Kapittel 3 Raseri
Raseri
Utenfor hulen skinte solen gjennom de tunge grå regnskyene. I lyset kunne jeg se det tørkede blodet på hendene og knærne mine, blodet fra mitt folk, sølt over hulegulvet jeg krøp på. Jeg samlet styrken jeg hadde igjen i beina og presset meg mot elven, som nå var fylt opp igjen. Med en eneste tanke i hodet kastet jeg meg ut i vannet. Jeg må bli ren! Himmelen ville ikke tilgi meg for å ha blodet fra mitt folk på hendene. Jeg dykket under overflaten og rev en håndfull gammel død tang fra bunnen av elven. Jeg skrubbet huden fri fra blodet, men jeg kunne ikke stoppe, i et desperat forsøk på å erstatte smerten i brystet, skrubbet jeg kroppen min med den grove tangen til huden føltes rå. Jeg gråt, for min mor, for barna, og for alle menneskene i vår hule. Smerten i hjertet var uutholdelig. Jeg skrek, prøvde å lette trykket over brystet. Jeg skrek til halsen var sår og jeg smakte blod i munnen, ba den store Himmelen om å fortelle meg hvorfor. Jeg krøp opp på elvebredden og pakket armene rundt min tynne kropp, savnet min mors omfavnelse. Jeg kunne ikke skrike mer og etter en stund gikk jeg tom for tårer og gled inn i mørket.
Regnet vekket meg. Jeg beveget meg ikke først, håpet fortsatt å høre min mor eller noen i hulen. Jeg visste at jeg ikke ville høre noe, jeg visste at jeg var helt alene, men hvis jeg ikke åpnet øynene, kunne jeg bli litt lenger. Regnet ble mer voldsomt og jeg rullet over på ryggen og åpnet munnen. De søte dråpene fuktet innsiden av min tørre munn. Jeg slikket mine sprukne lepper og svelget for å fukte min verkende hals. Min mors siste ord ekkoet i hodet mitt, "Overlev! Hører du meg? Lov meg at du overlever!"
Jeg satte meg opp og lot øynene vandre over landskapet.
Jeg lurte på hvor lenge jeg hadde sovet. Gresset så ut til å ha vokst, vannet i elven så klarere ut. Jeg kunne se hulen herfra, men jeg kunne ikke gå tilbake dit. Hvor skulle jeg gå? Vår gamle landsby var borte. Den brant ned på grunn av den sinte solen. Hulen reddet oss. Den ga oss ly fra solen og vinden.
Jeg reiser meg og begynner å bevege meg mot siden av hulen. Det var fortsatt noen avlinger igjen i bakken, så jeg brukte hendene og fingrene for å grave dem opp. Jeg fant et stykke tøy for å pakke dem inn og et annet for å legge over skuldrene mine. Noen få lærremmer og en stråhatt for å skjerme meg fra solen. Oppe på føttene holdt jeg hendene ut foran meg, så på regnet rense skitten av fingrene mine. Jeg lurte på om disse fingrene kunne grave en grav for mitt folk. Skulle de det? Som eneste overlevende, faller det på meg å begrave kroppene som ligger spredt i hulen? Jeg føler en flamme i brystet. Den vokser til en rasende ild når jeg tenker på hva som skjedde her. Hvorfor? Hva gjorde vi for å fortjene denne straffen? Hva var lovbruddet som resulterte i denne grusomheten? Hvorfor gi oss regnet og løfte humøret vårt, bare for å ta gleden bort på den mest grusomme måten? Jeg vipper hodet opp for å stirre på Himmelen og, med en sterk lav stemme, ukjent for meg, sier jeg, "Du drepte dem, du kan begrave dem," og jeg begynte å gå.
Jeg fulgte elven i retning av strømmen. Etter en stund stopper regnet og jeg kan se solen gå ned, men jeg vil ikke stoppe, jeg vil ikke hvile og drømme bare for å våkne opp til dette marerittet. Brystet mitt brenner fortsatt, sinne pulserer gjennom kroppen min, og raseriet holder meg i bevegelse. Når solen går ned, klatrer fullmånen opp og lyser opp veien min. I det fjerne hører jeg et ul. Et ul er et godt tegn, tenker jeg for meg selv. Hvis rovdyrene er tilbake, er også byttet det.
"Ved første lys skal jeg binde en snare og kanskje jeg kan fange en kanin," hvisker jeg ut i natten. Et annet ul, og det høres nærmere ut, men det skremmer meg ikke, jeg finner det heller trøstende å vite at jeg ikke er helt alene, og gjennom natten holder ulingen meg med selskap.
Jeg kan se at elvebredden blir bredere. Sand erstatter gjørmen og det døde gresset. Jeg bestemmer meg for å stoppe en stund. Jeg tar tøyet fra skuldrene og legger det på sanden og setter meg ned. Magen min rumler og for første gang siden dette marerittet startet, følte jeg sult.
Jeg tar en rødbete fra det andre tøyet og børster bort skitten, jeg legger den til leppene mine og lukker øynene.
Å fylle magen fikk ilden til å falme litt. Den var fortsatt der, men den raste ikke. Jeg gikk ned til elven, bøyde meg ned og øste opp vann for å drikke med hendene mine.
