Kapittel 4
"Alexa, ikke løp inn i skogen." Moren hennes skjelte ut sin seks år gamle datter for hundrede gang. Deres lille hus lå ved enden av den ville skogen. De hadde flyttet fra sted til sted, fra by til by. De fleste stedene de flyttet til lå nær skogen, og barnet hadde ingen venner å leke med, så hun løp alltid inn i skogen.
Mens moren var opptatt med å lage middag, løp jenta igjen ut for å ha sitt eventyr.
Hun nynnet mens hun gikk innover. Øynene hennes fyltes med tårer da hun ikke fant det eller den hun lette etter. Da hun fikk øye på det svartpelsede dyret som lå på bakken, glitret øynene hennes da hun kjente ham igjen, den som hadde guidet henne hjem flere ganger når hun hadde gått seg vill.
"Vovsen!" ropte hun begeistret.
"Igjen?" gryntet han idet han besvimte.
"Det er den snakkende vovsen!" Hun løp bort til den store hunden, ulik andre hunder var han stor, men hun hadde ikke sett vanlige hunder å sammenligne ham med.
Hun kom nærmere og ropte på ham, men da hun ikke fikk noe svar, slo hun ham. "Vovsen? Våkne!"
Hun begynte nesten å gråte da han ikke åpnet øynene. "Vovsen?" ropte hun til det bevisstløse dyret.
Endelig la hun merke til at kroppen hans var dekket av sår. "Vovsen...skadet...vovsen!" Hun ristet ham.
Da hunden ikke svarte, løp hun hjem og hentet en medisinkoffert. Da hun kom tilbake til stedet, var hunden våken, og hun smilte. "Vovsen!" Hunden rykket til og prøvde å løpe, men han kunne ikke, bena hans var skadet. Hun åpnet salven og påførte den på sårene hans. "Smerte, smerte gå bort." Sang hun mens hun blåste på det. Trylleformelen virket, sårene helbredet seg, de lukket seg bokstavelig talt på et sekund.
"Hvordan gjorde du det?" Blunket han til jenta. Da hun hørte ham snakke igjen, klemte hun ham begeistret.
"Alexa!" Hørte de moren rope.
"Rømte du igjen?" Sukk han og ristet på hodet.
"Jeg kom for å møte." Svarte hun.
"Du er dum. Moren din er enda dummere. Hvem etterlater barnet sitt alene på et så farlig sted?"
"Hvorfor bor dere mennesker her uansett? Det er farlig." Skjelte han henne ut. Ingen av ordene registrerte seg i hodet hennes. Hun bare smilte og stirret på ham med forundring.
"Gå til moren din og aldri vandre alene i skogen igjen." Advarte han henne mens han begynte å gå bort.
"Skal du dra, Vovsen?" Spurte hun.
"For siste gang, jeg er ikke en hund, hunder snakker ikke!" Han stirret på henne.
"Vovsen!" Ropte hun begeistret.
"Glem det. Jeg slår bare hodet mot veggen," rullet han med øynene mens han snudde ryggen til.
"Nei!" Hun løp etter ham, men snublet på veien og landet på rumpa med et dunk.
Han stoppet da hun begynte å gråte.
"Gud! For en bråkmaker!" Sukket han mens han snudde seg mot henne. Hun stoppet straks å gråte og smilte til ham mens hun tørket tårene.
"Kom." Han bøyde seg ned og lot henne klatre opp på ryggen hans. På veien hjem hvilte hun kinnene mot den skinnende svarte pelsen hans, myk som fløyel, og nøt følelsen mens hun duppet av.
Da hun våknet, lå hun på verandaen. Moren gråt mens hun holdt henne tett. "Takk gud, du er ok. Jeg var så bekymret da jeg ikke fant deg."
Etter den dagen, uten å kunne finne sin eneste venn, gråt hun seg i søvn hver natt og lette etter ham hver dag, men hun så ham aldri igjen. Snart flyttet de også til et annet sted.
Øynene hennes åpnet seg til et ukjent tak, et stort tomt rom, spor av minner fra drømmen hennes hang igjen. Hun satte seg opp i sengen og strøk hånden over teppet, fløyelsaktig svart, som minnet henne om drømmen. "En snakkende hund? Du var så dum, som om noe sånt eksisterer." Hun lo det bort.
Hun gikk ut av sengen og gikk ut.
"Hvor i all verden er dette stedet?" Hun vippet hodet, utenfor var det mørkt og et bål var tent på gaten, folk satt i en sirkel rundt det. Små barn lekte, løp etter hverandre, leppene hennes krøllet seg opp til et smil som snart forsvant da hun så folk forvandle seg til ulver. "Å gud! Jeg har noe verre å håndtere." Sukket hun idet virkeligheten slo henne.
