Kapittel 2 Andre styrmann
Noah POV
Da jeg skiftet tilbake til menneskelig form, holdt jeg øynene festet på Clara.
Jeg visste hvem hun var, men kjente henne ikke personlig. Hun var av Gamma-blod, som foreldrene sine. Jeg ble litt sjokkert da jeg fant ut at jeg var knyttet til henne. Jeg begynte å løpe mot trestammene i håp om å finne en av dem uthult, hvor vi oppbevarer ekstra klær for ulver som må skifte i villmarken. Jeg så en, rett bak henne ved siden av bekken.
Pekende mot treet spurte jeg, "Kan du gi meg en shorts og en skjorte, vær så snill?" Hun nikket og snudde seg rundt for å grave i hullet etter klærne. "Det er bare en shorts her," mumlet hun da hun reiste seg opp og kastet shortsen til meg. Jeg tok dem raskt på meg og sa at hun kunne snu seg.
Da hun gjorde det, fikk jeg endelig et godt blikk på henne. Hennes ravnsvarte hår hang litt forbi skuldrene, med naturlige krøller. Men hun så ned, jeg kunne ikke se øynene hennes. "Kan du se på meg? Jeg lover at jeg ikke vil skade deg."
Clara ristet på hodet og nektet å se meg rett i øynene. "Hva er galt?" spurte jeg henne, jeg kunne høre hjerterytmen hennes. Den har banket som en trykkluftbor siden før jeg annonserte min ankomst til henne. Jeg fulgte henne inn i skogen da hun løp forbi pakkhuset, hvor jeg leverte forsyninger til moren min.
"Det kan ikke være, ikke du... det er umulig," mumlet hun, og jeg kunne ikke forstå hva hun sa.
"Clara, stopp! Du er tydeligvis skremt over at du er min partner-" Jeg stoppet da hun så opp på meg, hennes grønne øyne så rett på meg. Jeg kunne se at hun hadde grått før jeg tilnærmet henne. Øynene hennes var røde og kinnene var flekkete fra gråten.
Hun tok et dypt pust for å roe ned pustingen. "Det er ikke bare deg, din Beta Wyatt er også min partner, så dette er ikke mulig. Jeg har aldri hørt om noen som har to partnere."
Et forvirret uttrykk tok over ansiktet mitt, "Wyatt? Er du sikker?" Hun nikket sakte, "Jeg kan ikke være deres partner. Jeg fortalte ham det rett før jeg avviste ham, men han ville ikke akseptere det. Jeg er ikke verdig til å være sammen med noen av dere."
"Hvis du avviser meg, vil jeg bare avvise det som han gjorde. Månegudinnen gjør ikke feil-"
"Hun gjorde det da hun parret meg med dere begge." Hun pustet ut mens en tåre rant nedover ansiktet hennes. "Hvorfor tror du det, Clara?" spurte jeg henne.
"Jeg kan ikke fortelle deg det fordi vi ikke hører sammen." Sa hun mens hun rygget bort fra meg.
"Clara stopp-" Jeg gikk for å ta et skritt frem da min fars stemme runget i hodet mitt, "Noah, hvor er du? Det er vandrere i skogen!" Jeg begynte å få panikk da jeg fortalte ham at jeg var i skogen med et annet pakkemedlem. "Sønn, kom til pakkhuset, det er minst 20 av dem på den vestlige grensen."
Fokuserende tilbake på omgivelsene mine, ser jeg ikke Clara foran meg lenger. "Clara?" ropte jeg. Hvor gikk hun? Jeg åpnet linken til henne, men hun blokkerte meg ute.
"Clara, det er vandrere på denne siden av grensen, vær så snill å komme tilbake!" ropte jeg til henne, i håp om at hun kunne høre meg.
Jeg plukket opp duften hennes, så jeg løp etter den i retningen den ledet meg. Dessverre løp hun dypere inn i skogen.
Så jeg skiftet mens jeg hoppet over et falt tre og økte tempoet. Hørte et skrik i retningen jeg var på vei, noe som fikk meg til å få panikk enda mer. "Clara?" ropte jeg inn i linken da jeg fant den åpen. "N-Noah, det er for mange av dem. Jeg kan ikke skifte, jeg ble nettopp 17!"
Frykt grep hjertet mitt, og jeg koblet raskt til min Beta, "Wyatt, jeg trenger din hjelp. Vi er minst en kilometer fra bekken ved den vestlige grensen." Jeg kunne føle hvor nervøs han var da han svarte.
"Jeg er på vei, jeg tar med noen ekstra pakkemedlemmer. Hvem er med deg, en pakkekriger?" Jeg gruet meg til å fortelle ham, men jeg visste at jeg måtte. "Nei, det er Clara. Hun er også min partner, Wyatt. Jeg hørte henne skrike."
"5-10 minutter maks, bror, vi kommer." han knurret ut.
Mine skritt saktnet da jeg plukket opp den stygge lukten av en vandrer, jeg kunne se noen av dem gjennom trærne. Da jeg kom nærmere, reiste hårene seg, og en sadistisk knurring kom fra meg da jeg så en av dem i menneskelig form, han var minst i begynnelsen av 20-årene. Han bøyde seg ned over noe, men jeg kunne ikke se hvem eller hva det var.
Det var ikke før jeg kom nærmere, at jeg så at det var min partner.