Kapittel 2
Nynnende til Justin Biebers sang som strømmet gjennom øretelefonene mine, kunne ikke gleden slutte å strømme gjennom kroppen min. Det var uventede nyheter, men tanken på enda et søsken gjør meg glad. Spesielt med tanke på at jeg en stund nå har lengtet etter å holde en baby i armene mine.
De små er bare så søte og delikate, de får deg til å ønske å være den beste personen du kan være mens du holder dem. Jeg følte det slik da Zion fortsatt var en baby.
Etter å ha tatt det jeg trengte fra skapet mitt, lukket jeg det og Abbys store smil møtte meg. "Hvorfor smiler du så stort?"
"Du smiler også," påpekte hun, og jeg la merke til at hendene hennes var fulle med en fylt boks og noen bøker på toppen. Så jeg hjalp henne med bøkene, og fikk et takk. "Så, hvorfor er du glad i dag?"
"Du sier det som om jeg ikke var glad i går," sa jeg og klemte de store lærebøkene hennes til brystet mitt. "Mamma er gravid."
"Å, virkelig?" Vi deler begge kjærligheten for babyer, så smilet hennes ble like stort som mitt da foreldrene mine fortalte nyhetene. "Det er så flott. Jeg skulle ønske foreldrene mine ville gi meg en yngre en." Litt tristhet var i stemmen hennes, så jeg sa ingenting. "Men jeg tror ikke engang de to håndhilser, langt mindre klemmer."
"Å kom igjen." Jeg ga henne et lite dytt. "Det kan ikke være så ille."
"Du har møtt faren min. Tror du han lar henne sove ved siden av ham? Uansett, gi moren din hilsenen min. Jeg håper det blir en fin reise for henne."
Fakta at hun skiftet tema om foreldrene sine så raskt ga meg ingen sjanse til endelig å gi henne talen jeg har øvd på en million ganger. Det er en tale som ber henne om ikke å hate foreldrene sine så mye. Men så... Jeg antar at jeg alltid kan gi den en annen dag.
"Du kommer på fredag, du kan hilse på henne da. Så hva er det med boksen?"
"Jeg har et prosjekt å jobbe med. Det vil bli et kunstverk som ingen andre."
"Det er bare den andre skoledagen, og du har allerede fått tildelt prosjekter?" Jeg kunne bare håpe at lærerne som tar mine realfag ikke vil følge det fotsporet.
"Nei. Dette er for å søke om et stipend ved kunstskolen i LA."
"Virkelig? Det er så bra." Abby hadde alltid tilbrakt søndagene sine i kirken og bedt til Gud om to ting. Å befri henne fra farens klør og å hjelpe henne med å få opptak til en kunstskole. Men et potensielt stipend? Det ville være så bra for henne. "Jeg ønsker deg det beste, Abby."
Hun ga meg en leken trutmunn. "Takk, Ruby. La oss-"
"Vel, hvis det ikke er Ruby Powers." Bare ved klikkingen av hæler kunne jeg fortelle hvem det var. Men egentlig, hvem synes det er praktisk å bruke hæler på skolen? Skotypen i seg selv ser stressende ut.
"Hallo Selleri." Et lite, ertende smil var på leppene mine da jeg snudde meg for å møte jenta som angivelig er den mest populære på Silverbird videregående. Jeg forstår ikke hvorfor ting som popularitet eksisterer. Alt det innebærer er det jeg vil kalle tullete ting.
"Mitt navn er Caitlin. Hvor mange ganger må jeg rette på deg?" Av en eller annen ukjent grunn likte jeg å erte denne personen spesielt. Å komme på nervene hennes gjør meg glad. "Så..." armene hennes krysset etter at hun bevisst temmet sin nye frisyre. "Viser seg at du er Ruby Powers, Dominic Powers datter. Så hyggelig. Jeg har alltid visst at jeg kunne føle rikdom rundt deg."
Ja, jeg har ikke tid til slike ting tidlig på morgenen. "Hva vil du, Selleri?"
Hun fnøs. "La oss være venner."
At jeg ikke lo av uttalelsen hennes overrasket meg mye. "Beklager, jeg er ikke interessert. Abby la oss-"
"Hva tror du at du gjør?" De honningaktige øynene hennes, som syntes å være grunnen til at guttene falt for henne, gjennomboret mine nesten sint. "Folk som oss burde holde sammen. Rike folk trenger alltid rike folk for å overleve i denne verden. Du kan ikke-"
"Seriøst, Selleri, jeg er ikke interessert. Jeg trenger ikke ditt falske forhold for å overleve." Jeg bare hater det når folk har en tendens til å være påtrengende selv etter å ha gitt dem et avvisende svar.
