5. Pinky
5. Pinky
Emara Stone
Kjempestort!!
Bygningen, dørene, taket. Alt er massivt. Folk går rundt og ser ut som catwalkmodeller i dresser med mapper i hendene og telefoner mellom hodet og skulderen.
Ærlig talt, jeg føler meg som en bortkommen valp i dette store selskapet.
"Hvor skal du, sir?" En middelaldrende mann spør meg høflig. Jeg ser på ham, og det første jeg legger merke til er hans falmede røde farge i fronten av det brune håret hans. Moteriktig!
"Jeg er her for et intervju. Jeg leter etter resepsjonen. Hvilken etasje?" Jeg ser ham i øynene og snakker med selvtillit, akkurat som en mann snakker til en annen.
Heismannen ser på meg som om jeg uttalte navnet hans feil. Han gir meg et stirrende blikk i fem lange sekunder. Jeg stirrer tilbake. Ikke villig til å tape denne stirrekonkurransen.
Etter noen sekunder, som føltes som uker, sa han, "Den er rett der, sir." Han peker til venstre for meg.
Åh! Selvfølgelig, resepsjoner er alltid i første etasje. Dumme hjerne.
Jeg følger vinkelen på fingeren hans og ser et stort C-formet bord med store fotballformede bokstaver 'Resepsjon' skrevet på det. Hvis det var alkohol i bakgrunnen, ville det sett ut som en bar.
Mens jeg går mot resepsjonen, hører jeg en frekk tone bak meg, "Vær så god, sir."
Jeg snur meg for å gi heismannen et smil, "Rosa kler deg." sier jeg mens jeg peker på hans glinsende hår. Øynene hans blir smale og leppene trekker seg sammen til en tynn linje mens han gir meg et mordblikk.
Hah! Din rosa.
Jeg går til resepsjonen som Tom Cruise gjør etter å ha sprengt en bil i bakgrunnen. Jeg ser en kvinne med overdreven sminke som jobber på datamaskinen. Leppestiften hennes er utenfor leppekantene for å få dem til å se fyldigere ut. Hun ser på meg, så smiler hun, vel vitende om at hun tok meg i å stirre på leppene hennes.
Bish, vær så snill! Jeg så bare på det dårlige sminkearbeidet. Jeg kunne gjort det bedre på ansiktet hennes.
Hun stirrer på meg, klærne mine, så på håret mitt. "Hvordan kan jeg hjelpe deg, sir?" Høres imponert ut. "Mitt navn er Ethan Stone. Jeg er her for et intervju. Kan du hjelpe meg med det?" sier jeg i en silkemyk, maskulin tone.
Hun rødmer og snur hodet mot dataskjermen, skriver raskt som en kanin. "Du må verifisere ID-en din her. Deretter blir du bedt om å vente i fjerde etasje på HR-avdelingen. Husk også å lese gjennom CV-en din på nytt. De stiller spørsmål derfra." Hun snakker forsiktig mens hun blunker med sine falske øyevipper til meg.
Jeg smiler til henne mens jeg gir Ethans ID for verifisering. Hun rødmer igjen. Er jeg så pen? Eller kjekk?
Plutselig ser jeg henne rynke pannen mens hun skeptisk ser på ID-en, deretter tilbake på meg med forvirrede øyenbryn. Og så går det opp for meg…
Faen! Det er Ethans ID.
"Jeg var i en ulykke i fjor og måtte gjennomgå en kjeveoperasjon." Jeg prøver å høres trist ut mens jeg lager et nedslått, deprimert ansikt.
"Åh! Jeg synes du ser helt fin ut nå. Her er ID-en din. Lykke til og ha en fin dag, sir." Hun smiler mykt, men alt jeg kan se er leppestiften utenfor leppekantene hennes. Hun rødmer igjen.
Dumme jente!
Jeg tar ID-en og gir henne et høflig smil tilbake, så går jeg bort. Men plutselig snur jeg meg for å takke henne og ser at hun sjekker ut rumpa mi.
Jeg tror ikke jeg trenger å takke henne.
I stedet gir jeg henne et lurt, frekt smil og går til heisene hvor jeg hadde møtt rosa for noen minutter siden.
"Fjerde etasje HR-avdelingen." Jeg snakker i en hes tone mens jeg ser på ham. Jeg ser et merke under høyre skulder som uttaler - 'Roger'.
Han trykker på nummer fire-knappen uten å kaste et blikk på meg. Veien fra første etasje til fjerde etasje var stille. Dødsstille.
Ding
Heisdørene åpner seg. Før jeg går ser jeg på heismannen og håner, "Takk... Rosa." Sier det siste ordet sakte.
"Det er Roger og vær så god, sir." Stemmen hans høres streng ut og knyttnevene er knyttet ved siden av ham.
Mens jeg forlater heisen smiler jeg til ham og fniser, "Roger det... Rosa."
Så går jeg med et smil som kunne lyse opp en lyspære.