Kapittel 3
Jeg gled bort fra garderobedørene jeg lente meg på og snudde meg mot ham. Jeg så ham over med et par hevede øyenbryn og svarte, "Førstemann til mølla."
Han virket ikke overbevist.
Han dro døren helt opp og steg inn i rommet. Jeg la merke til at hans høye figur ikke passet helt inn her. Selv om hodet hans ikke traff taket, så han trang ut i rommet.
Og, jeg noterte meg mentalt å bruke det som et argument når vi skulle stake krav på rommet.
Jasper så på meg. Han kunne se det uimponerte uttrykket i ansiktet mitt, og han så ut til å nyte å irritere meg.
Slik var broren min.
Han likte å gå imot meg. Uansett hva jeg gjorde, var han alltid på motsatt side. For ikke å nevne hans daglige vane med å erte.
Men selvfølgelig, han var alltid der når ting virkelig ble alvorlige.
Og det var i de sjeldne øyeblikkene jeg alltid så ham i full storebror-modus. Han var veldig beskyttende. Det hadde til og med tatt en hel del innsats før han aksepterte Chris den gangen. Og, det var ikke uten å slippe en full trussel om hvordan han skulle ta en tur innom Chris og brekke hans tredje bein hvis han våget å knuse hjertet mitt.
Chris-
Jeg ristet på hodet for å stoppe meg selv fra å zone ut igjen. Ingen tanker om forrædere.
Så vendte jeg oppmerksomheten tilbake til broren min.
Han hadde gått forbi meg på et tidspunkt og stod nå ved den andre enden av veggen. Han så ut til å snakke, og jeg klarte bare å fange øyeblikket han sa,
"-Dette ville vært fint å henge skohyllen min på."
Jeg så bort til delen av veggen han rørte ved. Den passet faktisk til skohyllen Jasper hadde. Den var merkelig lang og smal, så den ville passe godt der.
Men, jeg var ikke i ferd med å gi opp den vakre utsikten.
Ikke tale om.
Jeg ristet på hodet og krysset armene, tok sjansen til å hvile på ett bein. "Jeg gir meg ikke. Jeg kom først, så jeg får rommet."
Dette ville fått andre normale mennesker til å trekke seg tilbake. Men, broren min hadde aldri vært en normal person, antar jeg.
Jasper smilte av ordene mine, hans grønne øyne glitret mens han lo, "Hva med et veddemål? Den som vinner får rommet."
Et veddemål?
Det hørtes fint ut. Men-
Jeg så på Jasper. Han hadde fortsatt det irriterende smilet i munnviken. Jeg stolte ikke på ham. Han hadde alltid vært typen som kunne jukse selv når han spilte brettspill. Han var full av triks.
Men, jeg var nysgjerrig på hva veddemålet var.
Jeg smalnet blikket mot ham. "Hva går det ut på?"
"Den som drikker en krukke limonade først, vinner."
Ikke tale om.
Jasper var en proff på drikkekonkurranser, og jeg kunne vedde på at han ville vært en god kompis å ha med seg når man skulle irritere folk på en øl-drikkekonkurranse. Han ville helt sikkert vinne.
Dessuten, han valgte bevisst limonade fordi jeg ikke akkurat var en fan av det. Jeg kunne drikke et halvt glass daglig. Men, jeg våget vanligvis ikke å gå over det fordi jeg var overfølsom. Noen flere glass, og jeg ville være på vei til tannlegen for tannverk.
Jeg ristet umiddelbart på hodet mot ham. "Nei. Jeg kommer ikke til å gjøre det. Høres så teit ut."
Jeg ville ikke innrømme at jeg var redd for tannverk. Broren min kunne være en skikkelig drittsekk når han gjorde narr av folk. Og jeg hadde ikke tenkt å gi ham den tilfredsstillelsen.
Som forventet, gliste han til meg og fnyste, "Eller er du redd?"
Han ventet ikke på at jeg skulle komme med et svar, men presset leppene sammen og kompromisset.
"Greit. Velg detaljene for veddemålet," sa han.
Et smil bredte seg umiddelbart over ansiktet mitt. Jeg skulle vinne dette rommet for meg selv.
Jeg viftet med hånden og sa, "Ingen grunn til å vedde. Hva med at jeg hjelper deg med oppvasken i morgen?"
Å ta oppvasken var ikke en fast oppgave for noen i familien min. Det var knapt noen jobb som var tildelt en enkelt person.
Selv om foreldrene mine var rike, var de ikke akkurat ydmyke med husarbeidet. Vi hadde tjenere og hushjelper. Men de gjorde ingen husarbeid.
Spesielt ikke oppvasken.
Det var forventet at broren min og jeg skulle rydde opp etter måltidene. Det var ingen kjønnsforskjell, og du måtte være til stede på kjøkkenet hjemme hos oss. Mamma sørget for det.
Så, broren min og jeg gjorde det som var praktisk for oss begge. Vi delte tidene og vasket opp ukentlig hver vår gang.
Det var hans tur å vaske den uken. Og jeg så det som et forhandlingskort.
Selv om Jasper ikke hadde noe imot å gjøre det, var han ikke akkurat en fan av å vaske opp når han kunne være på rommet sitt og spille videospill. Så, det tok av og til noen rop fra mamma for å få ham til å gjøre sin oppgave.
Jeg hadde ikke så mye inntrykk av det. Det var ganske lett, og jeg betraktet det ikke som en oppgave.
Så, jeg kunne hjelpe ham og få noe ut av det.
Jeg gliste mens jeg så på Jasper. Leppene hans var strammet litt og blikket hans var smalnet. Han så ut til å vurdere alternativene sine.
Etter en stund så han på meg.
Han prutet, "En uke."
"To dager," svarte jeg.
"Minst fire dager."
Han kompromisset. Og jeg presset min flaks. "Tre dager. Jeg går ikke høyere enn det."
Han nikket umiddelbart. "Avtale."
Og en avtale ble dermed inngått.
Han tok et motvillig blikk på rommet en gang til før han snudde seg mot døren. I det øyeblikket han åpnet døren, sto en liten figur der.
Det var John.
Han kikket inn i rommet, og da blikket hans landet på meg, så han opp på Jasper. Så spurte han halvt usikker, "Vant du?"
Ordene hans fanget umiddelbart min interesse, og jeg så straks opp på Jasper. Sistnevnte klødde seg hjelpeløst i hodet og klappet John.
"Nei, vi tapte, kompis."
Men den lille gutten var ikke overbevist.
Han så bare på ham likegyldig og påpekte. "Du ble bestukket."
Så snudde han seg og gikk mot det andre rommet. Jasper sto ved døren med munnen åpen. Han var målløs.
Jeg lo umiddelbart av synet da Jasper lukket døren bak seg. John var en søt liten gutt. Likevel var ordene hans alltid som piler.