Kapittel 5
Ruby
"Hvem i all verden tror den kvinnen at hun er?"
Ok. Kanskje det ikke var en krangel, men det var ikke til å ta feil av hvor rasende pappa var i det øyeblikket, og det ville være av en grunn jeg lett kunne gjette.
"Dominic, hun gjorde ingenting mot henne," sa mamma, stemmen hennes var litt sliten.
"Men hun dro for å møte henne på skolen. Hvorfor?" Jeg kunne helt se for meg pappa kaste dressen sin et sted han ikke ville huske.
Så kunne jeg se mamma krysse armene etter å ha kjørt hånden gjennom håret sitt. "Fordi hun er moren hennes, Dom. La oss bare vente på-"
"Diane fortjener ikke å være moren hennes, og det vet du. Ikke fortell meg at du har glemt hva som skjedde med hele Samantha-greia."
Samantha.
Jeg rynket pannen. Jeg husker at mamma hadde en venninne som het Samantha som tok meg inn en periode. Vel, det var inntil...
"Dominic, ikke." Ok, nå ble rynken min dypere. Og så begynte hodet mitt å kalkulere ting. I motsetning til hennes andre venn, David, som sjekker innom oss av og til med kona og barna, har jeg ikke sett denne Samantha på år og dag. Og ut fra måten mammas stemme plutselig ble tung på, måtte jeg lure på om hun var død.
"Unnskyld," sa han grovt. "Vi må sørge for at Diane ikke kommer i nærheten av Ruby. Hun kunne gjøre verre ting enn hun gjorde den gangen."
"Mine tanker akkurat," kom hennes svar.
Og jeg visste at jeg måtte gå inn i det øyeblikket før pappa organiserte en gal plan. På et sekund stod jeg foran stuen hvor de to delte et kyss.
Jeg hadde ingen ord. Øynene mine bare blunket og tankene mine undret; hvordan gikk de fra å diskutere mitt problem til å kysse?
"Eh... hei folkens."
"Ruby... hmm." Mamma dyttet pappa til side og kom mot meg, leppene sammenklemt. Da hun kom dit jeg stod, holdt hun meg i skuldrene og spurte, "Hvordan har du det, vennen?"
"Jeg har det fint, mamma." Tankene mine prøvde fortsatt å bestemme seg for om jeg skulle kommentere scenen jeg nettopp så, eller om jeg bare skulle ta det som universet som ertet en veldig singel meg. "Pappa, du er hjemme." Jeg valgte det siste.
"Ruby..." Han festet sitt alvorlige blikk på meg. "Hva ville Diane med deg?"
"Dom! Hvorfor skal det være det første spørsmålet du stiller henne?" Mamma irettesatte ham, og jeg smilte nesten fordi jeg visste at han ikke ville lytte, han ville bare stille spørsmålet igjen.
"Det går fint, mamma. Hei, pappa," bestemte jeg meg for å hilse mens jeg gikk mot ham. Overraskende nok hadde han et av sine sporadiske kyss til meg, og han trakk meg nærmere for å plante et varmt, farslig kyss på pannen min.
"Hei Ruby. Hvordan har du det?"
"Fint." Jeg trakk på skuldrene, og han stilte meg spørsmål med sine søkende øyne. "Og angående Diane, hun sa at hun hadde lett overalt etter meg, men hun sa ikke hvorfor."
"Du må ha blitt forskrekket." En reprise av hvor knytt jeg følte meg i det øyeblikket fløy forbi, og jeg sukket.
"Jeg har det fint, pappa."
"Vi bør sørge for at hun ikke kommer i nærheten av deg."
"Hvordan?"
"Jeg tenkte på å skaffe deg en form for sikkerhet."
Øynene mine smalnet umiddelbart. Det er ingen måte i verden jeg ville la det skje. "Nei, pappa," sa jeg bestemt. Som om det var første gang jeg stod på mitt med ham, rynket han pannen, øynene hans bar en blanding av bekymring og autoritet.
"Ruby..." begynte han. "Du trenger beskyttelse nå som folk vet at du er datteren min. Og jeg snakker ikke bare om å sikre deg fra Diane, jeg har rivaler som ville spille skittent og skade deg." Hendene hans nådde skuldrene mine. "Det er for ditt eget beste å ha en vakt rundt."
"Nei!" Han så enda mer overrasket ut. "Det er vanskelig nok å ha folk stirre på meg, og nå vil du komplisere det og ha folk følge meg rundt som om jeg er i ferd med å bli angrepet av terrorister?"
"Ruby..." Mamma avbrøt bekymret. "Har du det vanskelig på skolen?"
"Nei. Det er bare blikkene jeg har fått som gjør meg så ukomfortabel og alt. Jeg vil bare at ting skal bli normale igjen snart, så å få en livvakt vil ikke fungere for meg."
"Men er ikke din sikkerhet viktigere enn hvordan folk stirrer på deg?"
