Kapittel 2 Ned i kaninhullet
Tyra
"Hva i all verden er det?" spurte pappa, og pekte en finger mot pannen min.
Elzeria, Høsthoffets mest prestisjefylte designer og alven som har skapt noen av de vakreste og mest kunstferdige klærne kjent blant alver over hele verden lenge før mine oldeforeldre ble født, og som nylig hadde gått med på å være min personlige stylist, hevet et øyenbryn mot pappa. "Vet du ikke hva en kvise er, Franz?"
Pappa blåste ut et pust. "Ja, Elzeria, det er en kvise på min datters vakre panne. En vakker panne som, om jeg kan minne deg på det, er din jobb å holde plettfri. Jeg var ikke klar over at en med ditt prestisjefylte rykte var i stand til å slurve?"
Elzeria, som hadde strøket de doble grenene som stakk ut fra hodet hennes og krøllet seg over hver av skuldrene hennes som fletter, frøs, et av de grønne bladene flagret ned på skrivebordet hennes mens hennes tornede vipper senket seg over plutselig blinkende blå øyne. "Kaller du meg inkompetent?"
Det var fare som lurte under det spørsmålet, noe pappa ville ha advart meg om å være forsiktig med hvis det hadde vært rettet mot meg. Noe han ikke trengte å bekymre seg for siden han ikke hadde en dråpe menneskeblod i årene sine. "Har du et annet ord for det?" spurte han sint.
Veldig sakte reiste Elzeria seg fra stolen sin. Hun var seks fot høy, praktisk talt bare bein med hvor tynn hun var, og for et vanlig menneske så hun helt ufarlig ut. Kunne bli merket som en noe rar, men vakker kvinne med sine bisarre vipper og fletter, lite ansikt og elegante kjole med tilfeldige hull i, som ga forførende glimt av den bleke hvite huden hennes under det røde stoffet. Men hvis det mennesket fortsatte å se, ville de legge merke til de spisse kantene på ørene hennes som markerte henne som en alv. Og med alver, var de ufarlig utseende noen ganger de mest skadelige.
Som for å bevise poenget mitt, blottet Elzeria tennene sine og skarpe pigger, hver på lengde med armen min, skjøt ut fra hullene i kjolen hennes, en av dem spiddet bordet hennes som om det var ost.
Med hevede øyenbryn åpnet jeg munnen for å snakke, nesten glemte regelen vår hvis ikke pappa hadde stoppet meg med en hevet hånd.
Jeg lukket munnen, husket pappas ord. Med alver var det best å holde munnen lukket - spesielt når de var sinte. En lukket munn kan ikke gå med på noe, og den kan heller ikke provosere alven nok til at de bestemmer seg for å lukke den for deg. (Seriøst, noen kan prøve å sy den igjen.)
"Hvorfor har du fått bladene dine i uorden når det er du som har feilet i jobben din?" spurte pappa.
Bladene på Elzerias grener ble flammende røde. "Hvordan våger du å komme hit og fornærme meg og mine evner når du er årsaken til alt dette i utgangspunktet?" spurte hun.
Pappa rynket pannen. "Jeg ga henne den kvisen?"
Jeg ville ha ledd hvis han ikke hadde sett så forferdet ut.
"Datteren din er en halvt menneske som kan spise alvfrukt uten å dø, men selv hun er ikke unntatt fra visse bivirkninger. Jeg har gjort mitt beste for å holde henne sammen, men du fortsetter å presse henne om og om igjen-"
"Festivalen i kveld er siste gang," avbrøt pappa kort. "Etter dette vil hun aldri måtte spise et stykke frukt igjen."
Munnen min rykket til ved det. Ufrivillig knyttet jeg nevene i fanget.
Ingen av dem la merke til det. Elzerias øyne smalnet, piggene hennes trakk seg sakte innover. "Tror du virkelig det?"
"Herren av Høsthoffet selv har invitert henne til sitt palass," sa pappa og reiste seg. "Sønnen hans har uttrykt en romantisk interesse for Tyra. Han vil ikke la være å falle for hennes sjarm under kveldens feiring, og innen daggry vil han være klar til å selge sjelen sin for å ha henne for seg selv. Hun vil endelig ha det aller beste av alt - akkurat som hun fortjener."
Elzeria vippet hodet. "Og hvis han er mer interessert i å se henne danse til hun ikke lenger kan puste som de andre menneskefangene de bringer?"
Pappa knaket knokene. "Da dreper jeg ham selv og tar Tyra med hjem."
Elzeria bjeffet ut en latter. "Jeg ser at det å være far til jenta som kan danse i ukevis uten å stoppe har gjort deg mer hardhodet. Greit. Kom, datter av Franz, jeg vil vise Tyra noen kremer hun kan påføre for å bli kvitt den kvisen."
"Jeg går i stedet," sa pappa og klappet meg på skulderen. "Tyra burde ta en rask lur mens vi er borte. Få litt hvile."
Jeg nikket, og så de to gå ut, pappas kortere, kraftigere skikkelse fulgte Elzerias høyere, tynnere skikkelse ut av kontoret.
