Kapittel 1
Selene
Jeg var en gang den elskede yngste datteren til Alfaen. Komforten fra den tiden er nå et fjernt minne, et jeg ofte besøker med et stikk av lengsel. Etter min fars tragiske død, forandret alt seg. Min mor og jeg ble isolert, og vår tidligere flokk vendte ryggen til oss når vi trengte dem mest.
År senere valgte min mor å gifte seg på nytt, og vi ble med i Nattfangflokken. Vår nye beskytter, min stefar Philip, er broren til Alfakongen. Til tross for omstendighetene, er jeg takknemlig for ham. Han har gitt oss den stabiliteten vi absolutt trengte.
Min mors beslutning om å gifte seg igjen overrasket meg ikke. Hun er en sterk, selvstendig kvinne som tror på gleden en mann kan bringe, et sentiment jeg ikke deler. Guttene på universitetet forsterker bare min avsky, deres fyllehistorier og vulgære oppførsel står i sterk kontrast til mennene jeg vokste opp rundt.
Jeg vet at mamma ønsker at jeg skal begynne å date igjen, spesielt etter å ha blitt avvist av min barndomskjæreste og partner, Zack. Men ærlig talt, jeg har ingen interesse i noen. Smerten av hans avvisning henger fortsatt igjen, et sår som ennå ikke har grodd.
Som nytt medlem av Nattfangflokken har det vært en utfordring å passe inn. Jeg fullførte universitetet rett før vi dro, og neste uke begynner jeg min praksisplass hos LycCorp.
Jeg klarte å møte nye folk under den tre dager lange orienteringen, deres navn er Makayla og Sam. Uten å initiere det, satte de seg ved siden av meg mens instruktøren fortsatte og fortsatte om hvordan LycCorp sitt hovedfokus er å skjule eksistensen av varulver fra resten av verden.
Når vi endelig forlater bygningen, går Makayla og Sam ved siden av meg.
"Du skal i kveld, ikke sant?" spør Sam, med hendene dyttet ned i hettegenseren.
Jeg griner. "Jeg har ikke noe valg. Mamma tvinger meg til å gå for Alfa Philips skyld."
I kveld er det en stor bankett. Jeg har egentlig ingen interesse av å delta. Etter at faren min ble drept i et angrep fra villfarne varulver, skulle jeg være den neste Alfaen. Men ifølge flokkelovene kan bare menn arve flokken. Så, min onkel Jacob ble valgt i stedet, og nå har jeg ingen interesse i flokkpolitikk.
Jeg er ikke bitter eller noe, men vår gamle flokk behandlet oss forferdelig da Jacob tok over. Zacks avvisning da han oppdaget at jeg ikke kunne bli Alfa gjorde bare ting verre. Jeg var så lettet da vi forlot det giftige miljøet bak oss. Hver dag føltes det som om jeg ble kvalt av den stilltiende fordømmelsen og de hviskende dommene.
Makayla smiler lurt. "Jeg har ikke lyst til å gå like mye som deg, men kanskje vi møter noen kjekke menn med makt, eller enda bedre, våre partnere."
Selv om jeg kjenner et stikk i brystet, forblir ansiktet mitt uttrykksløst. De vet ikke at jeg ble avvist av min partner, og jeg foretrekker at ingen her vet det. Det er vondt nok å våkne hver dag og vite at min sjelevenn ikke ville ha meg, og valgte en annen partner samme dag, etter at jeg har vært forelsket i ham siden jeg var ti år gammel.
"Det er sant. Jeg ville elsket å gjøre det du gjorde, Selene. Bare flytte til en ny flokk og starte på nytt. Ny flokk, nye meg. Jeg ville valgt en helt annen personlighet," svarer Sam.
Jeg hadde ikke noe valg.
Jeg svelger klumpen i halsen, og lettelsen skyller over meg når jeg ser sjåføren min kjøre opp til fortauskanten. Jeg sier farvel til mine nye kolleger/potensielle venner, og når sjåføren åpner døren, setter jeg meg i baksetet. Jeg antar at det å være ste-datteren til Kongens bror har sine fordeler, som inkluderer at sjåføren min lar meg spille rockemusikk hele veien hjem til flokkens hus. Philip og mamma blir irriterte når jeg spiller det i huset, de sier det bare er "støy".
"Hei, mamma, jeg er hjemme," roper jeg høyt nok til at hun og hennes nye mann har tid til å dekke seg til, i motsetning til sist gang.
Jeg grøsser ved minnet.
Mamma kommer ut fra kjøkkenet med klærne i uorden og håret et eneste rot. Ansiktet hennes er rødt, og leppene hennes er hovne.
