KAPITTEL 4 Den blå stjernen dukker opp igjen
Faye
Cebu, Filippinene
"Få deg litt søvn, min lille blåøyde engel. God natt," sa jeg og kysset min kjære datter på pannen etter å ha lagt henne til rette. Jeg gjorde som vanlig; jeg sjekket om nattlyset hennes var på og sørget for at vinduet på soverommet hennes var lukket før jeg forlot rommet, med døren på gløtt for sikkerhets skyld. Hun hadde ofte mareritt, drømmer fylt med tannete monstre med oransje-røde øyne og blek hud. Skrikene hennes vekket meg... høye, hjerteskjærende skrik som fikk hårene på nakken min til å reise seg. Når jeg skyndte meg til rommet hennes for å trøste henne, fant jeg henne gråtende mens hun klemte Wolfie, favorittkosedyret sitt. Da krøp jeg opp i sengen hennes og resten av natten holdt jeg henne i armene mine og vugget den skjelvende kroppen hennes til hun endelig sovnet igjen.
Jeg hørte døren til vårt lille to-etasjes rekkehus åpne og lukke seg. Jeg hadde ventet på mannen min siden middag. Da han ikke kom hjem til middag, visste jeg at noe var galt. Jeg skyndte meg ned trappen, ivrig etter å snakke med ham.
For å blande oss inn med lokalbefolkningen, bodde vi i et leid rekkehus i hjertet av byen nær tempelet. Mannen min var rik, men hadde mange fiender, så han bestemte at det ville være bedre om broren hans bodde i herskapshuset hans for å speide og observere, mens vi holdt en lav profil. Jeg hadde ikke noe imot det, for jeg selv var født i fattigdom og et lite rekkehus var en luksus sammenlignet med den falleferdige nipa-hytta jeg vokste opp i.
Jeg er en halvt kaukasisk, halvt asiatisk kvinne. Moren min forelsket seg i en amerikansk soldat, som dessverre forlot henne da tjenesten hans på Filippinene var over. Hun hadde håpet at han ville oppfylle løftet sitt og komme tilbake for henne, men det gjorde han aldri, og hun måtte oppdra meg og brødrene mine helt alene.
Da jeg møtte James, var hun imot det. Hun trodde at det som hadde skjedd med henne, ville skje med meg. Men i motsetning til henne og min far som aldri giftet seg, ble James og jeg gift i det lille kapellet nær den forfalne nipa-hytta jeg pleide å kalle hjem. Da vi formelt og lovlig ble mann og kone, ga James moren min alt han hadde lovet henne; et nytt hjem like utenfor byen, flere fiskefartøy for å sikre at brødrene mine kunne leve komfortabelt og en liten dagligvarebutikk oppkalt etter henne.
Da jeg nådde bunnen av trappen, la jeg merke til at det var flere biler utenfor hjemmet vårt. James bar allerede koffertene han hadde fått meg til å pakke for et par uker siden. Skulle vi på ferie? Nå?
"James, hva er det som skjer?" spurte jeg, åpenbart forvirret.
"Faye, sett deg ned. Jeg må fortelle deg noe," sa han. Jeg satte meg ned på sofaen vår. Etter at han hadde satt koffertene foran døren, satte han seg ved siden av meg og tok hendene mine.
"Jeg har ikke vært helt ærlig med deg, Faye. Jeg trodde jeg kunne fortelle deg det når datteren vår ble litt eldre, men jeg frykter at fiendene mine har funnet meg." Han sukket, et dypt, sorgfullt sukk.
"Hva snakker du om? Du har stjålet penger, har du ikke?" spurte jeg ham. "Det er derfor du er så rik." Han smilte til meg og ristet på hodet.
