




Kapittel 7 Club Ambrosia Å søte barmhjertighetens mor Lady Luck Frihet! IKKE! Hvor prinsesse går, gjør det også problemer Risikofylt virksomhet Byttet har blitt det jaktede Sikkerhet i tall Min andre straff Uendelig labyrint Kjære dagbok, i dag... Glitterbombe? Alt rettferdig i kjærlighet og glitter Glitter Fight Gale ideer er alltid morsomme Rainbow sprinkler og enhjørninger Sadistene i ham Syndige drømmer Forsiktig, pass opp for den varme sausen Nok, jeg er ferdig Trykk på ens grenser Isabella og hemmelighetenes hemmelige tunnel La oss få dette showet på veien Russisk rulett Jeg beklager, Isabella Hvem nå? Overraskelse! Skrekkkammeret Ikke pappa meg, kjære! Fortelling så gammel som tiden Skjønnheten og dyrene Å ta babyskritt Kommer full sirkel Kyrios (Master) En ulvs ønske Mile High Club Syndens kammer Maskeradeball Maskeradeball Hun er vår, ikke rør! Et vakkert syn for såre øyne Fersk kjøtt
Grant
"Ser ut som pappa kjær har utelatt viktig informasjon," grynter Lucus. "Finn ut hvorfor."
"På saken. Og basert på hvor hun var på vei, var det en av boligpenthouseene vi har her på Marino Hotel & Suite. Jeg sender et bilde over til Marco og ser hva han kan finne ut," sier jeg, nysgjerrig på hvorfor hun var der.
"Greit. Ha det," var alt Lucus sa før han la på. Jeg holder ord og ber Marco undersøke vår Principessa (Prinsesse) i håp om å finne ut hvorfor hun var der. Før jeg snur meg og går mot kontoret og det antatte møtet jeg hadde.
4 Timer Senere
"Boss, jeg har informasjonen du ba om," sier Marco idet han går inn på kontoret mitt og gir meg en mappe om vår Principessa (Prinsesse).
"Snakk," sier jeg og fokuserer på mappen han ga meg.
"Fra det jeg har samlet inn fra opptakene fra sikkerhetskameraene til dørhåndtereren, var hun der for å besøke en frøken Angel Franco, som for tiden bor i 10. etasje," svarer Marco, som ønsket at han kunne tilby mer, men ikke kunne.
"Sa Matt hvorfor?" spør jeg.
"Nei," var alt Marco sa.
Sukkende kaster jeg mappen og papirene på skrivebordet, lar dem spre seg. Vel, to kan spille dette spillet, Principessa (Prinsesse). Snart vil du være vår.
==================
Lucus
-Senere den dagen-
I dag har vært lang. Etter å ha møtt lokale leverandører for å diskutere kommende forsendelser, oppdaget jeg at det var en muldvarp i gruppen deres. Personen i varetekt prøvde å gi ut informasjon til en av de mange greske mafiagruppene. Fornøyd, så jeg sakte på scenen utfolde seg foran meg da lederen av leverandøren min, Declan, beordret mennene sine til å ta muldvarpen til en av deres lokale tilholdssteder. Vel, dette skal bli morsomt, la oss se ham prøve nå... uten øyne eller hode tror jeg ikke han vil lekke ut noen informasjon med det første.
Etter showet satt jeg nå her i baksetet på en av våre skuddsikre SUV-er, mens den sakte kjørte opp til en av Grants virksomheter. Vår hovedvirksomhet om du vil, Romano-imperiet. Ikke før vi ankommer, kommer Grant ut med Marco på hælene, begge skynder seg mot kjøretøyet, Grant setter seg ved siden av meg akkurat idet døren lukkes.
"Hei," sier han. Ansiktet hans uten søvn, og de en gang så lyse grønne øynene hans litt mattere enn vanlig. Det ravnsvarte håret hans bustete og en liten femdagersskjeggstubb spiller på den en gang så skarpe, rene kjevelinjen.
"Røff dag?" spør jeg. Tross alt var han min venn og blodsbror. Så det var ikke vanskelig å vite når noe plaget ham eller noen av dem for den saks skyld, ettersom vi hadde prøvd å fullføre ting med Moretti-familien og deres datter en stund nå.
"Hmmm," er alt jeg får fra Grant, idet han lener seg mot setet, øynene lukket.
I kveld skulle vi møte Tony og Alex på en av klubbene våre, Club Ambrosia. Det er en av våre favorittklubber vi eier. Personalet er flott, og VIP-loungen er storslått, bare eliten får tilgang til det området. Og mens klubben vår er så populær, har vi til og med en RSVP-liste, og hvis du ikke står på listen, slipper du ikke inn.
Dessuten kunne vi alle trenge litt avkobling. Vi har ikke sett mye til hverandre i det siste. Så det ble foreslått at vi skulle bruke kvelden til å gå ut, siden disse idiotene ikke ser ut til å klare seg selv i prosessen. Men for å være rettferdig har vi alle vært ganske opptatt med jobb, og så mye som det smerter meg å si det, har Marco truffet mange blindveier med vår Principessa (Prinsesse) i det siste, livet hennes er privat for alle unntatt familien hennes. Med varme temperamenter og korte lunter, var alle på kanten rundt oss. Som de burde være. For vi var ikke topphunder for ingenting.
