Kapittel 4
Damiens perspektiv
Vel, vi skal endelig ankomme blodmånesjøen i dag. Brandon har bursdag i dag og er grinete. Jeg minner ham stadig på at jeg må tilbringe bursdagen min på denne kjedelige aloha- og Luna-seremonien. Jeg gruer meg til å dra dit og til at han finner sin make. De siste ukene har vært fantastiske. Han har sovet på rommet mitt og hjulpet til i dusjen. Men siden vi har vært på veien, har vi ikke hatt mye alenetid. Brandon har vært ekstra grinete i dag, han stirrer på meg og blir enda mer irritert. Jeg har prøvd å linke ham for å finne ut hva som er galt, men han stenger meg ute og sier "senere". Det driver meg til vanvidd.
Brandons perspektiv
Jeg våknet i morges og ulven min var helt gal. Han har hoppet rundt i hodet mitt som en valp på sukkerkick. Det gir meg hodepine, men han vil ikke fortelle meg hva som gjør ham så oppspilt. Jeg dusjer og pakker sakene mine for å forlate hotellet. Det er bursdagen min og jeg tilbringer den på bussen og hos den dumme blodmåneflokken. Kan du si verste bursdag noensinne? Morgenen min ble bedre da Damien linket meg først og ønsket meg en god bursdag og fortalte hva han ønsket å gjøre med meg. Buksene mine ble strammere helt til den bankingen og isbøtta ble kastet på meg.
Når jeg går ut av suiten vår med foreldrene mine, beta Jeremy Hemming og min vakre mor Julie, lukter jeg de mest fantastiske duftene av appelsiner og mørk sjokolade med vår flokk sitt krydderundertone. Så jeg vet at min make er i flokken vår, men hvem? Det er ikke så sterkt. Jeg kan ikke motstå det, noe som betyr at de fortsatt er mindreårige. Flott, det er bare noen få av våre krigere, det gjør det enkelt. Så går Damien ut av suiten de var i, og den søte lukten er ham. Jeg er overveldet av glede, men så husker jeg at han ikke vil vite det før i morgen. Faen meg løpende. Hvordan skal jeg klare å ikke bare gripe ham og kysse ham til i morgen? Jeg vil at han skal finne ut av det selv. Jeg vet at jeg er kort og bitchy akkurat nå. Jeg er sikker på at han vil tilgi meg i morgen.
De første gangene han spurte hva som var galt, sa jeg at det var fordi det var bursdagen min og at vi er stuck på denne bussen og må ha middag med blodmåneflokken. Han minner meg på at i morgen er det hans bursdag og Alpha- og Luna-seremonien. Jeg må være enig i at hans bursdag er verre. Jeg kan ikke vente til i morgen tidlig.
Vi ankommer blodmåneflokken og blir møtt utenfor av alfaen. Han går fremover og sier: "Alpha Stone, det er hyggelig å endelig møte deg. Jeg er beæret over at du kom og har gått med på å hjelpe mine krigere med vårt røverproblem," sier han. "Det er en glede å møte deg, Alpha Anderson. Må jeg introdusere min Luna og make Alice, min beta Jeremy Hemming og hans make Julie, min sønn og fremtidige alfa Damien Stone, hans fremtidige beta Brandon Hemming, hans gamma og delta James og Zane Storm og sist men ikke minst min datter Alex," sier han og introduserer oss, og så sier han: "Vi har tatt med 10 krigere for å hjelpe med treningen? Jeg er sikker på at dere alle vil møtes etter hvert, de følte seg trange og gikk for en løpetur for å strekke på seg." "Jeg kan forstå behovet for å strekke på seg. Ah, her er vi, la meg introdusere min make og Luna Ellie, vår sønn og fremtidige alfa Samuel, min beta Robert Winters og deres sønn og fremtidige beta Daniel Winters."
Damiens perspektiv
Hele tiden han introduserer folk, legger jeg merke til den rødhårede damen som holder hender med betaen hans. Morsomt at han ikke introduserte henne og at han satte sønnen sin over betaen, merkelig. Og i motsetning til enhver annen alfa, inkludert min far, kalte han henne sin make først, deretter Luna. Noe er galt her. Hver alfa jeg har møtt introduserer sin make som Luna først, deretter make fordi det å være make kommer i andre rekke etter flokken. Ikke i hvordan vi føler, men i rollen. Min mor er Luna av skyggeflokken og vil beskytte alle først, deretter er hun min fars make og min mor. Dette er hva de fleste flokk-ulver er som når jeg får min make. Jeg vil introdusere hennes tittel først slik at de vet å respektere henne. I hennes egen rett, ikke fordi hun er min make. Jeg linker Brandon: "Er det noe som virker galt her for deg?" Han svarer tilbake med: "Ja, måten han satte sønnen sin først, knapt ga sin make hennes tittel, og hvem er den rødhårede?" Jeg har en følelse av at jeg kommer til å hate det her.
Alpha Anderson kaller på en omega for å ta oss til gjestehuset.
Arias perspektiv
Hvorfor kan ikke ting gå min vei? Jeg går forbi inngangsdøren for å komme meg raskt til rommet mitt etter å ha gjort rent det siste av gjestehuset da jeg lukter det, appelsin, mørk sjokolade, regn og frisk gress med en undertone av krydder. Det er så fantastisk, det er bare én ting som kan lukte så godt: "Make, make, vår make er her, gå finn ham nå, han kan hjelpe oss, gå gå," skriker Ava i hodet mitt. Jeg må minne henne på at alfa Samuel aldri vil la meg gå. Jeg har en gjeld å betale. Jeg løper forbi i håp om at han ikke kan lukte meg, slik at jeg kan gjemme meg til i morgen kveld når de alle er opptatt.
