Kapittel 5
Det var stille rundt bordet, og alle så på pappa og ventet på at han skulle si noe. Etter et øyeblikk kremtet han.
Så foldet han hendene og begynte å snakke. "Først og fremst vil jeg be om unnskyldning til dere alle. Jeg er veldig lei meg for at ting måtte ende opp slik."
Jeg så på ham mens han snakket, og jeg kunne se at øynene hans ble røde.
Han la til, "Men mest av alt er jeg veldig takknemlig for at vi er sammen. At denne familien ikke gikk i oppløsning etter alt som skjedde."
Han hørtes kvalt og emosjonell ut. I øyekroken så jeg en bevegelse. Det var mamma.
Hun rakte ut hånden sin mot hans hånd som nå lå på bordet. Så la hun hånden sin på hans og klemte den litt.
Pappa snudde seg for å se på henne da hun gjorde dette. Et lite smil formet seg på ansiktet hans, og han nikket til henne.
Deretter vendte han oppmerksomheten tilbake til oss. Blikket hans falt på Jaspers ansikt. Så så han på meg. Han rakte også ut en hånd for å rufse til Johns hår.
"Jeg vet at dere alle er unge." fortsatte han.
"Men-" sa han. "Jeg tror også at dere alle har en mening. Dere er sterke barn, og jeg er takknemlig for å ha dere."
Det var et lite smil i munnviken hans mot slutten av talen. Han virket mer samlet nå.
Det var et ganske hjertevarmende øyeblikk. Mest på grunn av pappas ord. Tross alt, hvem setter ikke pris på å bli behandlet som en person med en mening? Og ikke som et barn som ikke kan skille ting fra hverandre.
Jasper så på pappa. Han virket ikke tårevåt som resten av oss. Men det var tydelig i stemmen hans at han også var opprørt.
Han sa, "Vi klandrer deg ikke, pappa. Du er den kuleste personen jeg noen gang har kjent, og jeg vet at du prøvde ditt beste."
Ordene hans fikk straks pappa til å gi ham et million-dollar-smil. Mens jeg satt der og så på dem, kunne jeg ikke la være å føle meg tvunget til å si noe også.
"Pappa. Mamma-"
Alle snudde seg straks i min retning. Blikkene deres var festet på ansiktet mitt mens de ventet på at jeg skulle si noe.
Som jeg sa, var jeg ikke en utadvendt person. Og jeg krympet meg ved tanken på ordene jeg skulle si.
Men jeg sa dem likevel.
"Jeg elsker dere alle."
Det tok et sekund for dem å prosessere ordene mine. Men da de gjorde det, kunne jeg se det brede smilet på pappas ansikt et øyeblikk før jeg ble dratt inn i en klem.
"Åh, kjære-"
Lukten av bacon og brent egg traff straks nesen min i det mamma omfavnet meg. Aromaen var fortsatt på henne siden hun hadde laget mat tidligere. Den var ganske sterk. Men den fikk meg til å føle meg avslappet.
Fordi det luktet som hjemme. Og det fylte tomrommet i hjertet mitt litt.
Over hodet mitt hørte jeg pappa si, "Elsker deg også, Chels."
Jeg løsnet meg snart fra mammas klem og satte meg opp. Hjertet mitt kriblet, og mens jeg så på dem alle, kunne jeg ikke unngå å føle meg litt skyldig. Jeg hadde ikke fortalt dem alt som hadde skjedd.
Så, jeg gjorde det.
"Chris og jeg har gjort det slutt."
Publikumet mitt var lamslått et øyeblikk, og selv om jeg ikke så på dem, kunne jeg merke hvor uventet ordene mine traff dem. Bortsett fra Jasper, som allerede visste det, selvfølgelig.
Jeg så straks ned og følte meg litt flau over å dele slikt under middagen. Blikket mitt landet på shortsen jeg hadde på meg, og det var da jeg la merke til at det var små striper på shortsen.
Jeg plukket på neglene mine.
"Hva skjed-" Mamma var i ferd med å spørre.
Jeg avbrøt henne. Jeg la til. "Med Mona."
Et gisp unnslapp mammas lepper da jeg snakket. Jeg kunne relatere til hvordan hun følte seg. Hun visste hvor nære Mona og jeg var. Vi hadde vært venner lenge, og jeg delte mange ting med henne. Jeg stolte på og betrodde meg til henne.
Jeg kunne se fra måten pappas blikk mørknet og leppene strammet seg at han ikke var fornøyd. Og jeg gjettet at han angret på at han ikke visste om det før vi dro fra NYC. Han var veldig beskyttende overfor meg, og siden barndommen var han vanligvis skeptisk til guttene rundt meg.
Og jeg visste at hvis han hadde vært klar over det i NYC, ville han ha stormet huset til Chris og banket dritten ut av ham.
Men det ville ikke ha løst noe. I stedet ville jeg ha blitt mer flau.
Så, jeg måtte ta på meg de store jentebuksene og gå videre.
"Åh, jeg er så lei meg, Chelsea," sa mamma da jeg så på henne. Øynene mine ble tårevåte, og jeg følte meg varm da jeg så henne se på meg med et bekymret blikk.
Og hun strakte seg ut for å omfavne meg igjen. Men denne gangen unngikk jeg det og følte meg veldig flau.
Jeg pekte straks mot rettene foran oss og sa med en liten stemme, "Vi bør begynne å spise. Maten er i ferd med å bli kald."
Ordene mine fikk resten av dem til å innse situasjonen. Mamma, som hadde brukt mye energi på å lage middag, oppfordret straks alle til å spise.
Det var veldig hjertevarmende under middagen, og jeg kunne merke at alle var avslappet. Ingen nevnte hva jeg hadde sagt, og jeg var glad for det. De forsto alle at jeg ikke var ivrig etter å snakke om det.
Jeg var ikke akkurat en utadvendt person, og jeg ble lett flau. Så, de nevnte det ikke mer etterpå.
Etter middagen gikk alle til sengs etter noen runder med bønner.
Jeg lå i sengen omtrent tretti minutter etter å ha pusset tennene for natten og tenkte på alt som hadde skjedd. Det føltes fortsatt uvirkelig. Men jeg begynte å bli vant til det.
Og jeg hadde innsett at jeg trengte å gå videre.
Jeg husket ordene pappa sa under middagen. Jeg hadde familien min. Og de elsket meg. De forlot meg ikke som alle andre gjorde. De var der, og jeg trengte å være der for dem også.
I det minste var jeg borte fra all den dramatikken i NYC.
Kanskje det å starte på nytt ikke var en dårlig idé likevel.