«Pappa…» sutret jeg. Jeg visste at han ikke ville gå med på det med en gang.
«Dominic, det går bra. Jeg er sikker på at vi kan komme opp med en idé som vil garantere alles sikkerhet og lykke,» sa mamma, og jeg kunne ikke annet enn å elske henne enda mer. «Så la oss glemme å skaffe en vakt til henne.»
«Men-» Mamma så på ham, og han sukket. «Hvis ting blir verre, gjør vi det på min måte.»
«Ok, pappa.» Jeg smilte. «Ikke bekymre deg, jeg kommer til å klare meg. Jeg skal overleve denne forandringen.»
«Jeg vet at du vil,» sa den fantastiske kvinnen ved siden av meg mens hånden hennes strøk beroligende over ryggen min. «Vil du ha litt melk og kjeks?» Jeg laget et barnslig ansikt, glad for spørsmålet hennes, og nikket ivrig.
«Jeg får ikke melk og kjeks?» spurte pappa.
«Nei. Du får noe annet.» Hun blunket, og jeg måtte merke flørtingen som nettopp hadde skjedd. Og siden jeg ikke var klar for å bli ertet igjen, fant jeg raskt veien til rommet mitt.
~
Etter fire timer og en halv times søvn, satt jeg ved pulten min, med de mange oppgavene spredt rundt meg. Og jeg hadde ingen anelse om hvor jeg skulle begynne. Så jeg tok telefonen min og bestemte meg for å sende en melding til Abby.
Etter ti minutter med å gjøre ingenting annet enn å veksle mellom å stirre på telefonen min og å se tomt på kjemiboken foran meg, ringte jeg Abby. Hun svarte ikke, så jeg ringte Jake.
«Hei du,» hørtes han annerledes ut, som om han hadde brukt energi på noe.
«Hei. Jeg kjeder meg.»
«Vil du se meg trene?» foreslo han raskt. «Du kan heie på meg mens jeg tar armhevinger.»
Jeg lo. «Hvorfor trenger du at jeg heier på deg?»
«Jeg vil bare hjelpe deg med å kjede deg mindre. Uansett, har du det bra?»
«Det kommer an på.»
«Alt har forandret seg så fort, har det ikke?» Jeg svarte bekreftende, og nikket også med hodet. «Jeg håper det ikke betyr at du vil bli utsatt for fare. Vi vil alle bli gale hvis noe skjer med deg.»
Ordene hans fikk meg til å smile. «Jeg håper ingenting sprøtt skjer. Jeg ber om at det å møte min ekte mor er grensen. Pappa nevnte noe om at noen av hans forretningsrivaler spiller skitne spill. Han er bekymret for at de vil sikte seg inn på meg.»
«La oss håpe de ikke gjør det. Og hvis de gjør, vil jeg få dem til å angre på at de la hendene sine på jenta mi.» En latter kunne ikke hjelpes. «Og jeg vet hvor sterk du er, Ruby, du vil overleve hva enn sprøtt som kommer din vei.»
«Takk, Jake.»
«Er du sikker på at du ikke vil se meg trene? Jeg er ganske et syn.» Han skiftet raskt tema.
«Ugh… vær så snill. Du kan spørre Abby, da.»
«Hun vil jage meg vekk,» sa Jake enkelt, og jeg kunne allerede se for meg brunetten rope til en halvnaken Jake om å komme seg bort fra telefonen hennes. Mann, den jenta liker ham definitivt. Hun innser det enten ikke, eller så er hun bare god til å late som. Men jeg bør studere Jake også og se om han liker henne.
Eller… jeg kunne bare spørre ham stilfullt. «Jake?» En høy lyd fulgte – det hørtes ut som den kom fra en motorsykkel. Og siden støyen hindret vår samtale, måtte Jake legge på, og jeg ble alene med oppgavene mine.
Vel, jeg kunne like gjerne starte dem.
«Åh, Dominic.»
Som et rådyr som skal jaktes, ble jeg oppmerksom, og øynene mine smalnet dramatisk ved det ørene mine nettopp fanget opp.
«Hmm, ja Dom.»
Øynene mine ble vidåpne. Foreldrene mine… gjør det.
Innså de ikke at de har to barn i huset? Og hvorfor-?
«Grace…»
Jeg følte plutselig for å krympe. Eller kanskje rive av meg ørene. Det føltes bare så feil at jeg kunne høre dem. Og jeg kan ikke engang klage eller rope til dem om å holde kjeft.
Med hendene på ørene prøvde jeg å blokkere ut lyden, jeg skannet rommet etter headsettet mitt. Da åpnet døren seg, og Zion kom stille inn.
«Hei Zee.» Hørte han dem også? Selvfølgelig ville han det, det er et lite hus.
«Ruby?» Han satte seg på kanten av sengen min så forsiktig som mulig og stirret rett på meg. «Hvorfor roper mamma pappas navn?»
En stor takk til alle som har lest TBD, dere er verdsatt. :)