Kapittel 6 KJENT TERRITORIUM
Til min store lettelse er Latin II mye lik Latin I fra i fjor. Frøken Jin følger samme struktur i timen, hvor hver av oss må gjennomgå repetisjonsøvelser før hun begynner sin forelesning om grammatikk og setningsstruktur. Det er nok kjent stoff til å ta kanten av den drepende hodepinen jeg fortsatt har fra forrige time. Ikke nok til å roe ned den dunkende ekkoen i tennene mine eller blodtørsten som flammer gjennom halsen og lungene, men det er ingenting jeg ikke har opplevd før. Gjennom hele andre semester i fjor ble jeg møtt med slike tider og lærte at den beste måten å drepe trangen på var å bare gå med strømmen. Til slutt vil kroppen min roe seg, verden vil slutte å pulsere, og lukten av blod vil slutte å fylle munnen min med spytt.
Kaffen og kanelbitene mine er borte innen slutten av Latin II, og hodepinen har gått fra null til to hundre. I hjertet mitt vet jeg at jeg burde unnskylde meg fra neste time, men utsikten til kor og muligheten til å synge bort problemene mine vinner. Igjen er jeg ute av rommet nesten så snart klokken ringer, tar baktrappen hele veien ned de fem etasjene til bakkenivå. Hvert hjerteslag suser i hodet mitt og drukner lyden av menneskehjerter rundt meg.
"Whoa, Scarlett," Darine er plutselig foran meg, støtter meg idet jeg nesten løper inn i korrommet. Min menneskelige venn legger hendene på skuldrene mine idet jeg vakler til stopp - nesten kjører henne ned i prosessen - men hun er overraskende solid. "Hei, er du ok?" Hennes øyenbryn trekker seg sammen i bekymring, de allvitende blågrønne øynene studerer meg.
"Jeg har det bra." Jeg nikker, ønsker å klemme henne med den friske lettelsen som kommer med å se et annet kjent ansikt. Men jeg gjør det ikke. Ikke når alt jeg kan lukte er den vedvarende blodlukten i luften. Jeg vil vedde livet mitt på at hun nettopp rødmet, ikke fem sekunder siden. "Vi burde ta plassene våre." Jeg prøver å distrahere meg selv ved å dukke under armene hennes og trekke henne etter meg opp trinnene.
"Du burde ikke vente på at jeg skal fortelle deg hvor du skal gå," fru Jones' stemme bærer fra gangen idet hun haster inn, baton i hånden og løftet som en tryllestav. Studentene styrter rundt henne som rotter kastet fra skip, skramler til trinnene som om de er det siste sjødyktige fartøyet. Når Darine og jeg er på plass, slipper jeg vesken min ved føttene og dykker for å hente korpermen fra i fjor. Fru Jones tar sin posisjon foran bue-trinnene og tapper utålmodig på podiet sitt med batongen. "La oss varme opp." Hun annonserer før hun dykker inn i en forhåndsbestemt liste over skalaer og korte hymner før hun kaster oss alle gjennom All-State settet fra i fjor. "Har ingen av dere øvd i sommer?" Fru Jones skjeller ut idet vi avslutter den siste sangen andpustne og nesten famler med den siste tonen. Hennes spørsmål blir møtt med dødssilens idet mange av oss sliter med å puste eller ta en slurk for å lindre de såre halsene våre.
Jeg, for min del, føler meg oppstemt av det sårt tiltrengte utløpet. Størstedelen av hodepinen og blodtørsten lettet av bruken av stemmen min. Ved siden av meg faller Darine inn i kategorien av de som sliter med å puste, et dypt rødme over ansiktet hennes. Hun tørker svetten fra pannen, tar store slurker med luft mellom slurkene vann fra ryggsekken. Den klissete lukten av blod på overflaten av menneskehuden blandet med fersk svette får den lette summingen i hodet mitt til å bli en brusing av forvirrende og iskalde tanker. Det er som om gledens bobler har blitt til isblokker og den altfor kjente kjølige beregningen begynner å ta over tankene mine.
