Kapittel 7 Å lage planer
Noah POV
Jeg sank ned i stolen igjen og så opp på fetteren min, som bare stirret på vår partner. "Wyatt, sett deg ned, eller dra hjem og få litt hvile. Øyeblikket hun våkner igjen lover jeg å gi deg beskjed."
Han ristet på hodet, og jeg sukket, vel vitende om at han ikke ville forlate hennes side. "Vet vi hvilken flokk de røverne kom fra?" spurte han meg.
Jeg dro en hånd gjennom håret, "Pappa tror det er Black Moon Pack rett vest for oss." Jeg reiste meg opp igjen. "Så han sendte mennene sine hit for henne?" knurret han.
"Jeg antar han trodde han kunne få tak i henne denne gangen, men det jeg ikke forstår er hvorfor de prøvde å drepe henne i stedet for å ta henne med en gang de injiserte henne med ulvebane." Jeg var helt forvirret over hvorfor Samuel Blackwell ville prøve å få henne drept.
Fra Mr. og Mrs. Baker har han prøvd å få tak i henne siden hun var barn. Jeg forstår bare ikke hvordan noen kan gjøre det mot sitt eget barn.
Wyatt satte seg ned og strøk opp og ned Claras arm, jeg hørte et mykt stønn og en skjelving gikk gjennom kroppen hennes, jeg smilte. "I det minste reagerer hun på partnerbåndet," sa jeg med en lett latter.
Fetteren min så opp på meg, han hadde et spørsmål i ansiktet, men han forble taus. "Hva?" spurte jeg ham.
"Hun avviste meg. Avviste hun deg?" Jeg ristet på hodet. "Jeg fortalte henne at hvis hun gjorde det, ville jeg ikke akseptere det. Dessuten var hun litt sjokkert over å finne ut at jeg var hennes partner, hun løp av gårde kort tid etter det da pappa fortalte meg om røverne."
"Så hun var villig til å gi opp på oss begge? Noah, du valgte en helvetes dag å komme hjem på!" lo han.
"Jeg vet ikke, jeg visste ikke engang at hun var min partner. Jeg var 17 da jeg dro, så jeg er overrasket over at jeg ikke fant ut av det før Anna og jeg dro for å hjelpe bestemor,"
"Det er en fin overraskelse, ikke sant?" Jeg nikket mens jeg satte meg ned og tok hånden hennes. "Tror du hun er klar over-" han ristet på hodet til meg før jeg kunne fullføre spørsmålet mitt.
"Det tror jeg ikke. Det har bare skjedd når hun har vondt, hun gjorde det før anfallet og igjen etter at hun våknet i går. Begge ganger antar jeg det var på grunn av smerte, eller kanskje frykt, men mest smerte.. det var alt jeg følte gjennom båndet da hun våknet. Det er et under at hun holdt seg våken så lenge som hun gjorde."
Jeg så på hennes sovende skikkelse i sykehussengen. Jeg følte det også, alt jeg følte var smerte, jo raskere legene kan kvitte kroppen hennes med giften, jo raskere kan vi ta henne med hjem.
Omtrent 20 minutter senere kom Chase inn med en sykepleier. "Jeg er her for å skifte sengetøyet hennes og vaske henne litt." Mens hun fortalte oss hva hun skulle gjøre, kom en annen sykepleier inn med medisiner. Wyatt, Chase og jeg forlot raskt rommet slik at de kunne gjøre jobben sin uten at tre 20-åringer og to 19-åringer så på.
"Hvordan går det med henne?" spurte Chase da vi satte oss utenfor rommet hennes.
"Bedre enn i går. Jeg tror de endelig har fått riktig dosering av medisiner for å lindre smerten." Chase nikket. "Så ikke mer knust glass?" spurte han stille mens han så nedover gangen mot advarselstapen foran rommet hun var i. Glassvinduet var borte, hun knuste også speilet på badet og alle lyspærene. "Det er bra. Mamma vil ta henne hjem når hun blir utskrevet."
Wyatt og jeg så på hverandre, vi ville ta henne til flokkhuset hvor det var en lege i nærheten for å forsikre oss om at alt var i orden. "Hun er 17 år, gutter. Hun er ikke gammel nok til å flytte inn med dere, vet dere det?" Han lo mens han så mellom oss to. "Jeg, mamma og pappa vil være der. Hvis noe skjer, vil jeg si fra med en gang."
Jeg sukket tungt og dro hånden nedover ansiktet. "Ville foreldrene dine være imot at en av oss blir hver annen natt?" spurte Wyatt ham.
Chase lo av spørsmålet hans. "Mamma sa at du ville spørre om det. Vi har gjesterommet klart, Noah og du kan ta turer hver natt å overnatte." Jeg nikket og så på Wyatt,
"Hvem skal overnatte først?"
"Pappa sa at den første som overnatter avhenger av hvem hun fant først." Jeg pekte på fetteren min mens Wyatt pekte på seg selv med et stort smil om munnen. Chase lo igjen, "Da får Noah overnatte første natten."
"Urettferdig bro," mumlet Wyatt. "Det var pappa som sa det, ikke jeg." forsvarte Chase.
Jeg så opp da døren åpnet. "Alt ferdig, dere kan gå inn igjen. Vi ga henne smertestillende også, så hun kan bli sovende til morgenen. Legen økte dosen vi gir henne om natten for å hjelpe henne med å hvile bedre fordi vi la merke til at hun hadde mye smerte natten før." Jeg nikket, jeg kunne føle det også.
Hun var på nippet til å våkne tre forskjellige ganger, og hver gang kunne jeg føle alt hun følte.
"Takk, Amanda." sa jeg mens jeg reiste meg, Chase og Wyatt fulgte etter, og vi gikk tilbake inn i rommet og gjorde oss så komfortable som vi kunne.