KAPITTEL 7 Den blå stjernen dukker opp igjen
Tabitha
Ulvene spredte seg, og prøvde å finne et sted å beskytte seg. Jeg fulgte ulven som hadde barnet. Han tok dekning ved SUV-en mens barnet klynket i armene hans.
"Gi meg barnet, Ulv. Ingen av oss vil overleve hvis Markien finner oss," sa jeg til ulven som var Gamma til Alfa Turner.
"Nei! Han lovet at jeg skulle få reise hjem til Storbritannia," argumenterte han. Skuddene stoppet plutselig. I tankene mine kunne jeg allerede se for meg vaktene ligge på den kalde, harde asfalten...alle sammen, døde.
"Dette er en utslettelse. Uansett hvilke løfter Markien har gitt deg, er de tomme løfter. Han har ingen planer om å la noen av dere slippe unna. Turner-etterkommeren og alle hans flokkmedlemmer er bestemt til å dø. Det inkluderer deg." Jeg pekte på det lille jetflyet i hangaren. "Ta flyet og dra. Bare gi meg barnet, så skal jeg sørge for at flyet letter. Du kan dra hjem hvis det er det du vil, eller hvor enn hjertet ditt ønsker."
Han så på meg og deretter på den lille jenta i armene hans. Hennes blå fløyelsøyne var slitne og sørgmodige. Jeg løftet hendene for å lokke henne inn i armene mine. Hun lente seg overraskende fremover slik at jeg kunne ta henne, som om hun forsto at hun skulle dra med meg. Ulven så at den lille jenta stolte på meg, og med et beklagende sukk slapp han henne, slik at hun kunne sette seg til rette i armene mine. Jeg så på hennes uskyldige ansikt og smilte til henne for å berolige henne.
"Dra, Ulv. Ta med deg så mange menn som mulig. Rull ut på rullebanen og fly så fort du kan," instruerte jeg. "Jeg skal sørge for at alle dere kommer dere ut herfra, som jeg har lovet."
"Menn, inn i flyet nå," ropte Alfa Turners Gamma. Alle ulvene løp mot flyet og skyndte seg inn i kabinen. Piloten satt allerede i cockpiten og ventet på at alle skulle gå om bord. Så snart dørene lukket seg, rullet han flyet ut på rullebanen. Alt jeg trengte å gjøre nå var å holde piloten i live, slik at han kunne fly det fuglen ut herfra.
Skuddene brøt ut igjen fra den nærliggende hangaren. Vampyrene hadde fanget lukten av ulveblod, men ektemannens menn hadde vanskeligheter med å finne riktig hangar. Vinden hadde tatt seg opp og blåste i alle retninger, og forvirret dem.
"Der!" hørte jeg noen si. "Det flyet er i ferd med å dra!" Faen!
"Vennen min, jeg trenger at du gjemmer deg her og dekker til ørene dine. Jeg må bare ta meg av noe." Jeg plasserte den lille jenta på gulvet ved siden av en boks som skjold. "Jeg kommer tilbake, jeg lover." Hun nikket med det lille hodet sitt, og jeg skyndte meg ut av hangaren, med pistolen klar. Jeg hadde overraskelsesmomentet på min side.
Jeg løp mot hver av mennene og skjøt en stake inn i deres kalde, svarte hjerter. En etter en ble de til aske og forsvant i den virvlende vinden. Etter at jeg var ferdig, var alt som var igjen av dem våpnene deres på bakken. Jeg snudde meg for å se på flyet og så at det allerede akselererte for avgang.
Jeg løp tilbake til den lille jenta som lydig ble der jeg hadde forlatt henne, med hendene over ørene. Hun hadde ravnsort hår, blek hud og hadde på seg lyseblå pysjamas. En ulvebamse satt i fanget hennes mens et halskjede med et lite blått safiranheng hang rundt halsen hennes. Jeg bøyde meg ned og løftet haken hennes slik at hun kunne se på meg. Hun senket sakte hendene fra ørene og løftet de blå øynene sine for å møte mine. To helt forskjellige vesener forent av ett felles mål.
"Er de slemme mennene borte?" spurte den lille jenta og klemte bamsen sin.
"Ja, kjære. Nå er det på tide at jeg tar deg med til ditt nye hjem," sa jeg. Jeg løftet henne opp og så meg rundt i hangaren. Dessverre la jeg merke til at Betaen til Alfa Turner var etterlatt for å dø alene i denne hangaren. Jeg gikk bort til ham med barnet i armene mine. Han gestikulerte at jeg skulle komme nærmere. Jeg bøyde meg ned med barnet på hoften.