"Jeg skulle ønske det var så enkelt, men nei, Faye. Jeg er rik fordi jeg kommer fra en lang rekke av rike ulver. Jeg er en ulv. En Alfa. Mitt sanne navn er Alfa James Turner, ikke James Maxwell. Jeg brukte bare Owens etternavn så de ikke ville finne meg. Owen er ikke broren min, men min nestkommanderende, min Beta," sa han sakte så jeg kunne fordøye all denne nye informasjonen. "Men jeg har blitt forrådt. Fiendene mine kommer, Faye. Dessverre er de ikke ute etter meg. De er her for å drepe datteren vår." Jeg gispet ved omtalen av datteren vår.
"Hvorfor, James?! Hvorfor vil de drepe henne? Hun er bare et barn!" utbrøt jeg.
"Jeg er en etterkommer av Enchantress, en mektig ulv som for lenge siden ledet kampen mot en eldgammel fiende. Dessverre ble hun forbannet for å ha trosset vår guddom, Månegudinnen. Da hun ble forbannet, fortalte Månegudinnen henne at bare en datter kunne sone for hennes synder. Men hun fødte en sønn, og alle sønner etter fødte også sønner. Endelig, etter hundrevis av år, er en datter født med blå øyne, ønsket velkommen av Blå Stjernen av Aludra. Husker du stjernen jeg pekte ut for deg?" spurte James meg. Jeg nikket. "Datteren vår er Enchantress som ulvene har ventet på, Faye. Dessverre har fiendene våre også ventet på henne...for å drepe henne."
Jeg følte at jeg hadde hodepine. Ulver, Enchantress, fiender, Alfa... Det var for mye å ta inn på en gang. Hvis han var en ulv, betydde det at datteren min var en ulv.
Ifølge James er datteren min den Ulve-Enhantress alle har ventet på. For ulvene var hun deres helt. For denne eldgamle fienden, var hun deres nemesis. Jeg begravde ansiktet mitt i hendene. Det var mye å prosessere.
Vi hørte en banke på døren og Owen kom inn. Han bøyde seg dypt, noe som overrasket meg.
"Alfa James, Luna Faye, dere må dra. Jeg har fått beskjed om at Hertugen har landet i Cebu," informerte han oss.
"Hertug?" spurte jeg.
"Ja, Luna. Han er et høytstående medlem av Øst Coven. Min spion på flyplassen har nettopp bekreftet hans ankomst," sa han. Han så det forvirrede uttrykket i ansiktet mitt og prøvde å forklare hvorfor vi måtte flykte fra denne hertugen. "Han er det folk i dag kaller en vampyr."
Jeg reiste meg brått og så på begge mennene. Vampyrer var ekte?! De tannede monstrene datteren min drømte om var ekte?!
"V-vampyr?! James, betyr det at det datteren vår drømmer om hver natt er ekte?!"
"Jeg er lei meg, Faye, men jeg kunne ikke fortelle deg det. Jeg måtte vente på riktig tidspunkt-"
"Selvfølgelig, NÅ er riktig tidspunkt...når en kongelig vampyr nettopp har landet på nærmeste flyplass og kommer for å drepe datteren min!" Jeg ville gråte, men tårer løser sjelden noe. Jeg måtte være sterk. "Dere er ulver, ikke sant? Kan dere ikke f-forsvare henne? Hun er bare en baby." Jeg så på James og Owen og ba om at de skulle si at de kunne.
"Ja, det kan vi og det skal vi. Men som en forholdsregel ville det være bedre om du og datteren vår dro," sa James. "Et fly venter på dere. Du skal ta med datteren vår og fly til en ukjent destinasjon. Noen vil vente på dere når dere ankommer."
"Og hva med deg?" spurte jeg ham.
"Jeg blir, Faye. Jeg vil distrahere dem slik at du og datteren vår kan dra trygt," svarte han. Jeg trodde jeg kunne holde meg sterk litt lenger, men etter å ha hørt ham si at han ikke skulle bli med oss, begynte jeg å gråte. Jeg kom til å miste mannen min. Han reiste seg og klemte meg. "Ssshhhh, Faye. Jeg vil alltid være ved din side. Lov meg at du vil ta vare på datteren vår." Han løftet haken min og så meg inn i øynene. "Lov meg, Faye. Hun er viktigere enn mitt liv. Hun er nøkkelen til vår fremtid, ikke bare for ulvefolket, men for menneskeheten. Hun er en arv. En Turner-arv."
