Kapittel 2
"Jeg vil dra," sa Kara bestemt. Vel, mer som en forespørsel.
"Bli her en stund med meg. Dropp Damon. Jeg tar deg dit du vil senere," insisterte James.
Kara presset leppene sammen i frustrasjon. Hvorfor bryr han seg egentlig om hva hun gjør eller hvor hun skal? Han finner alltid grunner til å skyve henne bort fra seg foran alle andre, men kommer ut for å plage henne når hun er alene.
James rynket pannen da hun ikke svarte ham. Prøvde hun å skjule noe?
"Kara, snakk," beordret James.
"Du vil forlate meg hvis jeg ikke går med Damon. Jeg vet det," mumlet Kara i en nesten uhørbar tone.
"Det vil jeg ikke. Jeg lover," svarte James forsiktig.
Kara løftet blikket for å møte hans. Hun ønsket at han ikke løy denne gangen. I dag var spesiell for henne, og hun ville ikke at den skulle bli ødelagt.
Det var halv seks om morgenen i vinterkulden. Alle andre sov. Hvis hun ble med James, kunne de tilbringe litt tid sammen før noen andre våknet.
"Greit," sa hun og snudde seg for å gå til sofaen foran TV-en. Vel der, snudde hun seg for å møte ham og hvisket med håp i øynene,
"Vær så snill, ikke glem løftet ditt, James."
"Det skal jeg ikke," svarte James med et lite smil og satte seg ved siden av henne på sofaen.
Han plukket opp fjernkontrollen fra bordet, slo på TV-en og begynte å bla gjennom kanalene tankeløst. De trengte ikke si noe. Stillheten var behagelig mellom dem.
"Vil du være..." begynte Kara å snakke, tydelig nølende, "Vil du flytte neste uke?"
"Ja," svarte han. Han stoppet på en tullete tegneseriekanal, la fjernkontrollen på bordet og snudde seg mot henne.
Han hadde kjøpt sin egen penthouse i sentrum. Å bo i familiens store hus var greit og praktisk, men han trengte litt plass nå. Å ikke ha Kara foran seg tjuefire timer i døgnet kom til å bli et helvete for ham, det visste han allerede. Men det var på høy tid at han distanserte seg fra henne. Hans kontroll over seg selv hadde begynt å glippe med hver dag som gikk. Han trengte bare å vente ett år til, til Kara var ferdig med college.
Kara fiklet med fingrene. Blikket hennes var festet på den store TV-skjermen, men tankene vandret tusenvis av mil bort i tristhet.
James så nøye på henne. Han gled hånden til kinnet hennes, skjøv tilbake lokkene som falt i ansiktet hennes og trakk ansiktet hennes nærmere sitt.
Kara's øyne hvilte på ham. Hans grønne øyne, flytende men likevel som steiner og stjerner og alle verdens underverker blandet i ett, stirret inn i hennes blå.
Var dette siste gangen de satt sammen, så nær hverandre?
"Vil du savne meg?" spurte James mens han strøk henne over kinnet med tommelen, øynene hans fulgte bevegelsen.
"Nei." svarte Kara rolig.
Øynene hans fløy straks opp til hennes. Men det var ingenting han kunne se bortsett fra sødme.
"Jeg vil savne deg." mumlet han, og la pannen mot hennes.
Kara svelget ned følelsene som begynte å kvele henne. Hun følte at hun ville kaste seg over ham og aldri slippe taket. Selv om det var en usynlig mur som James hadde bygget mellom dem som dukket opp foran familien deres og forsvant når de var alene, ønsket hun at han skulle være hennes for alltid.
Men hun hadde ikke rett til det. Han hadde aldri gitt henne det. Han hadde aldri gitt noen løfter. Han hadde aldri sagt de ordene hun stille ba ham om å si. Han visste hva som var mellom dem. Men han lot det aldri vokse.
"Kom til meg." Han trakk henne nærmere og omsluttet henne i armene sine, gjemte henne inne i brystet sitt.
Han strakte benene lange på sofaen, og gled litt ned, med putene under skulderbladene for å ligge komfortabelt og tok Kara med seg i armene. Karas hode hvilte på James' bryst, og hun hørte det milde dunket av hjertet hans som slo mot brystet hans.
Øynene hennes lukket seg, og hun nøt det sjeldne øyeblikket han hadde bestemt seg for å gi dem begge.
"Jeg kan ikke gjøre det." hvisket Kara med frykt tydelig som dagen i ansiktet hennes.
Hennes åtte år gamle selv stirret ned fra den to meter høye veggen i det forlatte huset.
"Ikke få henne til å gjøre det, James!" ropte Damon fra bakken. Sint og frustrert fordi han ikke kunne gjøre noe annet enn å rope fra bakken. Han samlet all sin styrke og hoppet opp for å klatre på veggen, men hans en meter høye kropp tillot ham ikke engang å røre den slitte kanten av veggen.
"Du kan klare det." hvisket James i øret hennes, stående rett ved siden av henne, "Se bare på bakken og ingenting annet."
Kara skalv mens hun stirret ned på bakken. Høyder hadde alltid skremt henne. James hadde lokket henne og fått henne til å klatre opp veggen. Men for å komme ned derfra måtte hun hoppe.
Oppgaven var ikke så lett for henne som den virket for alle andre.
"Hopp!" befalte James.
"Jeg vil ikke." Kara vendte øynene mot ham, "Jeg kommer til å skade meg."
"Det vil du ikke." forsikret James henne.
"Kara, ikke hopp!" ropte Damon, "Jeg skal hente noen for å hjelpe deg ned derfra. Bli der."
"Kara. HOPP." freste James, øynene hans fyltes med sinne. "Ikke hør på noen og gjør som jeg sier."
"Kara, ikke hopp!" Damons øyne flakket mellom Kara og James i bekymring.
"Jeg er redd." klynket Kara.
James dyttet henne ned.
Kara landet på bakken med en ekkel lyd. Ankelen hennes vred seg i en unaturlig vinkel og hun brast straks i gråt.