Kapittel 4: Øynene til Marcus Hartman
Clara satt i fransk litteraturklasse, oppmerksomheten hennes festet på professoren som diskuterte detaljene i Victor Hugos Les Misérables. Den myke summingen fra klimaanlegget og det sporadiske raslet av sider var de eneste lydene i rommet. Clara satt som vanlig bakerst, og foretrakk å forbli ubemerket. Til tross for sin intelligens og skjønnhet, holdt sjenansen henne ofte i skyggene.
Men i dag var annerledes. Fra det øyeblikket hun kom inn i klasserommet, følte hun at noen så på henne. Hun kastet et blikk til siden og skjønte at det var Marcus Hartman, en av de kjekkeste og rikeste guttene på Rosewood Akademi. Han var kjent for sin sjarm og intelligens, og Clara hadde alltid syntes han var søt og smart. Men hun hadde aldri trodd at han kunne se på henne.
Under forelesningen fortsatte Marcus å stjele blikk mot Clara, og blikket hans hvilte lenger enn vanlig. Da øynene deres møttes kort, ga han henne et varmt, selvsikkert smil. Claras hjerte hoppet over et slag, og hun så raskt bort, kinnene hennes ble svakt rosa.
Da timen nærmet seg slutten, ga professoren dem neste lesing og avskjediget dem. Clara samlet bøkene sine, prøvde å roe nervene. Hun var nesten ute av døren da Marcus nærmet seg henne, smilet hans nå mer inviterende og ekte.
"Clara, ikke sant?" spurte han, stemmen hans glatt og vennlig.
Hun nikket, overrasket og litt forfjamset. "Ja, det er meg."
"Jeg er Marcus," sa han, selv om hun allerede visste det. "Jeg har lagt merke til at du har vært veldig engasjert i diskusjonene. Det er forfriskende å se noen som er så lidenskapelig opptatt av fransk litteratur."
Claras rødme ble dypere. "Å, takk. Jeg bare elsker virkelig emnet."
Marcus' øyne glitret av interesse. "Jeg også. Hei, jeg har en fest hjemme hos meg denne helgen. Jeg vil gjerne at du kommer. Det ville vært flott å bli bedre kjent med deg utenfor klassen."
Claras hode raste. En fest hjemme hos Marcus Hartman? Det var en invitasjon hun aldri hadde forventet, og det gjorde henne både spent og nervøs. "Jeg... jeg vet ikke. Jeg er egentlig ikke den typen som går på fester."
Marcus' smil falmet ikke. "Jeg forstår, men det er bare en uformell sammenkomst. Jeg vil virkelig at du skal være der. Tenk på det, ok?"
Clara nikket sakte. "Ok, jeg skal tenke på det."
"Flott," sa Marcus, smilet hans ble bredere. "Vi sees i klassen neste gang, da."
Da han gikk bort, banket Claras hjerte hardt i brystet. Hun hadde alltid beundret Marcus på avstand, men aldri forestilt seg at han ville legge merke til henne, langt mindre invitere henne til en fest. Tanken på å delta både begeistret og skremte henne, og da hun gikk til neste time, kunne hun ikke unngå å lure på hva helgen kunne bringe.
Claras venner var alle begeistret for at hun skulle på Marcus Hartmans fest denne helgen. Jessica, Emma og Sophie omringet henne på deres vanlige plass på terrassen, øynene deres glitret av forventning.
"Clara, dette er fantastisk!" utbrøt Jessica, nesten hoppende av spenning. "Marcus Hartman inviterte deg til festen sin! Dette er stort."
Emma nikket, hennes vanligvis rolige oppførsel erstattet av et sjeldent smil. "Vi skal alle dit med våre andre venner, men det er flott at du også skal være der. Det vil ikke være det samme uten deg."
Sophie smilte, og dyttet lekent borti Clara. "Du vet at vi alltid har ønsket at du skulle komme på disse festene. Du kommer til å ha det så gøy."
Clara smilte, men nervene hennes var tydelige. Hun hadde aldri deltatt på slike fester med vennene sine. Hun fryktet alltid å bli ekskludert fordi ingen på skolen, bortsett fra hennes nærmeste vennegjeng, faktisk likte henne. Tanken på å være i et rom fullt av folk som vanligvis ignorerte eller dømte henne, var skremmende.
"Men hva om jeg ikke passer inn?" uttrykte Clara sin bekymring, stemmen hennes knapt over en hvisking.
Jessica klemte hånden hennes beroligende. "Du har ingenting å bekymre deg for. Vi vil være der med deg hele tiden. Dessuten, Marcus inviterte deg selv. Det betyr noe."
Claras tanker vandret til Marcus. Måten han hadde sett på henne, varmen i smilet hans, og den ekte interessen i øynene hans ga henne et glimt av håp. Kanskje dette kunne være annerledes. Kanskje hun endelig kunne bryte ut av skyggene og bli sett for den hun virkelig var.
"Jeg tror dere har rett," sa Clara, et forsiktig smil formet seg på leppene hennes. "Marcus inviterte meg. Jeg burde gi det en sjanse."
Emma nikket anerkjennende. "Det er ånden. Du vet aldri hva som kan skje."
Sophie lente seg inn, med et lurt glimt i øynene. "Og hvem vet? Kanskje du endelig får ditt første kyss med Marcus."
Claras kinn blusset ved tanken. Hun hadde alltid hatt et godt øye til Marcus, hans sjarm og intelligens gjorde ham til den perfekte gentleman. Tanken på å få sitt første kyss med ham sendte en kribling gjennom hjertet hennes.
"Kanskje," sa Clara mykt, en blanding av spenning og nerver i stemmen. "Jeg antar vi får se."