"Hei, kjære. Hvordan gikk orienteringen?" spør hun, litt andpusten.
"Eh, mamma, skjorten din er på vrangen," mumler jeg, og klarer ikke å skjule avskyen i stemmen min.
Hun rødmer enda mer. "Å, takk for at du sa ifra. Må ha tatt den på feil vei i morges. Så klønete av meg."
Jeg kniper leppene sammen. "Mhmm."
Det er som om hun er en kåt tenåring igjen. Jeg skjønner det, pappa døde for fem år siden, men måne gudinne, jeg kommer til å kaste opp hvis jeg noen gang ser dem nakne på kjøkkenbordet igjen.
"Hei, Selene. Er du klar for banketten i kveld? Jeg vil at vi skal se ut som en enhet," sier Philip idet han kommer inn i rommet, med en skremmende og autoritativ holdning.
Jeg peker på antrekket mitt, en trang rød topp og jeans. "Eh, unnskyld, Philip. Dette er det beste jeg kan gjøre."
Ansiktet hans vrir seg i misnøye. "Det beste du kan gjøre?" gjentar han, med et hint av frustrasjon i stemmen.
Jeg nikker, og holder blikket hans. Jeg liker ikke å pynte meg; jeg liker å være komfortabel.
Philip sukker og gnir seg i tinningene. "Selene, denne banketten er viktig. Du kan ikke gå kledd sånn," sier han med avsky. Han rekker meg et kredittkort. "Ta dette og kjøp deg en ny garderobe. Jeg vil heller ikke se deg på kontoret mitt neste uke kledd sånn, det var ille nok at du gikk til orienteringen upassende kledd. Gjør det bedre, Selene."
Jeg krysser armene. "Jeg prøver ikke å gjøre et motestatement, Philip. Jeg vil bare være komfortabel."
Mamma trer inn, med et mykere uttrykk. "Selene, vær så snill. Det ville bety mye for oss om du deltok."
Jeg ser på henne, ser bønnen i de karamellfargede øynene hennes. Det handler ikke bare om banketten; det handler om å prøve å få oss til å komme overens, få dette nye livet til å fungere. Jeg sukker og gir etter.
"Greit," sier jeg gjennom sammenbitte tenner, og skyver kortet ned i baklommen.
Et tilfreds smil trekker i leppene til Philip. "Perfekt, og Phoenix skal også delta i kveld. Hvis han vet sitt eget beste, kommer han til tiden."
"Hvem i all verden er Phoenix?" spør jeg mamma telepatisk, mens jeg holder et stoisk uttrykk så han ikke kan se.
"Å ja, beklager. Jeg glemte å nevne at Philip har en sønn," svarer hun, med et hint av nøling i stemmen.
"Unnskyld, hva sa du?" Hun glemte??? Hvordan glemmer man å fortelle meg at jeg har en stebror? Ikke at det er en stor sak, for jeg tviler på at vi kommer til å ha mye med hverandre å gjøre, men hun har vært sammen med Philip i nesten et år. Det høres ut som om hun heller ikke visste at han eksisterte.
"Ikke gi meg det blikket, Selene. Jeg vet hva du tenker, og jeg ga Philip en god omgang for å skjule det for meg. Jeg antar at de har et anstrengt forhold, og siden han alltid havnet i trøbbel som tenåring, sendte Philip ham til varulvtrening leirer. Det har gått to år siden de så hverandre sist, og nå kommer han endelig hjem."
Munnen min faller åpen, men jeg klarer å holde protestene inne i hodet. "Så du sier at en tilfeldig fyr skal flytte inn her?" spør jeg telepatisk.
Jeg kunne tolerere å bo med Philip, men ikke to gutter. Det er dobbelt så mye testosteron, dobbelt så mye irriterende alfa-hann energi her inne. Dette var ikke det jeg gikk med på da jeg ble med mamma.
"Ingen tilfeldig fyr," korrigerer hun meg. "Din stebror."
Idet mamma snakker, knirker døren åpen, og der står han.
Min stebror.
I det øyeblikket han dukker opp, skjer det noe inni meg. Hans tilstedeværelse er kommanderende, de blå øynene hans fanger meg. Hans opprørske aura er uunngåelig, takket være motorsykkelutstyret, men det er en ubestridelig magnetisme ved ham.
Når blikkene våre møtes, virker det som om verden rundt oss fryser. Forbindelsen er øyeblikkelig og intens, og etterlater meg målløs mens kroppen min brenner fra innsiden ut med noe jeg ikke helt kan forstå.