KAPITTEL 4
Da jeg så faren min stirre tilbake på meg, var jeg synlig nervøs. Jeg visste ikke hva jeg hadde gjort galt denne gangen, men jeg visste at jeg snart kom til å finne det ut.
Pappa grep meg hardt i skulderen og tvang meg inn på kjøkkenet, hvor han tvang meg til å sitte på en stol mens han sto ved siden av meg.
"Hvorfor i helvete fikk jeg nettopp en telefon fra rektoren din? Han sa at du aldri dukket opp til ettermiddagstimene," ropte han. Jeg burde ha visst at den sleipe drittsekken ville sladre til pappa med en gang. Han hadde sikkert en avtale med pappa om å ringe ham hver gang jeg gjorde noe de ikke likte.
"Jeg kunne ikke bli der," sa jeg lavt.
"Hvorfor i helvete ikke? Det er skole. Du har ikke noe valg. Du blir der og du lever med det. Du tåler det. Det er ikke et valg," ropte han rett inn i øret mitt, og trommehinnen begynte å gjøre vondt.
"De ydmyket meg igjen. Jeg måtte komme meg ut derfra," prøvde jeg å forklare. Men pappa sto foran meg og så ned på meg.
Han slo meg rett i ansiktet, og stolen falt bakover med meg på den, så han sto over meg og løftet meg opp fra gulvet i klærne mine.
"Virkelig? De ydmyket deg? Vel, bli vant til det. Sånn er livet," skrek han og slo meg i magen, noe som gjorde det vanskelig å puste.
Jeg prøvde å be ham stoppe, men ingen ord kom ut. Jeg hadde problemer med å puste, og han holdt meg oppe slik at jeg så ham i ansiktet, og han trakk hånden tilbake og slo meg med baksiden av hånden over ansiktet.
Jeg kunne kjenne blodet renne fra nesen, men det stoppet ham ikke. Han slo meg et par ganger til i magen før han dro meg ut av kjøkkenet og ned gangen.
Han åpnet et skap og kastet meg inn i det, lukket døren bak meg og låste den.
"Du blir der inne og sulter for alt jeg bryr meg om, din ubrukelige idiot," ropte han.
Jeg hørte føttene hans forsvinne bort fra skapet.
Dette skapet var så lite at jeg ikke engang kunne sitte ned i det.
Jeg visste at jeg ikke kunne leve slik mye lenger. Og siden pappa har disse avtalene med vennene sine, visste jeg at jeg ikke kom til å komme meg vekk herfra.
Det var bare én måte å rømme fra dette helveteshullet på. Jeg skulle ønske det ikke var det. Jeg skulle ønske det fantes en annen måte. Men jeg kan ikke fortsette å leve slik. Jeg er så redd akkurat nå, men ikke for det jeg vet jeg må gjøre. Jeg er redd for å bli her og la disse menneskene fortsette å bruke meg slik de gjør.
Jeg er redd for å gå på skolen i morgen og la Madison og de drittsekkene behandle meg på samme måte. De kommer aldri til å stoppe.
De vet ikke hvordan de skal stoppe. De får for mye glede av å skade meg.
Og så er det Jax. Han var der i dag. Han snakket til meg. Men han brydde seg ikke. Han bare gikk av gårde med de andre vennene sine. Han prøvde ikke engang å se hvor mye trøbbel jeg var i.
Han så bare hva som skjedde i kantina. Han kjenner ikke til resten av det. Jeg skulle ønske det var der helvete mitt endte. Men jeg er ikke så heldig.
Jeg visste at hvis noen skulle avslutte det, så måtte det være meg. Det måtte være meg. Det var den eneste makten eller kontrollen jeg hadde over mitt eget liv. Og det var å ta mitt eget liv.
Jeg tilbrakte hele natten i det skapet, prøvde å være så stille som mulig fordi det kom folk innom for å besøke pappa. De var forretningsforbindelser og hadde ingenting med mishandlingen han utsatte meg for.
Hvis de visste at jeg var låst inne i skapet, ville pappa banke meg sønder og sammen. Og så ville han si at jeg skulle gå det av meg i stedet for å ta meg til sykehuset. Jeg måtte være så stille.
Men jeg hørte ham dra senere den kvelden, og jeg måtte bli i skapet. Jeg visste at han kunne komme tilbake når som helst. Og hvis jeg var ute av skapet, visste jeg at han ville bli gal igjen. Han låste døren, så jeg fikk bare komme ut når han tillot det.
Men når jeg var sikker på at det var neste morgen og pappa ikke ville komme hjem fordi han ville være på kontoret, tok jeg en ekstra nøkkel som jeg hadde gjemt i skapet og låste meg ut.
Jeg var utmattet og hadde vondt etter å ha stått hele natten. Men det tok ikke bort det jeg måtte gjøre.
Jeg begynte å lete gjennom huset. Jeg startet med pappas rom og deretter kontoret hans.
Jeg åpnet skuffen i skrivebordet hans, og der fant jeg den svarte kofferten jeg lette etter.
Jeg åpnet den og tok ut den metalliske pistolen som lå inni.
Jeg sjekket at den var ladet, og det var den. Så jeg gikk inn i det andre rommet med den.
Jeg så at skolen hadde vært i gang i noen timer nå, og rektor kom til å ringe pappa når han skjønner at jeg ikke er der. Jeg må skynde meg. Men jeg var ikke rask nok.
Jeg ble avbrutt av raske bank på inngangsdøren. Straks trodde jeg det var pappa. Jeg trodde han kom hjem fra jobb tidlig.
Jeg var lettet da jeg så at inngangsdøren var låst, og jeg grep den kalde metallet av pistolen i hånden min og plasserte fingeren over avtrekkeren.
Uansett hva, visste jeg nå at jeg kom til å dø. Uansett hva. Så jeg hadde ingenting mer å miste.
Jeg begynte å vifte med pistolen rundt, ventet på at pappa skulle åpne døren, og kanskje med en pistol i hånden ville han stoppe i døråpningen og ikke komme nærmere meg.
"Hold deg unna meg, pappa. Du og alle de drittsekkene du solgte meg til, de drittsekkene på skolen, de som aldri lar meg være i fred. De som faktisk liker å mobbe meg og gjøre livet mitt til et helvete, dere kan alle dra til helvete." Jeg ropte, mens jeg fortsatt viftet med pistolen. "Jeg hater deg, pappa, og jeg håper du råtner i helvete. For noen som deg fortjener ikke noe mindre." Jeg fortsatte.
Plutselig hørtes lyden av et skudd, og jeg falt til gulvet, sakte glidende inn i bevisstløshet akkurat da jeg så døren sprenges opp og disse figurene dukket opp i en flom av sterkt lys foran øynene mine...