Kapittel 3 Går
Nainas POV-
Jeg sto midt i rommet mitt og så rundt meg med et smil om munnen og tårer i øynene. Jeg skal forlate dette rommet—ikke bare dette rommet, men også dette huset og dette landet—for å følge drømmene mine.
Jeg vet ikke hvorfor, men det føltes som om dette var min siste dag i dette rommet.
"Nainaaaa, skal vi dra eller ikke, vi begynner å bli sent til flyplassen," ropte mamma.
'Ja, mamma, jeg kommer om fem minutter.
"Greit, kom fort; ikke bli stående og se på rommet og sovne," sa mamma.
Jeg himlet bare med øynene og gikk til det lille tempelet mitt, som jeg hadde laget med mine egne hender.
Jeg sto foran tempelet med hendene i namaste-stilling og lukket øynene.
"Kjære gud, jeg skal starte min reise i et nytt land, hvor jeg vil møte nye mennesker og lære om nye kulturer; alt er nytt for meg. Jeg vil møte mange utfordringer, så gi meg styrke til ikke bare å møte dem, men også løse dem."
"Beskytt også alltid mamma og pappa. Jeg vet at de ikke viser det, men jeg kan se at de er triste. Men jeg må dra; ellers kan jeg ikke holde løftet mitt. Så for det må jeg dra."
"Naina," ropte mamma og pappa begge samtidig denne gangen.
Kommer! ropte jeg fra rommet mitt.
Jeg tok raskt den lille Ganesh Ji-statuen i hendene mine. Etter å ha sett på rommet for siste gang, gikk jeg ut.
Jeg kom til stuen, og jeg så alle vennene mine, familien og slektningene vente på meg. Da de så at jeg endelig kom ned, kom de alle til meg og klemte meg en etter en og ønsket meg lykke til.
La oss dra; vi begynner å bli sent, sa pappa.
Etter å ha sagt ha det til alle, satte jeg meg i bilen.
Da bilen startet, vinket alle vennene og familien min og sa ha det, Niu. De kalte meg alltid Niu, kort for Naina. Jeg fortsatte å se ut av vinduet til huset forsvant fra synet mitt. Jeg vet ikke hvorfor, men det føltes som om dette var siste gang jeg så dette huset, og at jeg aldri ville komme tilbake hit.
Glem det og nyt reisen din, skjelte jeg meg selv ut.
Nå står jeg på flyplassen, overfor foreldrene mine, som fortsatt later som de har det bra.
Vet du hva? Å se dem slik gjør mer vondt fordi de nå skader seg selv mer ved å skjule følelsene sine.
"Jeg drar nå," sa jeg.
Begge mumlet.
"Bare hmm, eller ingenting å si? Når jeg drar et sted som er 15 minutter unna, sier dere så mye. Ha telefonen med deg, ikke snakk med noen, ikke gjør dette, ikke gjør det. Og nå, når jeg drar så langt bort fra dere, sier dere ingenting."
Etter å ha hørt på meg, klemte mamma meg umiddelbart og begynte å gråte. Jeg klemte henne tilbake.
Og mamma begynte å fortelle meg at jeg måtte være forsiktig når jeg kom dit, ringe og informere dem, spise til riktig tid, osv.
Pappa sa ingenting under hele samtalen; ellers ville pappa ha skjelt ut mamma ved å si: "Du overtenker bare. Datteren vår er smart og sterk. Hun vet hvordan hun skal ta vare på seg selv."
Men nå er han stille, noe som er nok til å fortelle meg at han kontrollerer seg selv fordi han vet at hvis han sier et eneste ord, vil han begynne å gråte, og tårene hans vil gjøre meg så vondt.
Vel, en fars tårer gjør mer vondt enn en mors fordi en mor gråter over dine små ting. Men far viser aldri følelsene sine på grunn av samfunnets regler om at gutter ikke gråter. For noe tull! Jeg vil finne ut hvem som lagde disse reglene og slå ham til han angrer på hvorfor han lagde dem. Hva tenkte den personen? At gutter ikke har følelser, at de ikke kan bli såret? Vel, jeg tror jeg bør stoppe nå. Jeg har ikke tid til å tenke på disse tingene nå.
Jeg gikk bort til pappa og klemte ham, ventet på at han skulle klemme meg tilbake. Etter en stund kjente jeg to skjelvende hender på ryggen min. Jeg hvilte hodet på skulderen hans; ingen ord ble delt, og han sa: "Ta vare på deg selv." Jeg kan føle hvor mye styrke han brukte for å si disse ordene.
Etter å ha fått velsignelsen fra begge, ba jeg dem ta vare på seg selv. Jeg tok tak i bagasjen min, gikk til skranken og gjorde all billettprosessen. Nå sitter jeg i setet mitt og tenker på fremtiden min. Med dette lukket jeg øynene, og søvnen tok meg umiddelbart.
Ikke vær stille, leser. Lik og kommenter.