Kapittel 3 May Wilders kidnapping del to
Ember
"Let's kill this love! Rum, pum, pum, pum, pum."
Jeg stirret på Ian. "Hvordan forklarer det å synge BlackPink hva jeg gjør på et soverom jeg ikke husker å ha sovnet i?"
Ian la en hånd på skulderen min, det blonde håret falt over de hasselbrune øynene hans da han lente seg fremover. "Hvordan ser dette stedet ut?" spurte han.
Jeg kikket rundt, tok inn den store sengen med rare horn hengende fra sengeposten, kommoden med et bekmørkt speil (jeg forventet hele tiden at et monster skulle hoppe ut av det med klørne hevet), lysekronene som hadde glødende døde blomster i stedet for lyspærer, og mest foruroligende av alt, de enorme dobbeldørene som uten tvil førte ut herfra, men som også kunne lede deg rett til helvete. De sto i flammer.
Jeg så tilbake på Ian. "Er vi ved inngangen til helvete? Har vi dødd og blitt sendt hit for våre synder?"
Ian hevet et øyenbryn. "Hvilke synder? Jeg vet ikke hva du gjorde mens ingen så på, men jeg er like ren som en helgen."
"Hva med den gangen du forvandlet vesken til den kvinnen til en slange fordi hun sa at du var en galning?" spurte jeg.
"Jeg fikset hennes utdaterte motesans, lær var på moten på den tiden."
Jeg børstet hånden hans av. "Jupp, vi er i helvete. Hvor er Satan? Jeg vil at han skal sette oss i forskjellige celler."
Døren svingte opp. "Det finnes ingen Satan, og dette er ikke helvete."
Jeg så Asters bror gå inn i rommet, den solbrune huden og de mørke skulderlange krøllene hans sto i kontrast til hans helhvite antrekk. Som var en dresskjorte, bukser og et pannebånd som holdt luggen unna øynene hans. "Hallo, due," hilste han meg med et lite smil.
"Hva gjør jeg her?" spurte jeg. "Samler du inn gjelden din? Kunne du ikke ha ventet til i morgen?"
Han ga meg et vurderende blikk. "Hva hadde du planlagt?"
"Sannsynligvis å møte meg," sa Ian, og dumpet ned i en nærliggende lenestol jeg var overrasket over ikke hadde metallpigger som stakk ut av den.
Jeg himlet med øynene. "Jeg skulle lese en bok av Ann Rule."
Ian fnyste. "True crime igjen? Du burde ha kommet og lett etter meg, jeg er mer interessant enn Ted Bundy."
"Han høres forsømt ut," observerte Arius. "Jeg forstår at du har unngått ham i det siste?"
Ian spratt opp av stolen, marsjerte bort til Arius med raske skritt, øynene vidåpne. "Ikke kult, kompis! Hvilken del av dette-er-bare-mellom-oss-gutta forsto du ikke når jeg snakket til deg?"
Arius blunket. "Alt?"
Ian slo hånden mot ansiktet. "Jeg skal aldri fortelle deg noe igjen."
Jeg skiftet på føttene, plutselig ukomfortabel. "Føler du at jeg har forsømt deg?"
Ian ga Arius et nytt blikk før han snudde seg mot meg. "Ikke føler. Du har ignorert meg. Først visste jeg ikke hvorfor, før jeg hørte noen varulver sladre om at Kane en dag skulle fri til deg, og så kan jeg ikke ringe, sende melding eller se deg på to hele uker, og jeg vet ikke hvorfor-"
"Kanskje hun har vokst fra deg?" avbrøt Arius.
Ians sideblikk så ut som om han vurderte mord, men heldigvis handlet han ikke på det, fortsatte som om han ikke hadde hørt Arius. "Jeg vet at det har noe å gjøre med den dusten. Hva- sa han at du skulle holde deg unna meg?"
Øyenbrynene mine nådde nesten hårfestet. "Hvorfor skulle Kane si noe sånt?"
Ian kjørte en hånd gjennom håret, poserte med et sukk. "Han føler seg truet av min sjarm- jeg mener, hvem ville ikke?"
Jeg blåste ut et pust. "Jeg unngikk alle- inkludert Kane- fordi jeg fortsatt var trist over Aster og var lei av å late som jeg ikke var det. Jeg ville ha litt tid til å samle meg."
"Å."
Sjokket i ansiktet hans var nesten komisk siden jeg nesten aldri har sett Ian forvirret før, han var den som alltid hadde svarene før spørsmålet var vurdert.
"Selvtvil er menneskehetens undergang," sa Arius.
"Hva som helst," sa Ian, grep meg i hånden. "Nå som jeg er sikker på at jeg ikke blir kastet til side for Wilder, er det på tide å utforske eventyrlandet."
Han hadde begynt å dra meg mot døren, ignorerte protestene mine- døren hadde ikke brent Arius, men det var kanskje ikke det samme for oss- da den ble slengt opp og en kjent skikkelse dukket opp.
"For sent å trekke seg fra planen min nå, Ian," sa hun.
May Wilder.
"Ikke si at dette er en ny kidnapping?" spurte jeg tørt.
"Eventyrland er bedre enn Paris," sa Ian. "En av tjenestepikene fortalte meg at det er en innsjø med vann som smaker som kake i bakgården."
Eventyrland? De hadde tatt meg med til Faerie? Stedet ingen varulv hadde besøkt og kommet tilbake i live for å fortelle om? Jeg krympet meg, sist gang vi våget oss der vi ikke hørte hjemme, endte det med en rasende troll, russere som skjøt overalt og en innlagt Ian. Jeg ville ikke gjenta det.
