KAPITTEL 2
Da jeg ankom skolen den morgenen, fant jeg skapet mitt og begynte å ta ut bøkene jeg trengte til de første timene. Plutselig var det noen som dyttet albuen i ryggen min, og jeg slo hodet i skapet.
"Å, så lei meg, Skylar. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på," sa Madison hånlig bak meg. Det var definitivt ikke en ulykke. Akkurat som ingen av de andre dagene hadde vært ulykker.
Men jeg gadd ikke engang å se tilbake på henne. Jeg grep bøkene mine og lukket skapet. Jeg prøvde å gå videre da Grace stilte seg foran meg.
"Se, Maddy. Jeg tror du kommer til å få henne til å gråte," sa Grace. Madison kom bort til Grace og så ned på ansiktet mitt som var vendt rett mot bakken. Hun tok tak i kinnene mine med et hardt grep og tvang meg til å se opp på henne.
Jeg gjorde alt jeg kunne for å hindre tårene i å renne. Jeg ville ikke at de skulle se meg gråte. Jeg kunne ikke la dem vite at de hadde fått overtaket på meg. Selv om de allerede visste at de hadde det.
Hvorfor kunne de ikke bare la meg være i fred? Jeg kjempet virkelig hardt for ikke å vise noen svakhet da Grace plutselig dyttet albuen i Madison for å få oppmerksomheten hennes.
Madison slapp kinnene mine og så på noe bak meg, så av nysgjerrighet snudde jeg meg for å se også.
Det var da jeg så de tre fremmede, kjekke guttene gå nedover korridoren mellom oss. Og midt blant de tre guttene var den ene jeg hadde ventet på å se. Den jeg pleide å kjenne. Det var Jax.
Jeg hadde virkelig lyst til å rope på ham, men jeg kjente blåmerket på siden av ansiktet mitt banke, og jeg så på mitt ustelte utseende etter en søvnløs natt, og jeg bestemte meg for å la være.
Jeg snudde meg bort da de gikk forbi oss, og jeg visste bare at jeg ikke kunne la ham se meg slik. Han visste at jeg hadde det tøft på ungdomsskolen, jeg kunne bare forestille meg hva han ville tenke nå. Og om han i det hele tatt ville bry seg.
Så snart de hadde passert oss og jeg var sikker på at han ikke hadde sett meg, prøvde jeg å gå forbi Madison og Grace da Madison satte foten ut uten at jeg så det, og jeg snublet og falt til gulvet.
Ikke bare lo Madison og Grace, men også mange andre elever i korridoren som så det skje.
Jeg samlet stille sammen alle bøkene mine og reiste meg sakte siden jeg fortsatt hadde vondt fra kvelden før, og jeg gikk til min første time.
Jeg satte meg i hjørnet bakerst som jeg alltid gjorde, og jeg visste at det fortsatt var en stund til timen startet, så jeg hvilte hodet på pulten et øyeblikk da jeg hørte litt uro i rommet.
Jeg så opp, og noen elever begynte å komme inn, men det gjorde også Jax og de to andre guttene.
De virket å være ganske nære, og jeg satt der stille og innså at han ikke hadde lagt merke til meg. Eller hvis han hadde, kjente han meg ikke igjen.
Jeg så på mens de snakket med noen av de andre elevene, mest jenter, som hang på hvert ord de sa.
Jeg så dynamikken mellom de tre, og en av dem virket kald og anerkjente knapt noen som snakket til ham. Han så ut til å kjede seg mens han satt ved pulten sin og stirret ut av vinduet. Og den andre gutten, han så at jeg stirret på ham. Heldigvis dekket det lange håret mitt blåmerket på ansiktet mitt, og han smilte til meg og kastet lekent en flaskehette fra drikken sin i min retning.
Jeg reagerte ikke. Jeg bare så bort og latet som jeg ikke så det. Spesielt før de andre jentene de var sammen med trodde at jeg hadde oppmuntret ham til å gjøre det. Det ville ikke vært bra. De ville ikke hatt noen problemer med å mobbe meg eller håne meg foran dem.
Jeg hadde ønsket å snakke med Jax, men han så så annerledes ut nå. Jeg var ikke sikker på om det var en god idé. Men snart hadde jeg ikke noe valg, for da timen startet, kom de alle og satte seg ved pultene bak meg.
"Hva heter du?" spurte en av dem.
