Går
Nainas synsvinkel
Jeg stod midt i rommet mitt, et bittersøtt smil trakk i leppene mine mens tårene gjorde synet uklart. Dette rommet var ikke bare fire vegger—det var barndommen min, latteren min, mine sene nattedrømmer, og det tryggeste stedet jeg noen gang hadde kjent.
Og i dag, skulle jeg forlate alt dette.
Ikke bare dette rommet. Ikke bare dette huset. Ikke engang bare denne byen. Jeg skulle forlate landet mitt.
Det er ikke lett å pakke tjueen år av livet inn i to kofferter på to korte dager. Hvordan bretter man minnene sine, hemmelighetene sine, og identiteten sin inn i en koffert? Jeg fortsatte å minne meg selv på—dette er for drømmene mine. Dette er for løftet jeg ga.
Likevel... en del av meg ville avlyse alt, krølle meg sammen i denne sengen, og aldri gi slipp.
Men nei. Drømmer venter ikke. For å oppnå dem, må jeg gå videre.
De sier:
"For å få noe, må du miste noe."
Og i dag, mistet jeg alt; alt var trygt.
Jeg vet ikke hvorfor, men en merkelig tyngde fylte meg—som om i dag virkelig var min siste dag i dette rommet.
"Nainaaa! Skal du dra eller ikke? Vi blir sene til flyplassen!" Mammas stemme brøt gjennom tankene mine.
"Ja, Mamma, bare 5 minutter."
"Greit, kom raskt. Ikke sovne mens du ser på rommet ditt."
Jeg lo stille og rullet med øynene. Typisk Mamma.
Blikket mitt gled mot det lille tempelet i hjørnet. Jeg hadde bygget det med mine egne hender—hver blomsterutskjæring, hver lampe plassert med kjærlighet. Sakte gikk jeg bort til det og stod med foldede hender, lukket øynene.
"Kjære Gud," hvisket jeg, "jeg skal starte en reise i et nytt land... Alt vil være fremmed—nye mennesker, ny kultur, nye utfordringer. Vær så snill, gi meg styrke, ikke bare til å møte problemene, men til å løse dem.
Og vær så snill... beskytt Mamma og Pappa. De skjuler det godt, men jeg kan se tristheten deres. Jeg vil ikke at de skal lide når jeg er borte. Men jeg må dra; ellers vil jeg aldri oppfylle løftet mitt."
Halsen min strammet seg. Akkurat da—
"Naina!" Denne gangen ropte både Mamma og Pappa sammen.
"Jeg kommer!" ropte jeg tilbake, raskt plukket opp den lille Ganesh-idolen og presset den til hjertet mitt.
Med et siste blikk på rommet som holdt hele barndommen min, gikk jeg ut.
Stuen var full av folk. Venner, søskenbarn, tanter og onkler stod og ventet på meg. I det øyeblikket jeg dukket opp, omringet de meg—klemte meg, velsignet meg, ertet meg.
"Ikke glem oss etter at du har blitt en stor kvinne i New York!" lo en av søskenbarna mine og klemte meg på kinnet.
"Du burde ha kjøpt en returbillett også, bare i tilfelle," ertet en annen.
Latteren deres gjorde bare brystet mitt tyngre. Jeg tvang frem et smil og klemte dem alle.
"La oss dra. Vi blir sene." Pappas stemme kom, fast men lav.
Jeg nikket og fulgte etter ham ut etter en siste runde med farvel.
Da bilen kjørte bort, vinket alle. "Ha det, Niu!" ropte de—brukte barndomsnavnet mitt. Jeg vinket tilbake, så til figurene deres ble uklare og huset sakte forsvant.
Hvorfor føles det som om jeg aldri kommer til å se dette huset igjen?
"Slutt, Naina," skjelte jeg meg selv ut. "Nyt reisen."
---
Flyplassen var kald, steril og summende av støy, men jeg følte meg merkelig distansert. Alt jeg kunne se var Maa og Papa, som sto foran meg og lot som om de var sterke.
Det gjorde mest vondt—deres stillhet, deres masker.
"Main ja rahi hoon," sa jeg stille.
(Jeg drar.)
De svarte bare med et humm.
"Er det alt, hmm?" utbrøt jeg, med skjelvende stemme. "Når jeg bare er 15 minutter unna, sier dere tusen ting—hold telefonen med deg, ikke snakk med fremmede, spis til riktig tid, legg deg tidlig. Og nå, når jeg drar så langt unna, sier dere ingenting?"
Maa brøt sammen umiddelbart, knuste meg i armene sine og gråt inn i skulderen min.
"Ta vare på deg selv... kom trygt fram, ring oss, ikke hopp over måltider, ikke stol på fremmede..." Hun helte ut alt hun hadde holdt inne.
Vanligvis ville Papa ha skjelt henne ut og sagt, "Slutt å bekymre deg. Vår datter er sterk; hun klarer seg selv."
Men i dag sa han ingenting.
Hans stillhet var høyere enn ord.
En fars tårer... de skjærer dypere enn en mors. Fordi fedre aldri viser dem. Samfunnet har bundet dem i lenker med den tullete regelen—"menn gråter ikke." For noe tull! Jeg ville slå den som laget den regelen. Menn føler. Fedre har smerte. Hvorfor skulle de ikke gråte?
Jeg svelget hardt og gikk mot Papa. Langsomt, klemte jeg ham. Først var armene hans stive, men så hvilte to skjelvende hender på ryggen min.
Etter det som føltes som en evighet, hvisket han, "Ta vare på deg selv."
De fire ordene brøt meg. Jeg visste hvor mye styrke det tok for ham å si dem uten å falle fra hverandre.
---
Etter deres velsignelser, tvang jeg meg selv til å gå bort, selv om bena føltes tunge som stein.
Jeg snudde meg en gang—Maa holdt Papa tett i armen, hennes øyne hovne, hans ansikt blekt men fortsatt sterkt. De vinket ikke; de bare sto der, rotfestet, som om de var redd for at en vinking ville få meg til å forsvinne.
Jeg ville løpe tilbake, klemme dem og aldri slippe. Men jeg gjorde det ikke.
I stedet strammet jeg grepet om bagasjen og gikk videre.
Innsjekking. Sikkerhetskontroll. Boardingpass. Hvert steg føltes mekanisk, som om jeg beveget meg i en drøm.
Endelig satt jeg i setet mitt på flyet. Verden utenfor det lille ovale vinduet så uklar ut mens tårer samlet seg i øynene mine igjen.
"Dette er det, Naina," hvisket jeg til meg selv. "Din nye begynnelse."
Utmatting slo over meg som en bølge. Da motorene brølte, lukket jeg øynene—og søvnen tok meg i sine armer.
Men selv i drømmene mine kunne jeg fortsatt se Maa's tårer og føle Papas skjelvende hender på ryggen min.
---------------------------------------------------
Ikke vær stille, leser. Stem og kommenter.
Snart vil de møtes, og historien vil begynne, så ikke glem å legge igjen en kommentar også.
Følg meg også på Instagram.