Bare én gang, månegudinne, vær så snill å være på min side, ber jeg. Jeg vet at maten er ferdig og venter på at omegaene skal servere, og innen de er helt ved gjestehuset, bør duften min være borte. Jeg har alltid ønsket meg en make, men å vite at de er gjester hos alfaen betyr at de er vennlige flokker. Så jeg har bestemt meg for at hvis han finner meg, vil jeg avvise ham før han kan avvise meg.
Damiens synsvinkel
Vi kommer til gjestehuset, det er ikke noe spesielt, det ser ut som hvert hotell vi har bodd på, men med et fullt kjøkken. "Hei Brendon, vil du bli med på en løpetur? Drake er rastløs i dag?" "Jeg ville, men jeg har en forferdelig migrene, så jeg skal bare legge meg ned en stund," sier han. Jeg begynner å føle meg avvist, men så husker jeg at det var bursdagen hans, og han kan ha funnet sin make og prøver å finne ut hvordan han skal fortelle meg det. Så jeg tar med meg James og Zane for å løpe med meg.
Vi har løpt i omtrent tretti minutter da Zane plutselig stopper så raskt at han snubler og faller på ansiktet. Jeg slipper ut en ulveaktig latter og kobler meg til ham, "Går det bra, mann?" James stirrer på ham som om han har mistet forstanden. "Make, jeg lukter min make," sier han, står opp, snurrer rundt og skyter av gårde. Vi følger tett på hans hæler, jeg lar ingen være alene her. Zane stopper foran en rødhåret jente, hun er sannsynligvis omtrent 1,68 meter høy og har en krigers kropp. Hun stirrer på ulven hans i ærefrykt. Hun rekker ut hånden og stryker den grå pelsen hans mens hun stirrer ham i øynene. "Hei, make. Hvem er du?" spør hun.
James og jeg har skiftet tilbake og tatt på oss shorts. James kaster et par til Zane, noe som bryter fortryllelsen. Hun legger da merke til oss, øynene hennes blir store og hun bøyer hodet. "Alfa, jeg beklager, jeg så deg ikke der," sier hun raskt. Ler, "Ingen fare, jeg tror du var litt opptatt med noe," sier jeg og vrikker på øyenbrynene mine. Hun blir knallrød når jeg hører et knurr. "La min make være i fred, og ikke tving meg til å skade deg," sier Zane, noe som får både meg og James til å knekke sammen i latter. Så legger jeg merke til at hun ikke ler, øynene hennes er enorme og hun skjelver. "Hva er det som gjør henne så redd?" kobler jeg til både James og Zane. De begge trekker på skuldrene. "Hva heter du, lille en?" spør Zane, og hun snur seg, snur seg tilbake og igjen. Hvis hun ikke stopper, kommer hun til å bli svimmel. "Tvillinger?" spør hun.
Zane svarer, "Ikke av valg, men ja. Jeg er Zane, og der er min klone James." Han sier, og James må legge til sitt to øre. "Vi ser bare ut som kloner til du kommer nærmere. Jeg har grønne øyne, og drittsekken der har hasselbrune øyne." "Drittsekk, huh? Jeg skal vise deg drittsekk, din tulling." "Hei, du skremmer din make." Zane blekner og faller på kne. "Jeg er så lei meg, lille en. Jeg mente ikke å skremme deg. Kan du fortelle meg navnet ditt?" Smilende og fnisende litt på hans påfunn sier hun, "Kari Winters." Jeg snur hodet raskt mot henne. "Winters som betaen?" "Ja, han er min far." "Vil han ha et problem med at du blir med oss når vi drar?" "Nei, jeg vedder på at han vil være glad for å bli kvitt meg. Men jeg vil savne Kade mest." "Hvem er Kade?" spør Zane med et knurr. Hun blekner, men svarer, "Min tvillingbror." Du kan se all kampen forlate Zane når hun sier, bror.
Plutselig begynner James å knurre. Jeg ser på ham og hever øyenbrynet. Når vi hører, "Kari, hvor er du? Pappa leter etter deg." Hun blekner og begynner å skjelve. Hun sier, "Ooo...ov...over her, Kade." En høy, velbygd rødhåret gutt går gjennom noen trær. Du kan se likheten. "Hva gjør du her borte? Hvorfor er du med disse gutta? Hvem er disse gutta? Bedre ikke ha rørt henne og fått din duft på henne, for hvis du gjorde det, dreper jeg deg." Han knurrer, tar et pust og snur hodet mot oss, snuser dypt.
Min!!!!! Han knurrer og stormer mot James, trekker ham inn til seg. Vel, dette ble nettopp enda morsommere. "Vel, Kade, dette er Zane, min make, og det der er hans bror James. Du må distrahere far slik at jeg kan dusje, vær så snill. Jeg rørte ved Zane. Jeg kunne ikke la være," hun gråter nå. "Jeg vil ha svar akkurat nå. Hvorfor gråter Kari, og hvorfor må hun vaske bort makens duft?" knurrer jeg ut med min alfa-tone. Med bøyde hoder er det Kade som svarer, "Han vil holde henne ren for å bruke som en gave til en alfa for hans støtte. Det har vært arrangert en stund. Siden alfaen ikke har en datter, og betaen har. Han lovet ham, Kari." "Som faen. Hun er MIN!!!!!" Zane brøler. Jeg løfter hånden og sier, "I henhold til våre lover, hvis hun finner sin skjebnebundne make, kanselleres ethvert arrangert ekteskap." Jeg ser henne i øynene slik at hun vet at jeg mener alvor. "Hvis du følger oss til gjestehuset, kan vi snakke ting ut med min far. Han kjenner lovene bedre enn jeg gjør akkurat nå. Jeg har fortsatt noen bøker å lese."