"Så..." Hun så på Abby som fortsatt ikke hadde sagt et ord. "Du vil heller henge med folk som henne?" Avsky preget stemmen hennes, og du må nesten lure på om hun var en slags høytstående person. Kanskje hun har et fysisk trekk ingen andre mennesker har.
"Kan du være så snill å unnskylde oss?" spurte jeg, med en blanding av sarkasme og høflighet.
"Du kan ikke stole på noen som henne, Ruby Powers. Du vil krasje før du vet ordet av det."
Ok, det er nok. "Hør her, Celery. Kanskje et sted innenfor din såkalte rikdom, har du begravd folk eller fått blod på klærne dine eller holdt på en eller annen hemmelighet. Det er ditt problem. Når det gjelder meg, har jeg det bra som jeg er. Og sa du rike folk?" Jeg lo kort med en latter som var full av medlidenhet.
"Du er ikke rik, Celery, foreldrene dine er. Slutt å være så høy på noe du ikke har jobbet for. Så, hvis du kan være så snill å unnskylde oss..." Jeg gestikulerte mot Abby, og vi begynte å gå forbi henne. "Vi går nå."
"Du-" Vi hadde allerede gått før hun kunne si noe mer.
"Nå, det er det jeg snakker om jente. Slik skal du svare folk som henne og Roger," sa Abby begeistret.
"Jeg dropper den Roger-saken. Fyren er ikke verdt min tid."
"Du er så-" Høy musikk druknet Abbys ord, og vi stoppet opp og så oss rundt i korridorene som om vi ventet på en forklaring på hvorfor 2Chainz sin bursdagssang dundret mot veggene. "All I want for my birthday is a big booty hoe... yeahh." Abby sang og beveget seg til rytmen, og jeg så på henne som om hun var en alien.
"Jeg lurer på om dette er vårt nye brannøvelsessystem." Øynene mine smalnet for å stille spørsmål ved fornuften i utsagnet hun nesten ropte i ørene mine. Da jeg skulle til å svare henne, la jeg merke til at elever hastet mot inngangen.
"Hva skjer?"
Mitt mumlede spørsmål ble besvart av en jente som kom løpende mot Abby og meg, en liten pizzaboks i hendene. "Ruby! Gratulerer med dagen!" Pannen min rynket seg umiddelbart. "Moren din sa at det er bursdagen din i dag, derfor får vi gratis pizza. Jeg antar det er bra å være venn med deg."
Jeg smilte og svarte på hennes siste utsagn, "Jeg vet ikke engang hvem du er." Abby holdt på å le ved siden av meg. "Men i dag er ikke bursdagen min."
Den høye jenta skiftet blikket sitt ukomfortabelt. "Vel, moren din er utenfor og leter etter deg."
Mens vi begge så henne skynde seg bort fra oss, spurte Abby, "Hvorfor skulle moren din spandere pizza på skolen når det ikke engang er bursdagen din?"
"Det er det vi skal finne ut av."
"Jeg kan ikke gå rundt med denne boksen i hendene," sutret hun, og vi byttet straks innholdet i hendene våre og snart var vi ute på skolens sementerte område. Tro mot jentas ord, ble det delt ut gratis pizza... fra en stor buss. Og folk flokket seg rundt den.
Mens jeg skannet mengden etter moren min, som jeg hadde mange spørsmål til, hørte jeg en kvinnelig stemme rope navnet mitt. En kvinne som så ut til å være i slutten av førtiårene danset mot der jeg sto, hennes paljettkjole lyste opp i det sterke lyset.
"Å herregud, Ruby," utbrøt hun da hun kom foran meg. "Du har vokst så mye."
"Beklager, men hvem er du?"
Tristhet kom over ansiktet hennes, og hun sto rett opp, det lange blonde håret hennes ble feid av den milde vinden rundt. "Husker du meg ikke?"
Duh. Hvorfor ellers skulle jeg spørre spørsmålet?
"Husker du meg virkelig ikke?" Et av øyenbrynene mine hevet seg, et lite smil fulgte. "Hvordan kan du glemme meg, Ruby? Se på meg." Hun grep meg i skuldrene. "Se meg i øynene. Si at du husker meg."
Abby og jeg utvekslet et blikk før jeg motvillig sa, "Jeg vet virkelig ikke hvem du er."
"Virkelig? Hvordan kan du glemme moren din?" Jeg rynket pannen. "Ruby, det er meg, Diane. Din virkelige mor."