"Halskjedet er bevis på at hun er en Turner. Når tiden er inne, kan hun kreve sin rettmessige arv. I babysekken inne i bilen er tingene hun trenger. I morens veske er passet hennes og andre dokumenter hun kan trenge i fremtiden. Vær så snill, beskytt henne med ditt liv," sa han.
"Det har jeg til hensikt, Beta," svarte jeg.
"Nå gå. L-la meg være. Jeg vil dø nær min Alfa og, hvis Månegudinnen tillater det, bli begravet ved siden av ham," sa han, mens blod rant nedover munnviken hans. Han hostet og laget en forferdelig kneggelyd, før hodet plutselig falt slapt til siden.
Jeg lukket øyelokkene hans og hvisket, "Må Månegudinnen veilede deg på din reise."
"Vi må dra så raskt vi kan," sa jeg til den lille jenta, mens jeg reiste meg med henne i armene. Jeg sprang mot bilen og tok med meg sekken hennes og morens veske. Deretter løp jeg mot den siste hangaren i enden av flyplassen hvor piloten og flyet mitt ventet. Piloten min var menneske og ble godt betalt for å holde munn, så alt han gjorde var å åpne døren og be oss feste sikkerhetsbeltene.
"Du er veldig rask og du har røde øyne. Jeg liker fargen rød," sa den lille jenta.
"Og jeg liker fargen blå," sa jeg mens jeg festet sikkerhetsbeltet hennes. "Jeg er tante Tabitha. Hva heter du, lille venn?"
"Jeg heter Safir."
"Safir...så vakkert navn, men folk må ikke vite hvem du er. Hva om vi kaller deg Ild som et kallenavn?" spurte jeg henne. Hun nikket med det lille hodet sitt, enig med meg. Plutselig gjespet hun. Jeg tok opp sekken hennes og tok ut en flaske melk. "Vil du ha litt melk?" spurte jeg henne.
Hun ristet på hodet. "Jeg vil bare sove," sa hun trøtt. "Vil du være her når jeg våkner, tante Tabitha?"
Jeg smilte ved nevnelsen av mitt navn. Jeg tok av henne skoene og justerte setet hennes. "Selvfølgelig, kjære. Jeg er her når du våkner," forsikret jeg henne. Jeg trakk ut et lite teppe fra vesken hennes og pakket henne inn. "God natt, lille venn." Hun lukket øynene og sovnet med en gang. Jeg flyttet meg til setet på den andre siden av henne og tok fram telefonen min.
Jeg tastet nummeret til en ulv jeg hadde snakket med de siste månedene. Jeg fant nummeret hans blant tingene til mannen min og så ordene 'FLAMMENDE SVERD'.
"Flyet ditt er klart på rullebanen," sa jeg, da han tok telefonen. "Det vil fly deg til hvilken som helst destinasjon du ønsker. Har du sverdet?" spurte jeg, i håp om bekreftelse.
"Jeg har allerede dratt, Blodsuger, og ja, jeg har sverdet. Men det er ikke hennes å ha," sa ulven. Jeg stanset. Jeg hadde hørt stemmen hans før. Han snakket med Alfa Turner ved Tempelet rett før bakholdet. Jeg innså at jeg snakket med en forræder. Øynene mine smalnet av raseri.
"Ulv, hun skal ha det sverdet," sa jeg. Han lo, tydeligvis fornøyd med min frustrasjon.
"Det Flammende Sverdet kan ha blitt betrodd Enchantress, men det er ikke hennes å ha enda," argumenterte han.
"Jeg vet ikke hvilken ordbok du bruker, men betro betyr å sette i noens beskyttelse, dermed er det hennes å ha inntil tiden kommer når personen som skal bære det blir funnet," argumenterte jeg.
"Hun er ikke gammel nok til å beskytte det, derfor har rådet tildelt meg å overvåke det Flammende Sverdet," forklarte han. "Udødelighet burde ha lært deg verdien av tålmodighet nå, Blodsuger."
"Du snakker om tålmodighet, men du har tatt sverdet før hun er gammel nok," spyttet jeg tilbake.
"Det er visse ting i ulveverdenen du ikke vet om, Blodsuger. For nå har rådet instruert meg til å beskytte sverdet. I sin tid vil det falle i hendene til den som er spådd å bære det."