Jeg finner meg selv se på pulsen ved bunnen av Darines hals hoppe mot huden hennes, fokusere på det galopperende dunk-dunk-dunket av blodet hennes idet det suser mot veggene i blodårene hennes, som ber om å bli satt fri-
"Scarlett!" Fru Jones' skingrende stemme skjærer gjennom blodtåken og får nesten blodet i mine egne årer til å koagulere. "Gi meg en to-oktavers glissando," befaler hun, og rommet blir fullstendig stille mens hodene snur seg overrasket mot meg. Jeg er like forvirret som de andre, og lurer på hvorfor jeg blir utpekt til en solo oppvarming. Fru Jones har utpekt meg før - men bare når jeg har tullet rundt eller da jeg først overførte til Kiwina. Og det er ikke som om jeg gjorde noe akkurat nå - bare tenkte på det. Tanken får meg til å bli på vakt igjen, og jeg lurer - for andre gang i dag - om denne instruktøren har en forbindelse til eller er klar over Azurene og den overnaturlige verdenen.
Jeg utfører oppvarmingen uten å blunke, sinnet mitt roer seg mens tonene flyter fra kroppen min og ut i luften. Fru Jones ser på meg hele tiden, øynene hennes låst på mine og holder dem fanget til jeg har fullført øvelsen. Når jeg er ferdig, er hodet mitt klart og resten av klassen har roet seg.
"Jeg kan se at du har øvd, frøken Holland." Fru Jones' ord høres nesten ut som ros fra henne. Jeg blunker dumt til henne før det minste smilet sprer seg over munnen min. Jeg er for sjokkert til å svare, og hun gir meg egentlig ikke sjansen til det heller, for hun går rett over til den lengste og mest utmattende leksen i historien.
Ingen våger å bevege seg eller puste for høyt mens hun klager over å være et elitekor og godt trent. Og selv om tonen hennes er fylt med irritasjon, kan jeg høre på ordene hennes at hun egentlig ikke er så sint på oss. Men måten hun sier ting på er som en bakhåndskompliment, skjærende og sviende mot nervene mine. Og som de fleste av leksjonene hennes, er det slik hun avslutter timen.
Darine og jeg forlater rommet som resten av klassen, følende som om vi nettopp har kjørt over en liter valper, bare for å finne ut at de alle er helt trygge og ikke et hår på pelsen deres har blitt skadet. Vi slenger oss gjennom køen i kantina, samler de normale menneskeporsjonene uten et ord til hverandre. Sinnet mitt er så fokusert på å komme gjennom den kvelende køen at jeg glemmer meg selv og snubler over metallstangen ved utgangsdøren. Selv om jeg klarer å rette meg opp i tide, har jeg helt ignorert omgivelsene mine, og sender halvparten av vekten min inn i Darine - som gikk foran meg.
Tiden hopper inn i skarp fokus idet min menneskelige venn slipper ut et overrasket hyl, mister balansen og taper maten sin - og faller med overraskende fart og hastighet. Jeg rekker ut for å fange henne, armene hennes er for opptatt med å prøve å rette opp det veltede matbrettet, så jeg vet at hun ikke vil ha forutseenheten til å ta seg imot. Jeg finner meg selv dykke mot sementen med henne, rekker ut for å beskytte siden av hodet hennes før det kan treffe fortauet, men det er vanskelig å bevege seg mot tiden.
Siden Bloomingen i fjor, har det å presse gjennom membranen av normal menneskelig tid og dykke gjennom akkordene som jeg føler plutselig springer opp mot kroppen min vært som å vade gjennom en honningdam bare for å finne at den strammer seg rundt deg jo dypere du går. Alt går sakte som en snegle, til og med hjerteslagene mine, mens jeg rekker ut etter Darine. Øynene hennes er store av en blanding av frykt og overraskelse, låst på mine og så store at jeg kan se det iriserende syregrønne reflektere i dem. Jeg er så sjokkert av fargeforvrengningen at jeg mister grepet og konsentrasjonen på akkordene.
Jeg blir bokstavelig talt kastet fremover, ansiktet mitt tar en fullstendig neseplask i bakken. Det er et sekund med brennende, sviende følelse på venstre side av ansiktet og den bare armen hvor jeg prøvde å fange Darine, før jeg hører en kvalmende knekk.