Jeg står stille en stund og stirrer på refleksjonen av morgensolen som danser på overflaten av elven. Gresshopper og andre insekter våkner til liv i morgengryet og fyller luften med små lyder.
Jeg har ikke hørt et ulvehyl på lenge, og det får meg til å føle meg ensom.
Jeg går tilbake oppover sanden og begynner å knyte snarer, en ferdighet alle i landsbyen måtte lære som barn for å hjelpe til før de var gamle nok til å jakte. Hjertet mitt verker når bilder flommer gjennom hodet mitt, minner om min mor som så tålmodig satt med meg for å lære de forskjellige knutene og hvilke som brukes til forskjellige dyr. Plutselig hører jeg en kvist knekke i buskene bak meg. Jeg er rask på føttene, forventer å se gyldne øyne på et blekt ansikt. Men det gjør jeg ikke. Jeg hører noen flere kvister knekke før en gigantisk ulv dukker opp fra skyggene. Ulven stopper før den kommer for nær. Glødende øyne stirrer på meg, og jeg klarer ikke å stoppe meg selv.
"Hvis du leter etter noe å spise, må jeg skuffe deg, ingenting annet enn skinn og bein her," ler jeg, overrasket over at jeg ikke er redd. Ikke engang litt. Kanskje det er på grunn av mangel på søvn, utmattelse, eller jeg har rett og slett mistet forstanden eller viljen til å leve.
Det er en enorm ulv, jeg har aldri sett en på nært hold før, men jeg vet at de ikke skal være så store. Pelsen er tykk og har samme farge som himmelen på en klar natt, jeg kan til og med se hennes barn skinne i den, solen reflekterer og tusenvis av stjerner ser ut til å leve i den mørke pelsen. Dette tenner ilden i brystet mitt igjen.
"Selvfølgelig er det deg!" skriker jeg til ulven. "Kom for å fullføre jobben, har du? Vel, gå på! Få det overstått!" Jeg stirrer inn i ulvens øyne, de ser ut til å skifte fra grønt til blått til fiolett, og jeg puster tungt. Skal den drepe meg? Tenk på det, jeg bryr meg egentlig ikke. Det er nesten som om jeg håper ulven gjør meg den tjenesten. Så tenker jeg på min mors ord.
"Lov meg at du overlever." Jeg ser på beistet igjen.
"Du skal få meg til å holde ordet mitt, ikke sant?"
Ulven setter seg på bakbena, løfter hodet opp og slipper ut et langt, sterkt hyl. Lyden vibrerer i bakken under meg og går rett til hjertet mitt og beroliger flammene. Jeg er sjokkert først, så føler jeg den sinte energien rulle av kroppen min. Jeg synker ned i sanden, de små kornene skjærer inn i den tørre huden på knærne mine, men det plager meg ikke, den smerten er ingenting i forhold til den i brystet mitt. Jeg skjelver, gråter, prøver å holde fast på raseriet som holdt meg gående, men det glir bort. Ulven sirkler meg noen ganger og tar deretter plass ved siden av meg, piper litt før den sjokkerer meg ved å legge sitt kolossale hode i fanget mitt. Tårene renner fortsatt nedover kinnene mine mens jeg løfter hånden og begynner å stryke den myke pelsen.
Det er som vann mellom fingrene mine, hvert hår perfekt på linje med de andre.
Følelsen i håndflatene minner meg om pelsjakken moren min brukte når kulden kom. Hun fortalte meg at faren min fikk den til henne da hun ventet meg.
Jeg kjente aldri faren min, men hver gang moren min snakket om ham, var kjærligheten i øynene hennes overveldende. Hun elsket ham så mye da han var i live, og hun savnet ham så mye da han var borte. Jeg ser på ulven med hodet på bena mine.
Dette må være en merkelig drøm. Snart vil jeg våkne forvirret. Forvirret, men lettet over at i stedet for å drømme om massakren i hulen, drømte jeg om en monsterulv som trøstet meg. Det kolossale hodet forlater fanget mitt og kommer opp til ansiktet mitt. Jeg føler pusten dens som en varm og fuktig vind på kinnene mine. Jeg trodde det ville lukte vondt, som hundene i landsbyen da jeg var et lite barn, men det gjør det ikke. Det lukter som frukt og blomster, som trær om våren og den første avlingen om sommeren. Det lukter som jorden selv.
En stor nese snuser på meg, den kalde våte følelsen får meg til å skjelve, en varm glatt tunge slikker bort de salte dråpene som fortsatt renner fra øynene mine. Den slikker kinnene mine, kjevelinjen, nakken og toppen av brystet, fast bestemt på å viske bort hvert spor av tristheten min. Nesen stopper ved halsgropen min, snuser og tar dype åndedrag, og jeg begynner virkelig å føle meg bedre. Jeg begraver fingrene i pelsen, nyter følelsen, jeg slipper ut et dypt sukk og lukker øynene men åpner dem raskt igjen da jeg kjenner to hjørnetenner trenge gjennom huden min, synke forbi kjøttet og inn i min sjel.