Jeg ventet til døren knirket igjen før jeg hoppet opp fra stolen. Elzerias kontor var som resten av studioet hennes, bygget inn i hulrommet av en gigantisk trestamme med tykke røtter som strakte seg fra jordgulvet til det trebelagte taket som naturens egne søyler. Røttene var dekket av blomster som stadig beveget seg rundt, noen danset til fiolinen som spilte av seg selv i hjørnet mens en rose var midt i en boksekamp med en fiol, knyttneveblader fløy og sprutet jord overalt. Med antall kamper jeg hadde vært vitne til så langt, ga det mye mer mening hvorfor det eneste møbelet Elzeria hadde her inne var et enkelt bord og tre stoler. Og selvfølgelig det store speilet jeg var på vei mot nå.
Jeg kikket inn i det klare glasset, lette på pannen etter forbryteren som hadde fått pappa til å dra meg hit i morges uten noen forklaring. Det var første gang jeg så det, men der var det: en stor, verkfylt kul som stirret trassig tilbake på meg fra overflaten av min ellers glatte mørke hud.
Jeg lurte på om høsthoffets prins ville bli frastøtt av synet av det. Kanskje ikke, skjønnhet var tross alt en veldig subjektiv ting i Faerie. Ikke at jeg brydde meg om hva de syntes så lenge jeg kunne få en bit til - kunne fortsette å danse mener jeg. Dette handlet bare om dansen, tenkte jeg, og rettet meg opp. Ikke mer, ikke mindre. Jeg kikket til siden -
Akkurat i tide til å se det enorme hullet i bakken som ikke hadde vært der tidligere og den gamle heksa som krøp ut av det, tennene klapret som et utslitt skjelett som kom opp fra graven.
"Lille barn med kolossale drømmer, hvordan går det?" spurte heksa, lutende med sine unormalt lange armer hengende foran seg. Det firkantede ansiktet hennes var dekket av et gardin av slapt grått hår, men dessverre skjulte det ikke de råtne tennene eller de glitrende svarte øynene som ikke hadde noe hvitt i seg.
Jeg krympet meg. "Det gikk ganske bra før du dukket opp," svarte jeg.
Hun knegget. "Uforskammede barn. Vet du hvor mange udødelige og dødelige som ønsker sjansen til å bli beæret med min tilstedeværelse?"
Jeg presset leppene sammen. "Beklager, jeg er ikke en av dem."
"Har du ingen frykt?"
Det var en vanlig antakelse blant feene at jeg skulle skjelve i skoene hver gang jeg ble konfrontert med en av dem. Deres grunn? Fordi jeg bare var et stakkars 'skjør' menneske (aldri om det bare var halvparten, de hadde sannsynligvis ikke lært å gjøre estimater på skolen). Og jo mer redd de forventet at jeg skulle være, jo mer følte jeg for å provosere dem. Derfor pappas minimale snakkeregel.
Men han var ikke her nå, var han vel?
Jeg viftet med hånden, avvisende. "Ta varene dine et annet sted, bestemor, jeg kjøper ikke de kake-gjemmende tarmspisende ormene du prøver å selge."
Hun fniste og vred på nakken som om hun skulle lette på en krampe. "Det jeg har til deg kan ikke gjemme noen ormer siden jeg ikke har hatt en hånd med i å lage det, og det er heller ikke noe jeg selger. Det er gratis."
Gratis?
"Det var noe nytt," sa jeg og dro en stol nærmere henne for å sette meg. "Greit, jeg lytter. Men gjør det raskt før pappa kommer tilbake og jager deg ned i hullet ditt."
Hun strakte seg ut på gulvet, med en hånd som støttet opp siden av ansiktet, den andre plassert på den beinete hoften. Som om det var jeg som moret henne og ikke omvendt. "De lengtede håpene om en natts magi vil være forgjeves."
"Er du en spåkone? Jeg tror ikke på spådommer," sa jeg.
Hun klikket med tungen mot meg. "Ikke spådom, skjebne. Jeg kommer med innsikt om skjebnen som har valgt deg, så lytt nøye, barn." Hun ventet ikke på å se om jeg ville adlyde, men lekte med fillene som tjente som kjole mens hun fortsatte, "Utholdenhet vil bli testet, presset og brutt. Frukten vil endelig begynne sitt dødelige arbeid, men helten vil redde jomfruen fra selvdestruksjon. Skjebnen vil forene den falne halvtrollet med den arrede ulven, og bringe tragedie over flokken."
Jeg fnyste. "En kjærlighetshistorie? Så fortell meg, hva heter fyren som skal redde meg?"
Den gamle heksa begynte å krype bakover inn i hullet sitt. "Helten som redder deg er annerledes enn ulven du er bestemt for, selv om hun vil komme iført en ulvemaske."
Hun var allerede brystdypt nede, og selv om jeg hadde vært likegyldig hele tiden, brøt det plutselig ut en kriblende følelse over huden min, en sjette sans som fortalte meg å presse videre. Å ta den gale kvinnen på alvor og spørre. Jeg lente meg fremover i stolen. "Hva heter han?"
Toppen av hodet hennes var alt som var synlig, og hullet lukket seg raskt rundt henne, men stemmen hennes ringte ut, hes men klar. "Jeg trodde du ikke trodde på spådommer, barn?"
Og hun var borte, galende mens hullet lukket seg, og etterlot bakken uberørt bortsett fra en liten haug med jord. En kul på bakken.
Litt som kvisen på pannen min.