Alex derimot, har vært den verste. Hans konstante behov for å drepe noen har vært uutholdelig. For bare en uke siden myrdet han fjorten personer bare fordi han kunne. Fullstendig kaos. Gitt at ingen av oss har vært med noen andre kvinner siden vår foreslåtte forlovelse med Mr. Morettis datter. Men jeg frykter at hvis vi ikke får det til snart, kan hele byen være i fare.
Kort tid etter, kjører vi opp til Club Ambrosia. De store, blinkende lysene blinker mens vår dørvakt står vakt rett utenfor inngangen med en liste i hånden. En liste med navn holdes sikkert på den mens en rekke mennesker venter på å komme inn.
Spente bevegelser fyller luften idet vi går ut av bilen, Alex og Tony nærmer seg oss, og går ut av en annen bil som nettopp hadde ankommet like etter vår. Sikkerhetsteamet vårt flankerer oss mens vi beveger oss mot inngangen. Dørvakten hilser på oss med bøyd hode.
"Herr Romano, herr D’Amico, herr Marino, herr DeLuca. Vær så god, deres VIP-plass venter på dere. La meg vise dere veien," smiler en servitør idet hun leder oss til VIP-seksjonen. Når man så på servitøren, kunne man se at hun var kort, kanskje 160 cm selv med høye hæler. Men hun gjorde alltid en fantastisk jobb.
Vi beveger oss gjennom folkemengden, sakte mot trappen som leder opp til VIP-seksjonen i klubben, musikken dunker mens natten går sin gang.
"Når du får et øyeblikk, Elise, kan du bringe oss det vanlige?" spør jeg idet vi går opp trappen. "Selvfølgelig, herr D’Amico," og med det går hun for å gjøre som bedt. Noen minutter senere kommer hun tilbake med vår foretrukne drikke.
Vi nyter scenen, hver av oss setter oss ned og slapper av i en av båsene, nipper av og til til drinkene våre, inntil vi plutselig hører stemmer som sakte kommer opp mot VIP-loungen. Nysgjerrigheten vår vekkes.
Plutselig gisper Grant. "DU!" utbryter han. Ved den plutselige bevegelsen ser hun mot oss. Øynene hennes utvider seg. De øynene. Vakre og dådyraktige. Blågrå øyne som en ro før stormen mens klubbens lys sakte danser i dem. De sensuelle leppene hennes er litt adskilte. Som om hun ikke forventet å se oss. Gud, jeg kan allerede føle at jeg blir hard når jeg tenker på hva jeg ville gjort med munnen hennes. Jeg ser på Grant, og han smiler.
"Vi møtes igjen, Principessa (Prinsesse)," sier han. Vent litt. Vi ser på henne en gang til før det endelig går opp for oss. Vi har endelig funnet vår forlovede.
================
Isabella
"Vi møtes igjen, Principessa (Prinsesse)." Der er det igjen. Den ene kjærlige tiltalen som både irriterer meg og får hjertet mitt til å banke fortere hver gang.
"Jeg er ikke din Principessa (Prinsesse)," snerrer jeg, prøver å se hvor som helst annet enn på dem - Ooh, scenen nedenfor ser fin ut. Kinnene mine rødmer. Kom igjen Isabella, ta deg sammen, de er ikke dine forlovede.
Likevel hever den jeg møtte i morges bare et øyenbryn til mitt svar. De fyldige leppene hans smiler, utseendet hans er forbløffende.
Jeg kremter og beveger meg til siden med Angel og Caleb. Øynene deres borer seg inn i ryggen min som om de prøver å studere meg. Jeg sliter med å holde meg sammen, kroppen min begynner å føles varm av de øynene. De vakre grønne øynene. NEI, jeg må forbli sterk.
"Principessa (Prinsesse)." En dyp fløyelsmyk stemme rungende. Å høre stemmen får meg til å skjelve frivillig og trusene mine blir nesten fuktige.
"Se på meg, Principessa (Prinsesse)." Stemmen kommanderer. Jeg lukker øynene og beveger kroppen min, pusten blir tung. Hva skjer med meg? Da føler jeg det, en ru finger som berører haken min. Den er mild, men fast når den sakte løfter ansiktet mitt. "Se på meg." Stemmen er fortsatt myk, men også kraftfull. Føler meg tvunget, gjør jeg akkurat det. Jeg ser.
Å. Min. Gud. Der står et vakkert kunstverk foran meg. Pusten stopper opp, jeg tar inn alle trekkene deres. Det første jeg legger merke til er øynene deres. Dype blå, nesten svarte. Man kunne lett gå seg vill i dem hvis man ikke var forsiktig. Ansiktet hans er skulpturert, jeg kan ikke unngå å legge merke til det små, trimmede skjegget som rammer inn kjevelinjen perfekt. Neste kommer håret, kort, blondt med akkurat nok på toppen til å leke med. Ser mykt ut, tenker jeg og får lyst til å strekke ut og leke med det. Lukten av sandeltre og bergamot treffer sansene mine når jeg kjenner menns parfyme. Han er tydelig høy, høy akkurat som sexy grønne øyne, lett 195 cm. Dressen hans er designet og sitter tett på de allerede skulpturerte musklene. Noen tatoveringer titter litt frem bak den hvite skjorten. En gull Rolex sitter pent på venstre hånd mens metallringer hviler mot huden min, og får meg til å skjelve. Farlige tanker strømmer gjennom hodet mitt ved tanken på hva han kunne gjøre med meg hvis jeg lot ham.