KAPITTEL 3
Jeg ble stående der og lente meg mot murveggen en stund, tørket tårene fra øynene og prøvde å ikke begynne å gråte for mye, ellers ville alle inne vite det. Men jeg visste at jeg ikke kunne bli her ute for alltid.
Jeg begynte å gå tilbake inn i bygningen, og det var ingen i gangen, så jeg gikk tilbake til skapet mitt, og da jeg åpnet det, var det en lapp inni. Jeg plukket den opp.
Jeg mener det, drittsekk. Kom deg ut av denne skolen før du virkelig angrer.
Jeg sto der og skalv et øyeblikk og så meg rundt for å se om noen så på meg.
Jeg visste ikke hvor Madison og Grace var. De var beryktet for å skulke timer, men jeg var ikke sikker på om de kom til å gjøre det nå som de virket som om de fulgte etter de nye guttene.
Jeg lente meg mot skapet mitt da jeg hørte fottrinn komme nedover gangen, og jeg begynte å skjelve, uten å vite hvem de tilhørte.
Jeg snudde meg for å se, og det var en av lærerne.
Han stoppet og stirret på meg et øyeblikk, og jeg sørget for at håret mitt dekket den hovne kinnet.
Han så ut som om han skulle komme mot meg, men så begynte telefonen hans å ringe, og han måtte svare. Så han begynte å gå tilbake mot kontoret.
Jeg innså at jeg ikke kunne bli på skolen etter det, så jeg lot alt ligge igjen og gikk ut av sidedøren igjen, og jeg løp av skolens eiendom og begynte å gå hjemover.
Jeg så at det var en park ved siden av meg, så jeg stoppet og satte meg på husken og begynte å huske litt. Husket noen gode tider jeg hadde hatt i denne parken.
Sannsynligvis det eneste stedet hvor jeg hadde hatt noen gode tider i det hele tatt.
Jeg ble der så lenge jeg kunne før en Rolls Royce stoppet foran meg på gaten.
Bakvinduet rullet ned, og jeg visste at det var en av farens venner. En som hadde blitt ganske nær meg også.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ble virkelig redd. Hjertet mitt begynte å slå fortere, og hendene mine ble veldig svette.
Jeg så meg rundt, og han satt i bilen uten å gå ut. Han forventet at jeg skulle gå bort til ham. Men jeg skulle definitivt ikke gå inn i den bilen med ham.
Jeg reiste meg fra husken, snudde meg og løp mot skogen som var bak parken og vekk fra den mannen.
Jeg hørte ham ikke rope på meg eller noe sånt. Jeg visste at han kom til å ringe faren min, men akkurat nå var det et bedre alternativ enn å gå inn i bilen med ham.
Jeg begynte å dukke under lave grener og klatre over falne stokker for å komme meg bort fra ham.
Så snart jeg var langt nok inn i skogen, visste jeg at jeg var trygg. Han kom ikke til å følge etter meg her.
Så jeg sluttet å løpe og satte meg på en veltet trestamme, klemte armene rundt brystet og begynte å gynge frem og tilbake, vel vitende om hva som ventet meg når jeg kom hjem.
Jeg ville ikke hjem. Jeg ville ikke tilbake til skolen. Jeg hadde ingen penger.
Jeg hadde ingen steder å gå. Da de svarte skyene begynte å rulle over med lyn og torden, visste jeg at jeg ikke kunne bli her for lenge.
Jeg kjente de små dråpene begynne å falle gjennom trærne og treffe hodet mitt, og jeg kunne holde ut det til det begynte å regne mye hardere.
Jeg var gjennomvåt i løpet av sekunder, så jeg reiste meg og begynte å gå mot huset mitt, men jeg holdt meg i skogen.
Jeg ville ikke risikere at mannen fortsatt ventet på meg utenfor parken.
Hvorfor i all verden kunne ikke disse menneskene bare la meg være i fred?
"De er bare misunnelige på deg." Min mors stemme ekkoet i hodet mitt.
Jeg savnet den kvinnen så mye. Jeg var bare fem da hun døde, men jeg har gjort alt jeg kunne for å huske alt om henne.
Pappa kvittet seg med alle tingene hennes rett etter at hun døde, så alt jeg har er minnene mine. Den ene tingen han ikke kunne ta fra meg.
Men jeg var redd for at jeg snart skulle begynne å miste dem også.
Jeg begynte å glemme hvordan parfymen hennes luktet. Men jeg kunne aldri glemme smilet hennes. Eller latteren hennes. I det minste håper jeg at jeg ikke gjør det.
Hun var alltid der for meg. Når jeg hadde en dårlig dag. Når jeg var lei meg. Hun lot aldri noen såre meg.
Siden hun døde, har livet mitt bare vært en stor smerte. Det har vært uendelig.
Hvis hun var her nå, vet jeg at ting ville vært annerledes. Pappa behandlet henne heller ikke riktig.
Jeg prøver å forestille meg at hun ville ha forlatt pappa nå, og vi to ville bodd et lykkelig sted sammen akkurat nå. Pappa ville ikke brydd seg om jeg bodde med henne. Jeg har bare vært en byrde for ham siden hun døde. Noen han har måttet ta seg av. Ikke at han egentlig har gjort det.
Men jeg kunne forestille meg oss to bo i en liten hytte ute på landet et sted. Leve det perfekte rolige livet sammen.
Det er uansett en drøm. En drøm som jeg vet aldri vil gå i oppfyllelse, men noe jeg tror ville ha skjedd hvis hun ikke døde.
Jeg nådde endelig huset mitt, og da jeg sto foran i det øsende regnet, så jeg opp på det enorme toetasjes huset og begynte å gruble over alternativene mine.
Og så innså jeg at jeg ikke hadde noen alternativer.
Jeg gikk sakte opp til inngangsdøren og gikk inn og lukket døren bak meg.
Da jeg gikk inn i foajeen, stoppet jeg brått da jeg ble møtt med det stålblikket til min svært misfornøyde far som stirret på meg.