Jeg stirret på hans kjekke ansikt, memorerte hans brune øyne, hans markante nese og hans rosa lepper. Dette kunne være siste gang jeg noen gang ser ham igjen.
"M-men du kan ikke bare forlate meg...Jeg elsker deg, James," ba jeg. "O-og datteren vår er fortsatt en baby."
"Faye, vit dette. Jeg har vondt inni meg. Jeg vil ikke forlate deg eller datteren vår. Årene med deg har vært de lykkeligste i mitt liv. Hvis jeg overlever, vil jeg komme for deg. Jeg lover. Men for din sikkerhet og sikkerheten til datteren vår, må du dra med en gang." Han kysset meg på kinnet for å berolige meg. "Datteren vår er en Alfa av fødsel. Alt mitt er hennes. Halskjedet hun bærer er beviset på at hun er en Turner. Nå Faye, lov meg at du vil ta vare på henne."
"J-jeg lover, James." Han smilte til meg og snudde seg mot Owen. "Raskt, Owen, legg bagasjen deres i bilen. Jeg går opp og henter datteren min. Faye, skift til noe komfortabelt. Raskt." Jeg nikket og fulgte etter ham opp trappen.
Jeg skiftet til jeans, en hvit bluse og joggesko. Deretter tok jeg håndvesken min og la alle verdisakene og dokumentene våre i den. Jeg visste ikke hvor jeg skulle, alt jeg visste var at jeg hadde lovet James å gjøre som han sa.
Da jeg var ferdig, hadde James allerede vår datter på fanget, som holdt på sin favorittkosebamse. Hun var våken og lo mens faren kilte henne.
"Mamma, pappa sa at vi skal på ferie," sa hun.
"Sa han det? Har du alt du trenger?" spurte jeg henne. Hun nikket.
"Jeg har også vesken hennes med litt melk, juice og snacks," sa James. "La oss dra. Jo før vi drar, jo bedre. Jeg skal bringe dere til flyplassen og sørge for at dere drar trygt. Du kjører med Owen mens jeg kjører i bilen foran dere."
Vi gikk alle ut av huset, men før jeg gikk inn i SUV-en, tok jeg en siste titt på hjemmet vårt hvor så mange lykkelige minner var skapt. Jeg lovet stille at jeg skulle komme tilbake når datteren min var eldre og pensjonere meg her hvis fremtiden tillot det.
Med tungt hjerte gikk jeg inn i bilen og satte meg ved siden av datteren min som allerede satt i bilsetet sitt. Min baby var bestemt til å bli noe stort og mektig. Jeg forsto nå hvorfor hun måtte beskyttes for enhver pris.
Owen kastet et blikk på oss fra førersetet. "Er alle okay der bak?"
"Ja, onkel Owen." Han smilte til henne i bakspeilet og startet bilen. Vi skulle kjøre i en konvoi. En bil ville være foran James' bil og en annen bil ville kjøre bak oss.
Flyplassen var omtrent tjue minutters kjøring uten trafikk. Det var natt, så jeg forventet en fredelig og rask tur.
Men da vi svingte rundt hjørnet, hørte jeg de umiskjennelige lydene av skudd. Jeg kastet meg over datteren min, håpende at jeg kunne fungere som et skjold.
"Luna, hold deg fast!" hørte jeg Owen si mens han svingte inn i møtende trafikk, kjørende bort fra skytingen. Jeg så bak oss, fullstendig knust, mens vi kjørte lenger bort fra James' bil som var gjennomhullet av kuler. Min mann var død.
Jeg vendte oppmerksomheten mot å trøste min skremte datter som gråt etter angrepet.
"Der, der. Alt vil bli bra." Jeg strøk henne over kinnet og børstet bort noen hårstrå som hadde festet seg til hennes tårevåte ansikt. Hennes blå øyne så ned, la merke til noe.
"Mamma, du blør."