"Hold deg unna henne, Lucas. Ser du ikke at hun åpenbart ikke hører hjemme her?" sa Jax og nappet i enden av det lange håret mitt. "Se på klærne. Dette skal være en skole for rike, trodde jeg. Jeg antar at de slipper inn hvem som helst her," la Jax til.
Jeg så ned på klærne mine og så de fillete og gamle, stygge klærne jeg hadde på meg. De passet ikke ordentlig, og uansett hvor mye jeg prøvde, kunne jeg ikke få bort noen flekker. Men i det minste så de ikke ut som blod lenger. De så bare ut som gamle flekker.
"Det minste hun kunne gjort var å ha på seg noe som ikke var skittent," sa Lucas.
I lunsjen gikk jeg til biblioteket fordi jeg ikke hadde penger til å kjøpe noe å spise. Så jeg satt der og gjorde leksene mine i stedet for å spise. Men så snart lunsjen var over, gikk jeg tilbake til skapet mitt for å hente bøkene mine for resten av dagen.
Jeg så nedover gangen, og Madison gikk nedover gangen med Grace, de andre vennene sine og de tre nye guttene som hun åpenbart hadde klamret seg til.
"Hvorfor gidder du i det hele tatt å komme på skolen?" spurte Madison. Men jeg bare så bort og fortsatte å rote i skapet mitt. Da jeg rakte etter noe på øverste hylle, merket jeg ikke at bunnen av genseren min hadde løftet seg.
Jeg hørte en av guttene gispe, og jeg så at det var Jax. Da jeg så ned, skjønte jeg at han så på arret på magen min, og jeg la raskt armen ned og dekket magen.
"Det er greit, Jax. Jeg er sikker på at uansett hvor hun fikk det arret, så fortjente hun det," sa Madison. Men jeg sto der og stirret på ham et øyeblikk, og han tok ikke øynene fra meg.
Jeg smelte raskt igjen skapdøren uten å få med meg noen av bøkene mine, og jeg løp nedover gangen, vekk fra alle, og jeg fortsatte å løpe til jeg kom til sidedøren av skolen og løp ut.
Jeg løp over fotballbanen og bak tribunen, dypt inn slik at ingen kunne se hvor jeg gjemte meg.
Bare øyeblikk senere så jeg Jax løpe ut på banen med sine to venner etter seg, og han så frenetisk rundt overalt.
"Hva i helvete er det som skjer?" sa den stille.
"Jeg må finne henne," sa Jax.
"Hvorfor? Du brydde deg ikke om henne i morges da du ertet livet av henne i klassen," sa han.
"Jeg vet. Fordi jeg ikke visste hvem hun var i morges," sa Jax.
"Hvem er hun?" spurte Lucas.
"Skylar. Jeg kjente henne på ungdomsskolen. Vi var venner. Bestevenner. Jeg kjente henne ikke igjen," sa Jax.
"Vel, jeg tror ikke dere er venner lenger," sa den stille.
Jeg så til siden, og Madison og vennene hennes sto der og så på at de tre guttene lette etter meg, men de kunne ikke finne meg.
De ga til slutt opp og gikk tilbake inn, så jeg pustet lettet ut.
Jeg ble under tribunen en stund til jeg var sikker på at kysten var klar før jeg endelig kom ut igjen. Men så snart jeg gjorde det, dyttet noen meg opp mot en murvegg på skolebygningen.
Jeg stirret rett inn i de sinte øynene til Madison, og Grace sto rett bak henne. Resten må ha gått tilbake til klassen. Ikke at de trenger flere for å mobbe meg.
"Jeg vet ikke hva du tror du driver med de guttene, men du holder deg faen meg unna dem," truet Madison meg.
"Jeg er ikke interessert i dem," sa jeg, knapt over en hvisking.
"Tullprat. Jeg så en av dem løpe etter deg. Jeg tviler på at de ville vært så interessert hvis de visste nøyaktig hvor patetisk liten hore du egentlig er. Er det ikke slik du får penger her? Ved å selge deg selv for å få det?" hånte Madison meg.
"Vær så snill, Madison. Bare la meg gå?" ba jeg. Men jeg så et uttrykk av underholdning i ansiktet hennes da jeg ba henne om det.
Hun løftet den perfekt manikyrerte hånden sin og slo meg over ansiktet, og kinnet mitt sved, og jeg kunne allerede føle at det begynte å hovne opp.
"Bare hold deg faen meg unna dem," advarte hun meg mens hun snudde seg og gikk bort med Grace rett bak seg.