Kapittel 7
Og slik fant jeg meg selv stående på verandaen til naboens hus omtrent ti minutter senere. Og hvis det er noe verdt å nevne, så holdt jeg også en liten matboks full av smilekjeks i armene mine.
Jeg sukket forsiktig mens jeg så på den blå matboksen i armen min. Jeg visste alltid at mamma var den joviale og positive typen. Og som jeg sa tidligere, likte hun å opprettholde et godt forhold til naboene.
Og det var derfor hun sendte broren min og meg til naboens hus for å levere en velkomstgave for å flytte inn i nabolaget.
Nabolaget var ganske fredelig og rolig. Og som forventet i et lite miljø hvor alle kjente hverandre, var det naturlig at det var litt sladder her og der.
I det øyeblikket jeg gikk ut tidligere, hadde jeg oppdaget noen tanter som diskuterte i huset rett overfor vårt. En av dem hadde sett oss ankomme og hun ga de andre hele historien. Jeg hadde veldig skarpe ører, så jeg klarte å høre på samtalen deres mens jeg gikk forbi dem.
Akkurat da fikk lydene av bevegelser fra innsiden av huset meg til å skvette, og jeg vendte oppmerksomheten tilbake til stedet jeg var. Jeg hadde ringt på tidligere, og det virket som om noen var i ferd med å åpne døren.
Ganske riktig, det var en serie klikk bak døren, sannsynligvis fra å vri nøkkelen. Og døren ble trukket opp.
En ung gutt på min alder sto på den andre siden av døren med hendene på knappen for å holde den åpen. Han virket ikke mye eldre enn meg. Men han var høyere. Han hadde mørk blond, krøllete hår og et ganske kjekk ansikt å kombinere det med. Det var rettferdig å si at han var en ganske attraktiv tenåring.
Da blikket hans landet på meg, virket han forbløffet et øyeblikk. Leppene hans var åpne fordi han virket som om han skulle snakke tidligere før han ble avbrutt. Blikket hans vandret over ansiktet mitt et øyeblikk før han endelig kom til sansene.
Til min overraskelse, stakk han hodet tilbake inn i huset og ropte høyt, "FAEN Kayla, det er en fe ved døren vår!"
Først ble jeg forbløffet. Men et øyeblikk senere, skjønte jeg hva som foregikk.
Og jeg fnøs sarkastisk til svar. "Veldig morsomt."
Ikke for å skryte, men jeg hadde alltid visst at jeg var veldig vakker. Jeg kunne se det når jeg sto foran speilet og så på meg selv. Jeg hadde også hørt mange komplimenter fra folk enn jeg kunne holde telling på.
Jeg var ikke typen som skinte i mengden. Eller, typen som ville tiltrekke seg oppmerksomheten til alle på en fest. Men jeg var vakker.
Gutten vendte oppmerksomheten tilbake til meg. Så rakte han ut en hånd for å klø seg i hodet på en klønete måte. Han virket flau, vel vitende om at han hadde blurta det ut så jeg hørte det.
Men det var bare for et øyeblikk.
Han rettet seg opp og ga meg et gutteaktig smil. "Hei."
"Heisann," sa jeg, og smilte tilbake.
Jeg løftet hånden og rakte boksen mot ham. Blikket hans flyttet seg fra ansiktet mitt til boksen i hånden min, og han så forvirret ut.
Da jeg la merke til det, sa jeg straks, "Jeg ble bedt om å levere denne velkomstgaven. Jeg er datteren til naboen. Vi har nettopp flyttet inn."
Deretter snudde jeg meg mot leiligheten vår og pekte på den. Gutten så også dit, og da han skjønte hva jeg mente, formet leppene hans et 'åh'.
Så rakte han ut hånden for å ta imot matboksen fra meg. Han skulle til å si noe da det kom en bevegelse bak ham, og en skikkelse dukket opp.
Det var en jente denne gangen. Hun var omtrent på samme høyde som ham. De hadde lignende ansiktstrekk og samme skitne blonde hårfarge. Til og med øyenfargen var lik, og hun var som den kvinnelige versjonen av ham.
Det var tydelig at de var tvillinger.
Da hun nådde oss, sto hun bak ham og kikket over skulderen hans på meg. Blikket hennes var litt gjennomtrengende, og hun tygget tyggegummi med en antydning av frekkhet. Sammen med det smale blikket virket hun ikke spesielt lett å komme overens med.
Da blikket hennes landet på meg, var det et øyeblikk et glimt av overraskelse i det vakre ansiktet hennes før det raskt forsvant. Så så hun meg over. Det var spesielt respektløst å stirre på en person så lenge, men det virket ikke som om hun visste det. Selv om hun gjorde det, brydde hun seg ikke.
Jeg brydde meg heller ikke om henne siden jeg ikke var der for å få venner. Livet er ikke en dans på roser, og ikke alle er ment å like deg.
Hun klikket med tungen og mumlet på en måte som jeg ikke skulle høre. "Ikke verst."
Men jeg hørte henne. Jeg viste ingen reaksjon overhodet. Jeg vendte oppmerksomheten tilbake til broren hennes og ga ham et lite, høflig smil.
"Da får jeg gå."
Og så snudde jeg ryggen til dem. Jeg gikk forsiktig ned trappen og begynte å gå tilbake til huset vårt.
Mens jeg gikk, kunne jeg føle de brennende blikkene deres på ryggen min. De hvisket og pratet også med hverandre.
Da jeg nådde portene til huset vårt, støtte jeg på Jasper. Han kom nettopp tilbake fra naboens hus.
Jeg la også merke til at han hadde et lite smil om munnen. Da han nådde meg, slengte han straks armen rundt skulderen min.
"Hei, lillesøster. Går det bra der borte?"
Jeg så straks opp da jeg hørte dette. Så smilte jeg. "Ganske bra."
"Ok," svarte Jasper mens han åpnet døren for meg. "Det er godt å høre."
Jeg sa ingenting etterpå da jeg gikk inn i huset.