Kapittel 2 Merkelige følelser
Sola skinte gjennom vinduene og traff meg rett i ansiktet. Jeg åpnet ikke øynene. I stedet lot jeg solen varme meg, prøvde å riste av meg den skjelvende følelsen fra drømmen jeg nettopp hadde. Jeg må ringe mamma, trenger å høre stemmen hennes, den irriterende men livlige praten om hva som har skjedd den siste uken.
Jeg rekker ut hånden etter nattbordet og finner telefonen min, trykker på hjem-knappen, "Ring mamma," sier jeg, og snart hører jeg den beroligende stemmen på den andre siden.
"God morgen, kjære! Du er tidlig oppe i dag!"
Jeg kan føle klumpen i halsen og prøver å svelge den ned.
"Vennen, er alt ok?" spør moren min når jeg ikke sier noe.
Jeg tar et dypt, litt skjelvende pust og svarer henne.
"Ja mamma, jeg har det bra, trengte bare å høre stemmen din."
"Dårlige drømmer igjen?" undret hun.
"På en måte, det var en merkelig en, ga ingen mening," sier jeg, åpner endelig øynene og begynner å kravle ut av sengen.
"Drømmer gir sjelden mening i begynnelsen. Vil du fortelle meg om den?" spør hun.
Vil jeg? Hva skal jeg si? "Vi bodde i en hule og denne kjekkasen drepte deg. Med tennene sine, drakk deg faktisk tørr."
"Nei, det går bra, den forsvinner uansett, kan egentlig ikke huske så mye," svarer jeg, vel vitende om at moren min kan bruke timer på å tolke drømmer hvis jeg forteller henne den minste detalj.
Det begynte da jeg var barn, kanskje i treårsalderen. Jeg hadde disse periodene med mareritt, ikke de vanlige om monstre under sengen eller drapsklovner på tivoli. Nei, mine var av en mye blodigere natur, folk som ble revet i stykker, lem for lem, beist i mørket og naturen selv som vendte seg mot menneskeheten vår. Noen ganger kunne jeg ikke skille hvor drømmen sluttet og mitt virkelige liv begynte. Moren min tok ofte fri fra jobben for å være hjemme når jeg hadde en dårlig natt, overbevisende meg om at det bare var en drøm.
I fire år prøvde moren min å få meg hjelp, og jeg kunne se hvordan det tynget henne. For hver lege som ville gi meg en ny type medisin, eller snakke mer om at faren min forlot oss, ble hun mer nedslått. Hun kjøpte alle bøkene om drømmetydning hun kunne få tak i, med en misjon om å fikse meg. Så jeg begynte å skjule eller lyve om drømmene mine. Fortalte henne biter og stykker og holdt alltid de verste for meg selv, helt til en dag jeg sa at de var borte, erstattet med drømmer om søte gutter og kjærlighetshistorier. Og snart var de virkelig det.
"Det er bra, kjære... Men Hope, du ville fortalt meg, ikke sant? Hvis marerittene kom tilbake?" Den bekymrede stemmen til moren min sendte et stikk til hjertet mitt.
"Selvfølgelig, mamma, men ikke bekymre deg, det var ikke et mareritt, bare et rart et," løy jeg.
"Jeg må virkelig gå, har ikke fått tatt morgenpissen ennå," lo jeg, vel vitende om at det ville avslutte samtalen.
"Ok, da får du komme deg avgårde. Ser jeg deg på søndag?" spurte hun.
"Jeg kommer!" sa jeg og avsluttet samtalen før jeg løp inn på badet. Det var ikke en løgn, blæra mi var virkelig i ferd med å sprenges.
I dag hadde jeg fri fra jobben. Etter å ha duppet av noen timer, var min første idé å bli hjemme, i senga, se på Netflix og stappe i meg sterk kaffe, smørbrød, chips og iskrem. Men den vedvarende følelsen av å være fanget i en hule gjorde at jeg lengtet etter frisk luft. Jeg vurderte å sende Maya en melding. Kanskje vi kunne henge sammen, men jeg slo det fra meg. Selv om Maya vanligvis var en frisk pust, krevde hun mye energi, og jeg følte at jeg trengte den energien for meg selv akkurat nå.
Jeg åpnet klesskapet og sukket da jeg så på haugene med klær. Kanskje jeg burde bruke dagen på å organisere dette rotet? Jeg utsatte det...igjen...
Jeg tok på meg en svart tanktopp, et par jeans og mine hvite converse. Jeg grep jeansjakken og skuldervesken og forlot leiligheten min.
Luften utenfor føltes ren etter det kraftige regnet natten før. Sola var varm, men ikke for varm. Jeg tok noen dype åndedrag og bestemte meg for at det virkelig var en vakker dag.
Etter en kort spasertur, endte jeg opp i Dyreparken. Jeg elsker det her. Jeg foretrekker faktisk dyr fremfor mennesker fordi det ikke er noe behov for å snakke.
Min spasertur tok meg forbi selene og delfinene, gjennom reptilhuset. Jeg stoppet ved barnas klappehage for å kose med kaninene. Jeg elsker lukten av kaniner! Så var det området med de store kattene, bryr meg ikke så mye om dem, må jeg innrømme. Jeg synes de er late og arrogante, og hvis jeg var et dyr, ville jeg ikke stolt på dem. Masse backstabbing-vibber der. Jeg endte opp på samme sted som alltid. I den ytterste delen av parken, ved ulvene. De er en solid flokk på åtte ulver og de er den eneste terapien jeg trenger. Jeg får øyekontakt med alfahunnen og kjenner et smil forme seg på ansiktet mitt. "Kom igjen, kall på dem," hvisker jeg til henne som om jeg virkelig tror hun kan høre og forstå meg. Hun vipper hodet bakover og en lav ulvehyl bryter ut fra halsen hennes, og jeg fniser. Det tar ikke lang tid før resten av flokken kommer løpende. Alfatypen stopper ved hunnen sin, snuser nesen sin inn i pelsen på nakken hennes før han kommer frem til meg. Alfahunnen blir stående på sin plass, observerende.
