Kapittel 3
Kara våknet av lyden av fuglekvitter utenfor. Solen skinte rett inn i øynene hennes, og hun ble irritert av det direkte lyset.
Hun gned søvnen ut av øynene klossete mens hun satte seg opp, og kjente ryggen av sofaen mot albuen sin.
Men kulden traff henne som en stikkende nål. Det var kaldt i luften, men varmen hun savnet kom fra noen hun virkelig ønsket å våkne opp med.
Dessverre var han allerede borte.
Øynene hennes falt på veggklokken som viste to på ettermiddagen. Hun hadde ikke engang innsett at hun hadde sovet så lenge.
Øynene hennes lette etter James, og hun ba om at han fortsatt var her, men hjertet visste at han ikke var det. Det var en merkelig følelse. Men merkelig nok dunket hjertet hennes som en trykkluftbor inni brystet hver gang han var i nærheten. Hun visste ikke om det var psykisk eller en forbindelse av sjelen hennes til James sin, men hun visste alltid når han var i nærheten.
Da hun så at rommet var helt tomt, reiste hun seg fra sofaen med et alvorlig uttrykk. Hun ville virkelig se ham igjen.
"Vil du komme tilbake til meg?" hvisket hun stille til bildet hans som sto rett ved siden av sofaen på en lampebord.
Spørsmålet hang tungt i luften. Den eneste lyden hun kunne høre var vinden som kom gjennom vinduet.
Hun reiste seg fra sofaen og sto rett opp, beundret rommet hans med blikket. Rommet hans var så perfekt og rent som det kunne være.
En ting hun hadde lagt merke til med ham var at han likte å holde seg ren. Veldig, veldig ren. Han dusjet hver dag. Etterbarberingsvannet og såpen hans hadde en duft hun hadde begynt å lengte etter. Siden det ikke gikk en dag uten at de så hverandre, hang lukten hans igjen i minnet hennes som en del av hennes egen væren.
Rommet hans hadde ikke et spor av skitt. De sjokoladefargede veggene, det brune interiøret, lampebordet ved siden av skrivebordet, den persiske, kremfargede teppet på det kalde, hvite marmorgulvet, alt var plettfritt og uten skitt, og hver lille ting, til og med pennen hans, var plassert der den skulle være.
Med et siste, lengtende blikk rundt rommet hans bestemte hun seg for å gå til sitt eget rom for å friske seg opp.
Selv om hun bodde bare noen få hus unna, siden foreldrene hennes og James' foreldre var bestevenner, og hun kom hit ofte siden barndommen, hadde de gitt henne et rom her også.
Hun forlot James' rom stille, passerte et lagerrom som skilte rommet hennes fra James' og gikk inn.
Lyse gule og himmeltoner møtte henne med varme umiddelbart. Hun var ikke like ryddig som James. Klærne på sengen og sminken som lå strødd på sminkebordet viste det tydelig.
På femten minutter hadde hun børstet tennene og vasket ansiktet. Hun greide grovt gjennom håret med fingrene, trakk ned kanten av den blå genseren og strøk over foldene for å rette den ut. Når hun var fornøyd med utseendet sitt, åpnet hun baderomsdøren og gikk ut av rommet.
Den venstre hånden hennes grep rekkverket som sirklet ned til første etasje mens hun gikk mot trappen. Marmorgulvet laget en lett klaskelyd da de rosa, gummitøflene hennes bar de milde skrittene hennes.
"Jeg sa til ham at han ikke skulle gjøre det, pappa!" ropte Damon, "Han dyttet henne fortsatt ned. Hun ville ikke hoppe."
"Damon!" skjelte Kara svakt.
Kara hadde en bandasje rundt beinet fra tærne til ankelen. Selv om beinet heldigvis ikke var brukket, hadde ankelen vridd seg i en merkelig vinkel som ville holde henne i sengen i noen dager fremover.
Damons far, Neil, grep James i kragen i sinne og ropte, "Hvor mange ganger må jeg fortelle deg, James, å holde deg innenfor grensene dine? Du gjør alltid dårlige ting, men denne gangen gikk du for langt, gutt! Du skadet Kara."
James' lille form prøvde sta å frigjøre seg fra farens grep, "Jeg gjorde ikke noe galt. Det var..." begynte han å si, men faren dyttet ham bort og sa,
"Hold deg unna Damon og Kara hvis du ikke kan kontrollere disse små, dumme påfunnene dine."
"Hva er vitsen med å være god?" ropte James, "Du vil alltid ta Damons side!"
Blikket hans svingte sint mot Kara som halvveis lå på sengen med et bekymret uttrykk i ansiktet og freste, "Jeg skulle bare latt henne dø!"
Overraskede og sjokkerte gisp gikk gjennom rommet, men øynene hans var fokusert på Kara som så mer såret ut av ordene hans enn smerten i foten.
"James! Hvordan våger du?" utbrøt Rita, moren hans, sint.
Han ventet ikke lenger. Han snudde seg bort fra alle og stormet ut av rommet.