Kapittel 4: Verdener kolliderer
Skogen er mer livlig i dag.
Jasper ser opp gjennom hullene i tretoppene og ser fuglene fly høyt, bevege seg nordover.
"Det er merkelig at de alle forlater reirene sine så tidlig på dagen. Jeg har aldri sett så mange på en gang," tenker han for seg selv.
"Sønn," begynner Conrad Darcy.
Jasper kjemper mot trangen til å rulle med øynene. Han knytter tennene og forbereder seg på hva faren vil si.
"Jeg vet at moren din allerede har snakket med deg. Det er ingen diskusjon om saken. Du skal dra til Viptan og finne din partner der. Du må inngå partnerskap med en annen Xefol. Det finnes ingen annen måte."
Jasper kaster et blikk over på sin kraftige far som bærer på et stort hjortekadaver de nettopp har felt. Det skal legges til i gryten som småkoker ved hytta.
"Pappa, er det så viktig at jeg finner en partner akkurat nå, og at de er fra vår klan?"
"Ja. Det er for mye blandingsavl. Du må holde blodlinjen vår ren."
"Jeg trodde at din partner allerede var forutbestemt. Hvordan skal jeg velge min?"
"Vennen min, han har rett." Beatrice sukker mykt mens hun leder dem inn i engen som omgir hytta deres.
"Jeg vil ikke engang—"
Alle tre stopper opp, et høyt knurr ekkoer mot trærne.
"Hva var det?" Beatrice gisper og stirrer inn i skogen.
Conrad strammer grepet om kadaveret og ser mistenksomt rundt på landskapet. Han løfter nesen forsiktig, "Det lukter som bjørn. De høres nære ut. Gå inn og hold døren lukket. Vi vet ikke hva disse bjørnene vil."
Jasper geleider moren sin inn og låser døren bak seg. Når han snur seg rundt, legger han merke til en svak duft av honning som ligger i luften.
"Det er merkelig. Vi har ikke hatt honning i hytta på flere uker," undrer han. Han rister på hodet og går lenger inn i rommet.
"Åh kjære, hva kan det være?" Beatrice trekker i det tykke halskjedet sitt. Det er laget av tett tau og ender med en stein formet som en pote.
"Det er ingenting vi ikke kan håndtere." Jasper forsikrer henne mens han kaster vesken sin ved bunnen av stolen ved bordet. "Vi har vanligvis tilfeldige Pivurlion som passerer forbi. Det er normalt. Jeg er sikker på at de bare er reisende."
Moren hans rister på hodet mens hun rører i gryten. "Jeg er glad det ikke er Vojik. De hundene stinker. Vi vil aldri få stanken ut av huset igjen."
Jasper ler av moren mens han rusler over til soverommet sitt. "Jeg er sikker på at det vil gå bra."
Når han åpner døren til rommet sitt, overvelder den sterke lukten av honning sansene hans og får synet til å bli uklart. Han legger øynene på en merkelig skikkelse som er krøllet sammen på sengen hans. Puster sakte inn for å holde tilbake et kaldt gisp som biter i lungene, drikker Jasper inn synet av den fremmede kvinnen. Hun har flokete gyllent hår som klamrer seg til de bleke kinnene hennes og en skitten kjole som er spredt ut rundt henne.
Overveldet av det milde synet av henne og duften som fyller nesen hans, går Jaspers syn i hvitt for et kort øyeblikk, ett ord stempler seg i tankene hans.
Partner.
<<
Eliana åpner sakte øynene, søvnens sløvhet holder henne fortsatt tett. Etter et øyeblikk klarnes synet hennes og hun innser at hun stirrer inn i et sett tette, kremete øyne. Det er flekker av smaragdgrønne nyanser i det virvlende blikket som gir en kribling i Elianas mage.
Hjertet hennes hopper umiddelbart opp i halsen før hun rekker å registrere noen andre trekk ved den fremmede. Øynene hennes blir vidåpne, og hun kryper bortover, presser seg mot veggen. Hun klarer ikke å se noe annet enn gutten, nei, mannen, foran seg. Han har en firkantet kjeve, tennene sammenbitte mens han stirrer ned på henne. Det mørke håret hans henger ned rundt øynene, og skygger over ansiktet hans. Eliana kan ikke la være å visuelt kjærtegne ansiktet hans mens duften av lavendel beruser henne.
Det er vanskelig for henne å klarne tankene og konsentrere seg om følelsene sine. Frykten som strammer musklene hennes blander seg med behovet for å røre ved den fremmede. Å la hånden gli gjennom håret hans. Kløen etter å handle får fingrene til å rykke og varmer opp nakken hennes.
"Hva er galt med meg? Han er en fremmed. Han kan være en fiende." Hun skjeller seg selv ut inni hodet.
Nå overkjører frykten enhver annen følelse mens Eliana ser seg rundt i rommet, prøver å finne en fluktvei.
"Hvorfor er du i rommet mitt?"
Elianas hjerte hopper over et slag når den fremmede snakker, terroren får pulsen hennes til å øke. Det er en underliggende følelse, dog. Lyden av den grove stemmen hans sender en stille skjelving over armene og nakken hennes, får hårene til å reise seg. Hun biter tennene sammen for å stoppe det myke gispet som prøver å slippe ut.
Hun tvinger seg selv til å svelge alle følelser og klarne halsen. "J-jeg..." Eliana klarer ikke å fullføre setningen, paranoiaen tar over sinnet hennes.
Mannen vipper bakover på hælene fra Eliana, men trekker seg ikke bort fra sengen. Armene hans er foldet, hendene klemmer stramt rundt de tonede bicepsene hans. Grepet hans er så stramt at Eliana kunne sverge på at han snart ville bryte huden. Den tykke pannen hans er rynket kraftig, blikket stormfullt.
"Hva skal jeg gjøre," undrer hun innover. Elianas sanser er fortsatt overveldet av lavendel og minnene om moren hennes. Trangen til å bevege seg nærmere eieren av sengen overkjører frykten for hva som vil skje med henne.
"Jasper, har hun våknet ennå," roper en kvinnestemme fra det andre rommet.
Eliana skvetter og prøver å komme seg lenger unna mannen, men idet hun nærmer seg kanten av sengen, sklir hun, vikler seg inn i teppet, og faller mot det kalde gulvet.
Hun slår ikke helt i bakken, dog. Et par sterke armer fører henne forsiktig. Den grove teksturen av mannens hender får gåsehud til å løpe langs armene og ryggen hennes, et gisp høres fra kroppen hennes. Eliana klemmer munnen sammen mens hun stirrer inn i mannens øyne igjen. Kanten av synsfeltet hennes er uklar mens varmen blomstrer i kinnene og nakken.
Den fremmede snakker ikke, han bare ser nøye på Eliana. Idet hun prøver å åpne munnen for å snakke, slår kvinnen fra før henne til det.
"Jasper, jeg spurte om hun var våken."
Kvinnen kommer nå inn i soverommet. Hun rager høyt over Eliana, det lange brune håret hennes er tvunnet opp i en knute. Hun tørker hendene på en flekkete og gammel klut. Idet hun møter blikket til Eliana, smiler hun og kaster kluten over skulderen.
Elianas blikk trekkes mot anheng som dingler rundt kvinnens hals. Det er en pote. Den er tykkere enn en ulvs. Frykten nå den dominerende følelsen som overtar Elianas kropp, prøver hun å skyve den fremmede bort mens et angstfylt gisp slipper ut av kroppen hennes. "Dere er varbjørner!"