Jeg setter meg ned på gresset foran dem, bare adskilt av gjerdet i innhegningen deres, og jeg stikker hånden ned i vesken min. Syv par ører spisset seg opp, syv par øyne følger hver bevegelse jeg gjør og syv våte tunger slikker snutene sine.
"Jeg vet hva dere vil ha, dere tullete hunder," ler jeg mens jeg tar opp en pose tørket kjøtt fra vesken min. Jeg snur meg først mot Alfaen.
"Nå vet du avtalen, du må gi til din dame først," sier jeg og gir ham kjøttstykket mellom de tette stengene i gjerdet. Jeg ser på mens han jogger bort og legger kjøttet foran henne før han kommer tilbake til meg. "God gutt! Du er en ekte gentleman," roser jeg ham og gir ham hans eget stykke delikatesse. Deretter gir jeg oppmerksomhet til hver av de seks gjenværende ulvene før jeg lener meg mot gjerdet og slapper av en stund. De lodne syv på den andre siden gjorde det samme.
"Jeg skulle virkelig ønske dere kunne forstå meg. Det hadde vært fint å ha noen å snakke med. Jeg bryr meg ikke så mye om å snakke med folk, har aldri vært god på det," sier jeg til Alfa-hannen. Han hvilte hodet på de store potene sine og så tilbake på meg. "Vel, kanskje vi kan trene på det neste gang, hva?" Jeg lo før jeg reiste meg opp.
Alfa-hunnen speilet meg før hun igjen vippet hodet og kalte på flokken sin.
De løp alle av gårde etter henne, men før han forsvant, snudde Alfa-hannen seg rundt og ga meg et sterkt ul som gikk rett inn i sjelen min, og så var han borte. Bena mine ristet, og jeg grep gjerdet for å støtte meg. Hva var det? Det var ikke en trussel eller en handling av dominans. Det føltes mer som en klapp på ryggen. Mer som; "Du klarer dette" "Jeg føler med deg" "Hold ut".
"Herregud Hope, det må være virkelig ille hvis du håper på oppmuntring fra en ulv," hvisket jeg til meg selv, ristet på hodet og lo stille.
I stedet for å gå hjem igjen, tok bena meg til parkourparken noen kvartaler fra leiligheten min. Det er en omfattende park, ikke bare for parkour, det er en kaffestand med noen få bord og stoler, områder for piknik, frisbeekasting, en liten hundepark og selvfølgelig George, iskremmannen med sin vogn av kalde, himmelske godbiter. Vanligvis kommer jeg hit fra tid til annen for å trene, men i dag er jeg bare en tilskuer. Jeg bestilte en medium caffe mocha og satte meg ved et bord vendt mot parken. Tenåringene som vanligvis invaderte denne delen var sannsynligvis på skolen, men det var noen få, kanskje på min alder, som trente ferdighetene sine. Jeg nippet til den bitre, søte væsken mens jeg så på hoppene, svingene og skliene foran meg. Jeg kunne føle musklene mine rykke litt, lengtende etter å bli med.
"Skipper du treningen i dag?" hører jeg en mannlig stemme komme opp bak meg.
Jesse satte seg i stolen ved siden av meg. Rødt hår, blå øyne og fregner dekket huden hans. Han smilte sitt hvite, sjarmerende smil.
"Nei, det er fridagen min, så jeg kom bare for kaffen," svarte jeg smilende tilbake.
"Fortsett å si det til deg selv," blunket Jesse til meg mens han dro av seg skjorten og flekset musklene sine. "Jeg er ganske sikker på at du kom for utsikten," fortsatte han, mens han viftet med øyenbrynene.
"Ja, du skulle ønske!" svarte jeg, følte en liten rødme i ansiktet og litt varmere enn normalt.
Han lo høyt før han reiste seg, rufset til håret mitt og løp av gårde.
Jeg smilte for meg selv og tok en ny slurk av koppen min.
Han tar ikke feil, jeg liker å se ham trene. Ikke som en betatt jente imponert over hans gode... nei, eksepsjonelle kroppslige fysikk, men hans fart, fleksibilitet og styrke blåser meg ofte bort. Det er som om han ikke er menneskelig. Som om han har trådt ut fra en Avengers- eller gladiatorfilm. Når jeg så ham i luften noen ganger, var det som om han trosset tyngdeloven. I dag var en av de dagene. Kroppen hans, skinnende av svette, vred seg, snudde seg, landet, forlot og fløy som om den ikke var ment for noe annet. Fra å balansere på smale overflater til å lande på en annen, altfor langt unna, det var som en dans med naturen og
jeg følte pusten min bli raskere, huden min varmere og jeg slikket leppene mine, litt ute av fokus... hva i helvete?... jeg reagerer aldri på Jesse på denne måten...
"Er du sikker på at du ikke vil bli med?" ropte han etter en stund. Jeg bare ristet på hodet og vinket for at han skulle fortsette, glad for at han var for langt unna til å se mitt flusterte ansikt.
Jeg trener med ham noen ganger, og kanskje hvis han hadde sendt meg en melding og fortalt meg at han ville være her, kunne jeg ha hatt på meg bedre klær og blitt med ham.
Jeg sjekker telefonen min.
En ny melding...
Fra Jesse: Trening i dag, vil du bli med?.
Oups, helt gått glipp av den.