Kapittel 5
Rhea POV
Klokken 17:30 står en bil parkert utenfor leiligheten min. Det må være en av Damiens folk. Jeg kler meg sexy, men konservativt. Stort hår og mørke, sotede øyne. Ingen støvler. Jeg vil ikke falle på ansiktet igjen. Det var pinlig nok en gang. Selv om det var hett da han tok av meg støvlene.
Damien ser ut til å elske mørke farger. Jeg tar på meg det svarte skjørtet mitt, en svart silkebluse og høye hæler. Jeg setter på et par svarte øredobber og tar på meg et svart halskjede. Jeg trekker håret tilbake i en søt hestehale. Det er stort og krøllete, akkurat slik han liker det. Jeg ser fantastisk ut, om jeg skal si det selv. Pass deg, Damien, for her kommer jeg.
Jeg ser ut av vinduet, og sjåføren står ved siden av bilen og venter tålmodig. Jeg lurer på hvorfor han kom så tidlig. Jeg går ikke ned før klokken seks. Jeg sjekker sminken min for å forsikre meg om at den er perfekt. Jeg håper jeg ikke har på meg for mye. Hvem prøver jeg å lure, jeg vet at Damien liker mye sminke. Hvorfor, vet jeg ikke. Han elsker det gotiske romantikk-utseendet.
Damien, Damien. Hvorfor i all verden vil du at jeg skal jobbe for deg? Jeg får snart svarene mine. Pokker heller. Jeg går ned nå. Jeg tar mobilen min og legger den i den lille svarte vesken min og går ut døren. Det er uansett bedre å være tidlig.
Når jeg nærmer meg bilen, roper en stor mann til meg, "Rhea?"
"Ja, det er meg," svarer jeg.
"Det tenkte jeg. Han sa jeg skulle se etter en vakker skapning, og det er definitivt deg," sier han.
"Åh, så søtt av ham og deg," svarer jeg.
"Jeg må innrømme at han viste meg et bilde. Mitt navn er Jack, og jeg skal være sjåføren din i kveld," sier Jack mens han åpner døren.
Jeg setter meg inn i den svarte sedanen og gjør meg komfortabel. Damien sendte en flaske rødvin til meg for å nippe til mens jeg kjører. Prøver han å gjøre meg full? Sikkert ikke?
"Er det en lang kjøretur, Jack? Har jeg tid til å nippe til denne vinen?" spør jeg.
Jack justerer setet sitt, "Det tar omtrent en time, gi eller ta. Du har god tid til å nyte deg selv," sier han.
"Åh, ok. Jeg heller meg et glass vin. Kan du la skilleveggen være åpen mellom oss, så jeg ikke føler meg så innestengt? Den lukkede plassen skremmer meg litt, hvis det er greit for deg?" spør jeg.
"Du kan sitte foran hvis du føler deg mer komfortabel. Det er mer plass bak. Det er opp til deg. Jeg skal la den være nede. Gi meg beskjed hvis du trenger noe," sier han.
"Nei, det er greit. Jeg har det fint. Jeg liker bare ikke å føle meg innestengt. Så hvis du lar skilleveggen være åpen, vil jeg ha det bra," svarer jeg.
Jack nikker, "Som du ønsker, min frue," sier han.
Kjøreturen er ikke så verst. Det føles som om jeg har vært i bilen for alltid. Jeg tror ikke jeg noen gang har vært på denne siden av byen. Vannet ser så mye klarere ut på denne siden. Husene er enorme. Jeg lurer på hvor mye lenger det er til vi kommer til Damien. Denne delen av byen er langt utenfor min prisklasse. Jeg tror ikke jeg engang har råd til en av postkassene her ute.
"Jack, er vi snart fremme?" spør jeg.
"Vi er nesten der, fem minutter til," svarer han.
Vi kommer til en lang innkjørsel, Jack svinger inn. Damiens hus ligger ved vannet. Selvsagt gjør det det. Dette stedet er enormt. Er jeg gal som kommer hit? Sannsynligvis. Jeg er sannsynligvis helt ute av meg for å komme hit. Jeg kan ende opp på bunnen av elva innen natta er omme. Dette er litt dumt av meg, men jeg prøver å holde et åpent sinn. Hvis jeg jobber for ham, kan det endre ting drastisk for meg.
Damien POV
Jeg ser bilen nærme seg. Jeg aner ikke hvorfor jeg er så nervøs. Det er mye å diskutere med henne i kveld. Hun vil enten akseptere eller stikke av. Jeg håper hun aksepterer. Jeg trenger henne med meg. Jeg har visst at jeg trengte henne siden jeg så henne i fantasidenen. Hun hører ikke hjemme der. Hun burde være med meg. Jeg vil ta vare på henne. Først må jeg finne ut hvordan jeg skal få henne til å bli min for alltid.
Dette er galskap, i alle mine år har jeg aldri møtt et menneske som fikk meg til å ønske dem slik jeg ønsker henne. Jeg vil gi henne alt. Hun kan bli min dronning. Hun vil aldri mangle noe som helst. Jeg skal sørge for det. Selv om hun avviser meg, vil jeg sørge for at livet hennes er perfekt.
Jeg hører latteren hennes. Jeg skynder meg ned trappene for å møte henne. Hun vet hvordan hun skal gjøre entré. Jeg håper hun ikke har på seg de forferdelige støvlene som dekker de vakre beina hennes. Jeg trenger heller ikke at hun faller.
"Hei, vakre. Jeg er så glad for å se deg," sier jeg og kysser henne på kinnet. Hvor mye jeg ville elsket å gjøre mer. Jeg vil kysse henne overalt og gi henne gleder hun aldri har kjent. Jeg kan ikke tenke slik nå. Jeg må fokusere.
"Damien. Kjøreturen hit er vakker. Tusen takk for at du har meg," sier hun mens hun returnerer kysset på kinnet mitt.
"Jeg er så glad for at du er her. Vi har så mye å snakke om, men først, du vet jeg har laget et måltid til deg," sier jeg. Hun smiler.
"Tusen takk. Du er alltid så god mot meg," sier hun.
Jeg leder henne inn i spisestuen min. Jeg trekker ut stolen hennes og skyver henne opp til bordet. "Vin, min frue," spør jeg. Hun nikker og jeg heller i et glass til henne.
"Damien, jeg må innrømme at jeg drakk flasken på vei hit. Jeg er litt småberuset. Så ikke la meg lande på ansiktet," sier hun.
"Vil du heller ha te, vann, en cola? Du trenger ikke drikke vin. Hva vil du helst ha," spør jeg?
"Nei, nei, vin er bra," sier hun.
Bra, kanskje hvis hun er avslappet, vil hun forstå min unike posisjon. Jeg setter meg ned ved siden av henne. Tjenerne kommer inn og begynner å servere suppe og brød. De går raskt ut igjen. De har spesifikke instruksjoner om ikke å forstyrre oss med mindre vi ber om noe.
"Jeg håper du liker suppe. Dette er en av mine favoritter. Det er en italiensk suppe kokken min lager. Den er fantastisk," sier jeg.
"Damien, hvorfor er jeg her? Jeg vet du vil tilby meg en jobb, og jeg vet jeg ble invitert, men tankene mine går i tusen retninger. Sett meg i ro og svar på dette ene spørsmålet. Hvorfor er jeg her," spør hun.
Jeg legger ned skjeen min. "Fortsett å spise, så skal jeg være ærlig med deg," sier jeg.
Her går ingenting.