Parret med min stebror

Kapittel 8

Selene

Jeg stormer inn på rommet mitt, følelsen av feber og rødme i ansiktet. Hvem i helvete tror han at han er? Snakker til meg som om jeg er en av horene hans eller noe?

Han må være gal i hodet. Ingen kunne si slike skitne ting til stesøsteren sin uten å være sinnssyk. Men selv om jeg prøver å riste av meg tankene på ham, blomstrer en skammelig varme inni meg. Ja, dette kan bare være min heteperiode. Det finnes ingen annen grunn til at en mann som ham skulle kunne påvirke meg på denne måten.

Hvis du vil ha kuken min i den skitne munnen din så mye, alt du trenger å gjøre er å gå ned på knærne.

Det arrogante fliret på ansiktet hans blinker i tankene mine, og jeg hater hvordan det får meg til å føle. Besittelsen i de isblå øynene hans, måten han grep haken min på, sendte behagelige elektriske støt gjennom kroppen min. Jeg vet ikke om jeg vil slå ham eller kysse ham til vi begge er andpustne.

Jeg kaster meg på madrassen og skriker inn i puten. Stebroren min er en forbudt frukt, en jeg vet jeg burde holde meg langt unna, men han dukker stadig opp, som om han får glede av å erte meg.

Hvorfor må han være her? Jeg håper bare han drar snart. Kanskje mamma kaster ham ut. Hun må frykte for vår sikkerhet etter det store raserianfallet han hadde sist, ikke sant? Hun kan være fanget i Philips felle, men hun er ikke dum. Hun vet at noe er på gang, og at hvis Philip kan avvise sin egen sønn, må det være noe galt med Phoenix.

Han er farlig. Uforutsigbar. En trussel mot oss. Han må sendes tilbake dit han kom fra.

Da kunne jeg i det minste tenke klart. Ulven min har blitt gal siden han kom inn i huset, hans duft og dominerende aura oversvømmer sansene mine.

Det er bare heten min som kommer, sier jeg til meg selv. Jeg vil egentlig ikke ligge med stebroren min. Men jeg må holde meg unna ham, bare i tilfelle.

Plutselig knirker døren opp, og der står han, lent mot døren med et rovdyraktig glimt i øynene. "Tenker du på meg?" håner han, den dype stemmen hans får meg til å skjelve.

Jeg stivner, instinktivt trekker jeg teppet over kroppen min selv om jeg er fullt påkledd. "Hva gjør du her?" spør jeg, stemmen min skjelver til tross for mitt forsøk på å være modig.

Han trer inn og lukker døren bak seg. "Ville bare informere deg om at jeg flytter inn i rommet ved siden av ditt."

Jeg måper. "Nei, det gjør du faen ikke!" utbryter jeg vantro.

Han kan ikke flytte inn. Han bare kan ikke.

Han ler, en lyd som sender en blanding av frykt og spenning gjennom meg. "Hvorfor ser du så redd ut, lille ulv? Redd for at du ikke vil klare å motstå meg?" håner han, blikket hans forlater aldri mitt.

Jeg stirrer på ham. "Ja, redd for at jeg skal slå deg i ansiktet," snerrer jeg.

Han setter seg på kanten av sengen min, ser upåvirket ut. "Det er ikke særlig hyggelig å gjøre mot broren din. Lærte ikke moren din deg hvordan man kommer overens med andre barn da du vokste opp?"

Jeg smiler skjevt. "Faktisk lærte hun meg akkurat hvordan man håndterer mobbere. Fortsett å kødde med meg, så skal jeg gi deg en demonstrasjon."

Han gjesper, faktisk gjesper han rett i ansiktet mitt. Som om jeg kjeder ham. "Vet du, foreldrene våre sa nettopp til meg at de vil at vi skal komme overens. Det vil bare fungere hvis vi begge gjør en innsats," sier han sløvt.

Øynene mine smalner. "Hvem sa det til deg?"

Han trekker på skuldrene, smilende. "Spiller det noen rolle? Det må være vanskelig, å bli avvist av din kompis. Ikke rart du er så...vakt."

Øynene mine blir store av innsikt. Mamma. Hun var på vei ned trappen da jeg var på vei til rommet mitt og må ha snakket med ham. Jeg elsker kvinnen til døde, men hun kan ikke holde på hemmeligheter for noe. Jeg kan bare ikke tro at hun ville fortelle ham noe så personlig om livet mitt.