"Jeg skal finne deg, Ulv. Merk mine ord." Han brølte av latter.
"En tom trussel, Blodsuger," sa han tørt.
"Det er ikke en trussel, men et løfte. SOM JEG SA, ULV, HUN SKAL HA SVERDET. JEG SVERGER DET...TIL MITT SISTE ÅNDEDRETT."
Orakel
Natten hadde allerede falt i Cebu da jeg ankom. Da jeg steg av flyet, slo den varme, fuktige luften mot meg; en skarp kontrast til det kalde været i USA. Etter å ha fullført immigrasjon og toll, vagget jeg ut, prøvde å fikse det ustelte håret og de uordnede klærne mine mens jeg gikk. Der fant jeg en mann som ventet på meg for å bringe meg til Tempelet. De visste tydeligvis om min ankomst.
Da jeg ankom der, ventet Lorenzo, en ung ulveprest, på meg. Han var en protegé av den eldre ulvepresten, kanskje i slutten av tjueårene, med mørk brun hud, mørkt hår og svarte øyne. Han hadde på seg en kappe og en sedvanlig hatt. Han geleidet meg inn i et rom hvor mat og drikke var satt på et lite bord.
"Det er vanlig i Filippinene å tilby gjester mat og drikke. Jeg antar at du er sulten etter den lange flyturen," sa han.
Jeg ignorerte maten. "Hvor er han, Lorenzo? Jeg vil gjerne snakke med ham," sa jeg.
"Den eldste presten har dratt," svarte han.
"Og familien under vår beskyttelse? Hvor er de, Lorenzo?" spurte jeg.
Han senket hodet for at jeg ikke skulle få øyekontakt med ham. "De er ikke lenger her."
"Hva mener du med at de ikke lenger er her?"
"Jeg er redd du har kommet en dag for sent. Familien dro også i går med et privatfly." Han holdt blikket nede, et klart tegn på at han løy.
"Så var turen min forgjeves." Jeg reiste meg. "Takk for gjestfriheten, men jeg må dessverre dra."
"Søster, jeg har et brev til deg fra den eldste presten. Han sa at du ville vite hvilken retning du skal ta på din reise når du har lest innholdet i brevet," sa Lorenzo og bøyde seg. Han rakte meg en rød konvolutt. "Jeg håper du finner det du søker."
Jeg bøyde meg farvel til Lorenzo og gikk uten hjelp ned den lange rekken med trapper til bilen som ventet på meg. Jeg hadde allerede ringt en venn for overnatting. Mens jeg var her, ville jeg gjennomføre min egen etterforskning.
Før jeg gikk inn i bilen, la jeg merke til noe skinnende nær fortauskanten. Jeg bøyde meg ned for å plukke det opp, men stoppet. Det var en liten sølvkule.
Jeg så opp mot tempelet og merket at Lorenzo så på meg. Jeg gikk raskt inn i bilen. Noe forferdelig hadde skjedd her i går kveld. Sjåføren manøvrerte raskt bilen ut av området og ut på gaten.
Jeg åpnet konvolutten og fant at den eldste presten bare hadde skrevet ett ord...SVERD.
"Sjåfør, du kan sette meg av der," sa jeg og pekte på en restaurant.
"Jeg beklager, men jeg har fått beskjed om å bringe deg tilbake til flyplassen," sa han. Jeg stirret på ham, men protesterte ikke. Jeg bestemte meg for at det var best å la ham kjøre meg til flyplassen.
Da vi ankom flyplassen, ga han meg en flybillett fra menigheten. Jeg mistenkte at det var spioner inne for å bekrefte min avreise, så jeg sjekket inn og gikk opp til avgangsområdet.
På toalettet vendte jeg tilbake til mitt sanne utseende og skiftet klær. Jeg var egentlig en asiatisk kvinne i trettiårene, en etterkommer av en prestinne som tjente under Huang, en av de siste av mitt folk.
Jeg ga vandringsstokken min til toalettbetjenten. "Jeg tror noen har glemt den," sa jeg på filippinsk. "Du bør oppbevare den trygt. Kanskje hun kommer tilbake for den."
Jeg gikk ut av toalettet og ut av flyplassen. Ulvepresten dro ikke til Kina. Han var her...et sted.
Men først måtte jeg vite om Forførersken hadde kommet seg ut av landet i live.