"Ikkje drikk vatnet frå den innsjøen om du framleis vil ha barn i framtida," sa Arius til Ian, begge tilsynelatande uvitande om mi indre uro.
Ian gliste. "Grusomt. No må eg verkeleg sjå den innsjøen."
Eg stønna. "Fru Wilder-"
"May," retta ho, medan ho prøvde å løyse Ian sine fingrar frå mine. Han heldt fast, men eg var sikker på at om ho verkeleg prøvde, ville det vere lett. Ho var berre for snill til å tvinge Ian. "Ver så snill, kall meg May."
"May," sa eg forsiktig. "Eg trudde du sa at du ikkje ville ta meg bort igjen?"
"Det var før eg høyrde rykta om at Kane skulle fri. Eg ville få deg bort frå flokken før du tok nokon forhasta avgjerder."
"Du ville få meg bort frå han? Høyrde du ikkje historia om kva som skjedde?" spurde eg ho.
Ho nikka, og gav endeleg opp forsøket på å løyse hendene våre. "Kane var ikkje sterk nok til å handtere fienden, så han gjorde det Alfa ville i staden for å få hjelp frå nokon av oss."
"Kunne du ha stoppa Alfa?" spurde eg stille.
"Kanskje ikkje utan tap, men Aster hadde ikkje trengt å døy. Han hadde ikkje trengt å mobbe deg som eit trassig barn. Kane er kanskje sonen min, og eg elskar han, men eg trur ikkje han har modnast nok. Eg trur du bør få sjansen til å møte andre menn før du vel han for evig."
Ian løfta ei hand. "Eg trur vi bør finne den magiske innsjøen."
May skulte på han. "Sist eg sjekka, var du med på dette."
"Det var då eg trudde Kane stal bestevennen min frå meg," trakk Ian på skuldrene.
"Du tenkte ikkje å spørje meg om dette før du drog meg heilt hit?" spurde eg stivt.
Fortviling skyggela May sitt ansikt, og smelta straks noko av frosten i mitt. "Paringsbåndet blir danna basert på ein varulv sine instinkt," sa ho. "Vi er uvitande om det, men vår sjette sans er det som vel våre sjelevenner. Valet blir gjort basert på kven vår ulv trur vil beskytte og elske oss mest, det er eit av dei mest grunnleggjande instinkta ein varulv har. Men det betyr ikkje at vi ikkje kan ha ein annan sjelevenn."
"Det høyrest ut som ein flott plot tvist," sa Ian.
"Kall det kva du vil," sa May med ein avvisande rørsle. "Alt eg vil er at du skal få ein sjanse til å date andre folk før du bind deg til ein mann. Eg er kanskje ikkje alfa-hunnen din lenger, men eg elskar deg framleis."
Eg hosta, igjen keitete.
"Så gå ut der og fest, møt nokre gutar. Og fortel meg alt om det når du kjem tilbake." Ho strekte seg rundt Ian, gav meg eit kyss på kinnet og gjekk ut.
Det verka som om eg konstant vart kidnappa av ein eller annan. Denne gongen kunne det ha vore fordi May Wilder hadde meint det godt, men det var framleis noko eg ikkje heilt klarte å sette fingeren på med alt dette…
Ian drog i ein av flettene mine. "Ember, magisk innsjø? Som no, ver så snill?"
Eg sette ein finger på leppene til Ian, medan eg såg mistenksamt på Arius.
May Wilder hevda ho tok meg hit for at eg skulle vere fri og henge med andre gutar i staden for å skunde meg inn i eit forhold med Kane, men om ho ville få meg bort frå sonen sin, ville ikkje Paris ha vore eit lettare val? Eg meiner, kvifor ville ho gå gjennom alt bryet med å be Arius om tenester når han kanskje ville be om noko i retur? Bortsett frå Kane og Aster, var eg ikkje klar over nokon bånd flokken vår hadde til nokon av feane. Ikkje å snakke om den eksklusive naturen til denne staden, det var som den overnaturlege versjonen av Fight Club.
"Kva ga fru Wild- kva ga May deg i bytte for å ta meg hit?" spurde eg Arius.
"Ingenting," svarte han. "Eg planla allereie å ta deg hit, men Ian foreslo at vi skulle la May vere med på planen."
"Kva plan?" spurde eg, og sakte senka fingeren min.
Ian byrja å fikle, gnei seg nervøst i nakken, men Arius var like roleg som ein agurk. Eller snarare, han var like uttrykkslaus som ein statue, det var ei meir nøyaktig skildring. "Eg kallar inn tenesta eg tente ved å redde din døande partnar. Det er derfor eg tok deg hit."
Eg tok eit djupt andedrag, ignorerte trangen til å springe ut døra - flammande eller ikkje. "Og kva vil du at eg skal gjere?"
Han gjekk bort til garderoben eg ikkje hadde lagt merke til då eg tidlegare inspiserte rommet i skrekk, og opna den. Inne var det kjolar i alle regnbogens fargar, ulike lengder og design. Likeeins var det ei rad med sko på hylla ved sidan av kleda. Nokre av kleda og skoa hadde edelsteinar på seg, som glitra så sterkt at eg nesten løfta handa for å skjerme auga mine frå dei.
"Det eg vil, er at du skal vere min lojale følgjesvenn i to månader," sa Arius. "No vel ein kjole, vi har ein fest å delta på. Og du skal ikkje danse med nokon andre enn meg."