Ingen fra denne flokken vet at jeg allerede har funnet og mistet min kompis. Men jeg husker det som om det nettopp skjedde:

Det var for fem år siden, noen uker etter at faren min døde og dagen da Rådet skulle bestemme om jeg skulle bli Alfa eller ikke. Jeg visste med sikkerhet at det sto mellom meg og onkelen min, men jeg var klar til å ta stillingen.

Zack var min barndomskjæreste, og da jeg fylte atten og vi fant ut at vi var skjebnebestemt for hverandre, var vi begge så lykkelige. Men av en eller annen grunn nektet han å merke meg, nektet å forsegle båndet. Det ga ingen mening, siden vi hadde hatt sex i årevis, men jeg kranglet aldri med ham om det.

Under høringen med Rådet, da de kunngjorde at onkelen min skulle bli ny Alfa, gikk Zack ut. Jeg måtte vente til alt var over for å løpe etter ham, og jeg fant ham ved pakkhuset med alle tingene hans pakket.

"Hva skjer?" spurte jeg ham med en liten stemme.

Han nektet å se på meg, som om jeg hadde skuffet ham. "Jeg trenger litt tid, Selene," mumlet han.

Jeg rynket pannen. "Tid til hva? Hvor skal du, Zack?"

Uten å svare, presset han seg forbi meg og gikk ned trappene, mot lastebilen som ventet utenfor.

"Snakk med meg!" ropte jeg og dro i albuen hans. "Fortell meg hva jeg gjorde galt!"

Han stoppet på verandaen, nektet å snu seg. "Du er bare ikke den jeg trenger, Selene. Dette kommer ikke til å fungere mellom oss," svarte han kaldt.

Jeg lo vantro. "Er du seriøs nå? Er det fordi jeg ikke kan bli Alfa? For det er det eneste jeg kan tenke meg som har endret seg mellom oss de siste tjuefire timene."

Jeg hørte ham sukke tungt. "Det handler ikke om det. Jeg ville bare at vi skulle være et mektig par. Jeg skal begynne på politihøyskolen, og hva gjør du? Sitter på rumpa og gråter over faren din hver dag. Det er...patetisk. Jeg trodde du skulle bli Alfa, og nå er du ingenting."

Ordene hans føltes som en kule rett gjennom hjertet mitt. "Hva snakker du om? Jeg skal begynne på universitetet," svarte jeg, kroppen min begynte å skjelve av raseri.

Hva forventet han av meg? Rådet sa at jeg ikke kunne bli Alfa fordi jeg er en hunulv. Og jeg trente når sorgen ikke tok knekken på meg. Tilsynelatende var det ikke nok for ham.

Han slapp boksen sin inn i lasteplanet og snudde seg sakte rundt, de olivengrønne øynene hans møtte endelig mine. De var fylt med en kulde jeg aldri hadde sett fra ham før.

"Jeg, Zack Parker, avviser deg, Selene Warner, som min skjebnebestemte," erklærte han med overbevisning.

Jeg trakk meg tilbake, smerten bølget gjennom meg da båndet vårt øyeblikkelig brast. Jeg falt sammen på knærne, tårer strømmet ustanselig nedover ansiktet mitt. "Ikke gjør dette, Zack," tryglet jeg.

Han tørket en enkelt tåre fra kinnet sitt og snudde seg bort. "Jeg er lei meg, Selene," sa han mens han satte seg inn i lastebilen og kjørte bort.

Slutten på tilbakeblikket*

Jeg skyver minnet til side, ignorerer smerten i brystet. "Du vet ingenting om meg," knurrer jeg til stebroren min, som fortsatt sitter på sengen min.

Han lener seg inn, stemmen hans en lav rumling. "Jeg vet nok. Og jeg er her hvis du trenger noe, Selene. Hva som helst."

Ordene hans henger i luften, og jeg kan ikke si om han håner meg eller er oppriktig. Uansett, det er for mye. "Kom deg ut," klarer jeg å si, stemmen min skjelver av følelser.

Phoenix reiser seg, smilende mens han går mot døren. "Husk, lille ulv. Du kan være søsteren min, men ingenting eller ingen vil stoppe meg fra å gjøre deg til min hvis jeg bestemmer meg for det."

Med det, forlater han, og jeg blir stående og stirre på døren som en idiot.

Jeg håper til Gudinnen at han tuller.

Han må være det, ikke sant?

Jeg begraver ansiktet mitt i puten igjen. Uansett, jeg må være sterk, holde avstand. Men innerst inne er jeg redd for at jeg ikke vil være i stand til å motstå ham hvis han bestemmer seg for å forfølge meg.