Kapittel 3 Den inkognito-milliardæren
"Maggie, har du bare funnet en bakgårdsoperasjon for å lage et falskt sertifikat, og så prøvd å lure meg med det?" Arya Stark var fortsatt ikke overbevist og undersøkte ekteskapssertifikatet om og om igjen for å sjekke dets ekthet.
Pekende på det offisielle seglet, sa Maggie, "Mamma, det er utstedt av folkeregisteret—garantert ekte."
"Og hvor er svigersønnen min? Hvorfor tok du ham ikke med for å møte moren din?" Arya kastet et blikk mot døren og la til, "Jeg ville bare at du skulle date, bli kjent med noen før noe seriøst skjedde. Men du gikk og giftet deg uten engang å forstå hvem han er."
"Vet du ikke alt allerede? Han jobber i Visionary Futures Group, han er tretti, gjør det ganske bra for seg selv, og han er kjekk..." Maggies tanker drev til de tidene hun tilbrakte med Fiorello og hun sa, "Han virker mild, og med begge foreldrene borte, ingen brødre eller søstre, er familiesituasjonen hans enkel, ikke mye drama."
Mangelen på potensielle svigermorproblemer var en fordel.
Det tok Arya lang tid å fordøye nyhetene. Klamrende til ekteskapssertifikatet, visste hun ikke om det å presse datteren til ekteskap hadde vært riktig likevel.
Hvordan kunne hun ikke forstå at Maggie hadde blitt tvunget, at hun hadde hastet inn i ekteskapet bare for å gjøre henne glad?
Arya hadde blitt diagnostisert med kreft og hadde holdt det hemmelig for Maggie. Siden Maggies siste forhold hadde endt, hadde hun vært motvillig til å date noen.
Arya bekymret seg for at hvis hun døde, ville Maggie bli igjen alene, uten noen til å ta vare på henne eller hjelpe henne med livets utfordringer, uten noen til å verdsette henne.
Derfor presset Arya Maggie til å gå på dater, til å finne en pålitelig mann, til å ha en familie.
Nå som det var et ferdig faktum, ville det ikke endre noe å beklage seg over det.
"Maggie, få svigersønnen min til å komme hjem," sa Arya etter å ha roet seg ned. "Dere er kanskje gift, men jeg må fortsatt godkjenne ham."
"Greit, jeg skal spørre ham, og vi kan spise middag sammen i morgen." Maggie sa, "Mamma, jeg skal sette opp boden nå. Det er varmt ute, og du er ikke frisk, så vær så snill å hvile hjemme og ikke gå ut."
Etter gjentatte ganger å ha forsikret seg om at moren forsto, pakket Maggie sakene sine for å sette opp boden sin.
Maggiess bod var på nattmarkedet i Elmgaten, hvor hun solgte håndlagde varer, inkludert smykker hun selv hadde laget.
For å støtte sin virksomhet som selger, hadde hun kjøpt en brukt varebil, og ankom punktlig klokken fem hver kveld og pakket ikke sammen før klokken elleve om natten.
På gode måneder kunne hun tjene omtrent seks tusen kroner, noe som var mer enn nok til å leve av i den dyre byen.
Maggie var utdannet smykkedesigner. For noen år siden gjorde en hendelse henne persona non grata i smykkebransjen, og ingen selskap ville ansette henne. Bestemte seg for å ta tyren ved hornene, lanserte hun sin egen virksomhet.
Maggie hadde satt opp boden sin da nattmarkedet begynte å summe til liv. Midt i mylderet fant hun et øyeblikk til å sende en melding til Fiorello.
Maggie: [Mamma vil møte deg. Er du ledig til middag i morgen?]
Meldingen ble sendt og forsvant sporløst, som en stein som synker i havet.
Det ble travelt kort tid etter, og Maggie ble feid med i maset, uten at meldingen tynget henne nevneverdig.
Hun hadde flaks den kvelden. Maggie tjente over to tusen kroner da hun stengte boden sin presis klokken elleve.
Vel tilbake i varebilen, telte hun dagens inntjening da telefonen plinget.
Det var Fiorello som svarte, "beklager, jeg er på forretningsreise til By A. Jeg er tilbake om noen dager. La oss avtale middag når jeg er tilbake."
Maggie forstod kravene til en jobb i næringslivet, med forretningsreiser som en kjent del av hverdagen. Hun svarte kort, "Ok."
Å pakke sammen og dra hjem endret ikke mye i livet hennes, bortsett fra at hun nå hadde en ekstra vigselsattest. Rutinen hennes var så uforandret at de neste dagene, med travle morgener og sene kvelder, gjorde at hun nesten glemte at hun hadde en ektemann.
En regntung natt, etter enda en lang vakt, kom hun ikke hjem før midnatt, og bilen brøt sammen rett foran huset.
Maggie, med en paraply i hånden, gikk ut for å inspisere kjøretøyet. Denne bruktbilen var ingen fremmed for trøbbel, men selv om den ikke hadde store problemer, var det nok av småting.
Til tross for de hyppige behovene for reparasjoner, var det uaktuelt å kjøpe ny bil—det ville koste henne et halvt års inntekt. Så hun fikset den opp hver gang og holdt den i gang.
Etter en rask sjekk, gjorde tanken på å betale verkstedet noen tusenlapper til at hjertet hennes verket.
Med nabolaget fortsatt hundre meter unna, tiltok regnet, og gitt den sene timen, hadde hun ikke annet valg enn å etterlate varebilen ved veikanten. Hun gikk til baksiden for å hente varene sine under paraplyens beskyttelse.
Hun måtte ta med usolgt smykker for videre arbeid, og også noen stykker som var gitt til henne for reparasjon, som hun var fast bestemt på å fullføre den natten.
Vinden brølte, og Maggie slet, paraply i den ene hånden og en stor eske i den andre, halvt gjennomvåt og så ganske elendig ut.
Uvitende for Maggie, ikke langt unna, hadde Fiorello, nettopp tilbake fra By A, vært vitne til hele opptrinnet fra sin Rolls-Royce.
Maggies silhuett virket skjør, som om en vindkast kunne bære henne bort, men det var en besluttsomhet over henne, en uovervinnelighet som ikke engang det hardeste regnet kunne vaske bort. Vinden rev paraplyen hennes bort, og hun ble gjennomvåt. Klamrende til esken og med hodet bøyd, trasket hun videre mot leilighetskomplekset sitt.
Hun var en av byens minst betydningsfulle karakterer, som alltid måtte tåle livets stormer på egen hånd.
Rørt til hjertet, grep Fiorello en paraply og sa til sjåføren, "Kjør tilbake til det gamle herskapshuset." Deretter steg han ut av bilen og gikk raskt mot Maggie.