Kapittel 6 Burning Inferno
Clara POV
Jeg lå sammenkrøpet på bakken og nynnet, nynnningen stoppet da jeg kjente et stikk i nakken. Det gjorde vondt i noen sekunder før en følelse av velvære tok over.
Hvorfor føler jeg meg slik?
Jeg satte meg opp og så meg rundt. I det fjerne kunne jeg se et sterkt lys. Jeg reiste meg raskt og begynte å løpe mot det.
Jeg stoppet da jeg kjente et nytt stikk på samme sted i nakken, den samme følelsen skylte over meg, jeg så opp mot lyset og la merke til at det ble sterkere og større.
Da jeg kom nærmere, hørte jeg stemmer, først var de dempet, men da jeg kom nærmere, skjønte jeg hvem det var.
Wyatt, Noah og Chase; "Kjenner du ikke det?" Det var Noah, jeg kunne høre dem tydelig nå som jeg kom enda nærmere.
"Ja, men vi måtte gjøre det, Noah." Wyatt, hans myke stemme fylte ørene mine. Jeg smilte da jeg hørte dem begge snakke, det var så mye bedre enn stillheten.
"Hva om hun våkner og blir sint fordi vi merket henne uten hennes samtykke," jeg stoppet da jeg hørte det, de merket meg? Er det det jeg følte tidligere?
Jeg så opp mot lyset og la merke til en dør. "Hun vil forstå, Noah. Du og Wyatt gjorde det for å hjelpe henne å helbrede." Et stort smil bredte seg over ansiktet mitt da jeg hørte brorens stemme, hvis de gjorde det for å hjelpe meg, hvordan kan jeg være sint over det?
Da jeg begynte å gå nærmere døren, økte angsten min, hva om dette er en felle?
"Clara, bare gå gjennom den. Det kan ikke være verre enn å sitte her i mørket og stillheten." Jeg hørte Clary stønne.
"Å kjære vene, hvor har du vært? Jeg trodde jeg hadde mistet deg." Hun ristet på hodet, eller hva jeg kunne se av henne, hun var alltid uklar for meg.
Hun virket fortsatt fjern. "Ulvbane blokkerte meg fra deg. Hvis det ikke var for våre partnere, ville vi ha dødd," sa hun, jeg kunne føle hvor sliten hun var, så jeg tok et dypt pust og rakte ut etter dørhåndtaket og åpnet døren.
"Ikke vær redd, Clara. De venter på oss." Jeg nikket og gikk gjennom døren.
Det var mørkt igjen, men jeg kunne høre en konstant pipelyd, og hele kroppen min føltes som den sto i brann. Jeg kunne også høre myk snorking på hver side av meg.
Da jeg åpnet øynene, la jeg merke til et sterkt lys som omga rommet. Jeg lukket øynene og blunket noen ganger for å venne meg til lyset. Jeg så meg rundt og la merke til at jeg var på et sykehusrom. Jeg prøvde å løfte armen, men noe holdt den nede.
Da jeg så til venstre, så jeg at det var Noah som holdt hånden min fanget. Da jeg så til høyre, så jeg at Wyatt hadde hånden sin på beinet mitt fordi høyrearmen min var i en fatle.
Jeg vendte meg tilbake til Noah og beveget fingrene litt, jeg antar at den lille bevegelsen skremte ham og han strammet grepet, jeg slapp ut et mykt klynk over hvor stramt han holdt hånden min.
Noahs øyne spratt opp, og han slapp taket og så over på meg. "Clara, å takk gudinnen du er våken," pustet han ut.
"Wyatt, våkn opp, bror." Han dyttet til meg mens han lente seg over og ristet ham våken. Vekten hans på midtseksjonen og øvre lår fikk meg til å vri meg i smerte.
Alt føltes som om det brant fra innsiden og ut.
"Er du ok?" sa Wyatt mens han strøk meg over kinnet. Gnistene som kom fra berøringen hans roet meg litt. "Alt gjør vondt," hvisket jeg og begynte å hoste.
Halsen min føltes ekstremt tørr, jeg var overrasket over at jeg klarte å si noe.
Etter at hosteanfallene var over lukket jeg øynene, pusten min var tung og hjertet føltes som om det skulle slå ut av brystet mitt.
Da jeg åpnet øynene igjen, sto Noah der med en kopp i hånden. "Her, det er vann, det vil hjelpe," hvisket han.
Wyatt hjalp meg å sette meg opp, jeg klynket, hele kroppen nektet å la meg utføre den enkle oppgaven å sitte opp for å drikke vann.
Hodet mitt dunket, og høyre skulder føltes som om noen hadde slått den med en balltre. Venstre ben pulserte mens jeg forsøkte å bevege det. Det var som om det var dødvekt.
Jeg så opp på Wyatt og kunne føle tårene fylle øynene mine. Han rakte over og tok koppen fra Noah, og presset den til leppene mine. "Her, drikk. Vi snakker med legen om å justere smertestillende."
Jeg tok noen slurker av vannet han tilbød meg, men jeg ville bare legge meg ned. "Takk," hvisket jeg.
Wyatt hjalp meg med å legge meg ned igjen, jeg sukket og lukket øynene. Øyelokkene føltes ekstremt tunge. "Nei, vær våken, Clara. Legen er på vei," sa Noah mens han klemte hånden min igjen.
Jeg ristet på hodet, jeg ville sove, hele kroppen nektet å samarbeide mens jeg prøvde å bevege lemmene mine. "Stopp, du kommer til å skade deg selv."
De uutgråtte tårene begynte å sive ut av de lukkede øynene mine. "Hvorfor kan jeg ikke bevege meg? Og hvorfor gjør alt vondt? Jeg føler meg som om et inferno har gått av inni meg!" Jeg klemte tennene sammen mens jeg spurte. Jeg følte ingenting annet enn smerte og jeg hatet det.
"Husker du angrepet? De ville?" hørte jeg Noah spørre meg. Jeg nikket, "Jeg tror to av dem angrep deg, en rev i skulderen din, den andre i benet ditt. Men brenningen du føler er ulvebane de dopet deg med. Det var en flytende form av ulvebane. Det må gå sin gang til det er helt ute av systemet ditt." Han snakket mykt, men jeg ville fortsatt sove. Jeg tok et dypt pust og prøvde å ignorere smerten mens jeg begynte å drive av gårde igjen.
"Nei Clara, vær våken," ba Wyatt meg. Jeg hørte døren åpne og deretter lukke. Både Wyatt og Noah slapp hendene mine, mens en røffere hånd tok tak i høyre hånd.
De løftet øynene mine opp og skinte et lys inn i dem. Men han gispet og slapp raskt hånden min.
"Øynene hennes, de skal ikke ha den fargen." Jeg åpnet øynene litt for å finne alle tre stirrende på meg. Jeg skulle til å spørre hva han snakket om da en bølge av smerte rullet gjennom kroppen min. Jeg skrek, jeg hørte glass knuse, men jeg var for sliten til å åpne øynene igjen, jeg lå bare der og lot søvnen ta meg.