Alle så på henne som om de hadde hørt hva hun sa. "Å-åh," svelget hun. Akkurat da kom noen sølvhårede ulver mot henne. Alle rundt hilste dem med et enkelt bukk. "Hva nå?" Hun rynket pannen og trakk seg tilbake. En kvinne fra mengden zoomet rett foran henne, "Deres høyhet!" Hun knelte foran henne. Hun ble overrasket over hvor raskt hun beveget seg, hun snudde seg for å se hvem de refererte til da hun skjønte at hun var den eneste som sto der, hun ble forfjamset, "MEG? Du må ha tatt feil." Hun ristet på hodet.
"Nei, vi ventet på din ankomst." En av de sølvhårede ulvene forvandlet seg til en kvinne. Alexa holdt på å falle om på bakken, ok dyr som forvandles til mennesker, det var hun virkelig ikke vant til. Tenkte hun.
"Ikke vær redd, vi er din familie." Sa den andre ulven.
Snakkende ulv? Ok! Hun trakk pusten dypt.
"Vi er de tidligere Luna, før din mor." Snart forvandlet alle de sølvhårede varulvene seg til vakre damer, tilhørende forskjellige aldersgrupper.
"Slutt å forvirre barnet med Luna-tittelen din, la henne først forstå hvor hun er, hva hun er." Sa den eldste av dem alle.
"Vi er på landsbygda, langt fra byen og alt det bråkete, vi foretrekker å bo her, det er fredelig, ikke sant?" Hun smilte til henne.
"Hmm, ja?"
"Kom, det er kaldt, la oss sitte rundt bålet, denne natten kommer til å bli lang." Hun tok hånden hennes og ledet henne til bålet, overraskende nok var ikke Alexa redd for berøringen hennes, hun følte seg komfortabel.
Damen introduserte seg som Adira Blakesley, hennes tipp-tipp-oldemor fra morssiden. Varulver var ikke udødelige, men de levde nesten i 1000 år, unntak gjort kun for en flokk 'Silver Selene' hvor alltid Luna hersket, Luna valgt av månegudinnen selv. Hun ble deretter forklart om eksistensen av vampyrer og varulver og tusenvis av år med vennskap som ble til verste fiendskap.
"Ja, ikke bare i eventyr og de romanene og filmene dine." Kommenterte hun.
"Hvordan... hmm... kan du lese tanker også?" Alexa blunket til henne.
"Ansiktet ditt sier alt, barn, veldig uttrykksfullt." Hun lo.
"La oss komme til hvordan du er knyttet til oss alle og til dem." Hun så på kvinnene som tidligere hadde hilst henne som 'deres høyhet!'
"De er vampyrer. Fra din fars side." Hun smilte.
"Far..." Hvisket hun. Hun hadde hørt at faren var opptatt med sine forretninger med hermetegn, moren snakket ikke mye og hun presset ikke på, det eneste hun fikk vite var at faren elsket dem og ville ha gitt alt for å være med dem, spørsmålet var alltid, hvorfor var han ikke med dem? Hun fikk aldri svaret.
"Er du klar til å gå videre?" Hun ble spurt. Da hun nikket, fortsatte hun.
"Faren din var en vampyrkonge, en veldig spesiell en, den som besatte og kontrollerte mørke krefter. Moren din og faren din forelsket seg, naive barn trodde de ville bringe en forandring i denne verden, trodde at hvis de to giftet seg, ville problemene bli løst."
"Hvilke slags problemer?"
"På den tiden, vampyrer og varulver, hvem som helst som våget å falle for den andre typen, ble fanget og slaktet. De trodde at de ville klare å stoppe det hvis de kombinerte de to mektige klanene, vampyrkongen og Luna fra Silver moon, ingen ville våge å protestere. Men de var uvitende om hva mordene egentlig handlet om, vanlig fiendskap? Nei, de var redde for profetien, om en enkelt hersker som styrer oss alle som i gamle tider. Vampyrrådet, når de hadde kongene som sine marionetter, en mektig hersker til å utfordre deres autoritet, det ville de ikke ha, og varulvene, alle har sin egen flokk, sin egen leder, hvorfor skulle de ønske en hersker? Alle herskerne hadde vært vampyrer til nå, hvorfor skulle de la en vampyr herske over dem?"
"Vi her er varulvene som har valgt deg som vår leder." Hun så henne deretter inn i øynene. "Du er den sanne arvingen til tronen, den kongelige blodlinjen av vampyrer og den neste Luna av Silver moon. Du er den utvalgte til å forene begge klanene igjen, avslutte fiendskapet og bringe fredelige tider igjen."