ritas milde blikk, "Jeg har faktisk ikke planlagt noe ennå. Jeg får se hva jeg skal gjøre."
"Flott jente." Rita roste henne og fortsatte å spise.
Kara lot blikket vandre rundt i huset, prøvde å få et glimt av James, men han var ikke å se. Klokken var allerede tre på ettermiddagen. Hun hadde planlagt å dra tidlig om morgenen til den forlatte kirken, men siden James hadde sagt at hun skulle dra med ham, hadde hun blitt. De ville ikke kunne dra dit hvis det ble for sent og mørket senket seg over byen om natten, da jungelen også ville bli mørk og det ville knapt være noe lys i kirken.
Etter å ha fullført lunsjen skyndte hun seg opp til rommet sitt for å skifte og ringe James. Hun prøvde fem ganger, men han avbrøt telefonen hennes hele tiden. Skuffelsen hadde allerede begynt å fylle henne, og hun tenkte at han ikke kom til å ta henne med som han hadde lovet.
Hun gikk videre og tok en dusj før hun kledde seg i et skjørt som rakk til låret og en topp med bare skuldre. Hun plukket opp telefonen fra nattbordet og ringte ham igjen. Klokken var nå seks om kvelden. Mørket hadde begynt å spre seg.
Han svarte ikke. Tårer fylte øynene hennes da hun innså at James sviktet henne igjen, som alltid. Hun forsto ikke engang hvorfor hun blindt ga ham sin tillit igjen og igjen. Det var så dumt av henne.
Sukkende plukket hun opp sine blå, ankelhøye sko og trakk dem på føttene. Da hun innså at hun hadde tatt feil sko på feil fot, knurret hun i frustrasjon og kastet den tvers over rommet. Skoen smalt mot veggen og falt ned uskyldig.
"Faen ta deg!" mumlet Kara.
Skoen svarte ikke tilbake, og den fløy heller ikke magisk opp og kom tilbake til henne, selv om hun stirret på den i ti minutter.
Blikket hennes gikk til klokken da den slo syv. Solen hadde gått helt ned. Bursdagen hennes var allerede ødelagt, og hun hadde ikke tenkt å ødelegge den mer ved å sitte her som en dukke og vente på den jævla drittsekken.
Med en besluttsomhet reiste hun seg fra sengen med et pust og haltet med én sko på foten for å hente den andre.
Hun plukket den opp fra gulvet og satte seg ned på rumpa akkurat der og tok den på.
Når hun var ferdig, ventet hun igjen et par minutter, uten å vite hva hun ventet på. Et mirakel som magisk droppet James foran øynene hennes med en stor bukett blomster og sjokolade?
"Faen heller!" sa jeg frustrert og begynte å gå mot Damons rom for å dra ham med meg.
Kara haltet mot James' rom i nattens mørke. Hele huset var stille og dekket av en dødbringende ro. Kara ble alltid redd i mørket. Skyggene ga henne frysninger og fikk henne til å frykte spøkelser som vandret rundt. James hadde fortalt henne at det var noen dårlige forfedre som vandret inne i huset og i gangene om natten. Skremmende og lurende for å angripe. De eneste trygge stedene hvor spøkelsene ikke gikk, var hennes rom og James'.
Mer og mer skremt for hvert sekund haltet hun raskt mot James' rom. Da hun kom dit, banket hun forsiktig. Ingen respons kom tilbake. Hun banket noen flere ganger, men ingen svarte. Tenkte at James hadde sovnet, snudde Kara seg for å gå.
"Hva vil du?" James' stemme stoppet henne da hun tok et skritt mot rommet sitt.
Hun snudde seg og så på ham, glad for å se ham fortsatt våken.
"Jeg kom for å snakke med deg." strålte hun, "Kan jeg komme inn?"
"Forsvinn!" James smalt døren i ansiktet hennes.
Hun haltet mot døren igjen og banket. Hun fortsatte å banke til han åpnet døren igjen.
"Hva?!" snappet han, "Forsvinn, eller jeg brekker beinet ditt igjen!"
"Det vil du ikke." Kara vippet hodet til siden og smilte uskyldig.
"Se på meg." snappet James, grep henne i skuldrene og kastet henne bort.