Kapittel 2: Ikke en liten jente lenger
Clara gikk mot terrassen, det kjente stedet hvor hun og vennene hennes alltid møttes før timene startet. De gamle steinbenkene og blomstrende blomsterbedene var et trøstende syn, en liten oase midt i skolens kaos. Da hun nærmet seg, så hun vennene sine allerede samlet: Jessica, Emma og Sophie, hennes nærmeste venner, kanskje de eneste på dette tidspunktet i livet hennes. Claras families økonomiske problemer gjorde henne til en utstøtt på Rosewood, hvor rikdom ofte definerte sosial status. Jessica Richmond, tiltrukket av Claras vennlighet og intelligens, tok henne under sin vinge til tross for hennes rykte, og dannet en tett trio med Emma Dawson og Sophie Merced. De tre jentene så Clara nærme seg deres sted.
“Clara Marianne Bertrand Miller!” ropte Jessica, nesten hoppende på tærne. “Hvem var den høye, kjekke fyren som slapp deg av i den spesialtilpassede Ferrari-en?”
Clara rakk knapt å sette ned vesken før spørsmålsstormen begynte.
“Å herregud, Clara, fortell! Hvem er han?” sa Emma nysgjerrig med store øyne.
Clara løftet hendene for å prøve å roe dem ned. “Det var Mr. Belfort! Adrian Belfort. Han er ikke en sugar daddy, han er bare en venn av faren min. Vel, ikke en venn. Han er stebroren til pappa.”
Virkningen av ordene hennes var umiddelbar. Jentene utvekslet sjokkerte blikk, deres begeistring vokste enda mer.
“Adrian Belfort?” gjentok Emma med ærefrykt i stemmen. “Den Adrian Belfort? Han er liksom supertilbaketrukket og mystisk… Jeg kjenner ingen som noen gang har møtt ham! Og han har vært onkelen din hele tiden!?”
Jessica nikket ivrig. “Og han er enda kjekkere i virkeligheten! Og han bare slapp deg av på skolen! Hvordan er det mulig?”
Emma krysset armene med et skeptisk blikk. “Clara… Den mest sjenerte, stille og uskyldige av oss alle har fått seg en kjekk milliardær helt for seg selv? Utrolig! Det er alltid de stille…”
Clara kjente kinnene varme under deres granskning. “Det er ikke som dere tror! Han er familie, ok? Han er som en bror for pappa, han har kjent meg siden jeg var liten jente.” Jentene lo sarkastisk. Clara ristet på hodet, rødmen ble dypere mens hun lo nervøst. “Nei, seriøst, jenter. Det er ikke noe sånt. Han var hjemme hos oss i morges og tilbød meg skyss til skolen, han var bare snill. Han er praktisk talt en onkel for meg.”
Sophie lente seg inn, øynene hennes glitret av spillopper. “Måten han så på deg der borte virket ikke veldig onkelaktig, Clara.”
Jessica smilte skjevt. "Ja, og du er ikke en liten jente lenger. Du er atten!"
Claras tanker raste, hun prøvde å finne de rette ordene for å bagatellisere situasjonen. "Dere er gale. Herr Belfort ville aldri se på meg på den måten. Han er bare en familievenn."
Emma trakk på skuldrene, med et lekent smil på leppene. "Hvis du sier det. Men jeg tror ikke det er vi som er gale her. Jeg mener, du har en sjåfør. Hvorfor skulle han tilby deg skyss hvis han ikke hadde noen intensjoner?"
"Dere overdriver," sa Clara til slutt, og tvang fram en latter. "Han var bare høflig og tilbød meg skyss. Det er alt."
"Kanskje," sa Jessica, med et lurt smil. "Men hvis jeg var deg, ville ikke en tur til skolen være den eneste turen jeg ville prøve å få fra ham..."
Clara ristet på hodet igjen, og prøvde å avvise tanken. "La oss bare droppe det, ok? Vi har viktigere ting å snakke om. Som matteprøven i morgen."
Jentene stønnet i kor, og samtalen skiftet tilbake til de hverdagslige bekymringene om skolelivet. Klokken ringte, og signaliserte starten på timene, og Clara sukket av lettelse. Samtalen måtte settes på pause. Mens de samlet tingene sine og gikk til klasserommene, kunne Clara ikke riste av seg nervøsiteten i magen. Hun spilte morgenen om igjen i hodet, fra det uventede møtet til det intense blikket i øynene hans da han holdt henne i armene sine og hindret henne fra å falle. Det var altfor surrealistisk. Vennenes ord ekkoet i hodet hennes, blandet med minnet om Adrians intense blikk.
Adrian var rik, kjekk og utrolig suksessrik. Og også mye eldre enn henne, han ville være 39 nå hvis hun husket riktig. Han beveget seg i kretser fylt med de vakreste, mest sofistikerte kvinnene i verden – supermodeller som var langt mer glamorøse og verdensvante enn hun noen gang kunne håpe å være. Hun var bare en enkel skolejente, sjenert og uskyldig som vennene hennes pleide å si, med lite erfaring utover det beskyttede livet hun alltid hadde kjent. Dessuten hadde Adrian kjent henne siden hun var barn, han hadde sett henne vokse opp til han flyttet permanent til Europa da hun var fjorten år gammel. For ham var hun sannsynligvis fortsatt den lille jenta, søt og naiv, nesten som en niese. Hvorfor skulle han se henne som noe mer?
Det virket utenkelig at en mann som Adrian Belfort noen gang ville se på henne med noe annet enn vennlig hengivenhet.