Den forbudte prinsessen og hennes mafia menn

Kapittel 6 Club Ambrosia Club Ambrosia Det er ingen rømning! Prinsesse på fri hånd! Min første straff Labyrinten Lytt opp Team! Skjul og søk Et spill med katt og mus Et lite spill vi kaller: Capture the Flag 3. straff Middag med fienden din Glitter Fight Kinda, Sorta, Kanskje på flukt? Hjelpe fienden din igjen Feil Safe Frekk prinsesse (prinsesse) Sadistene i ham Syndige drømmer Forsiktig, pass opp for den varme sausen Nok, jeg er ferdig Trykk på ens grenser Dronning? Si hva nå! Vilddyr Russisk rulett Jeg beklager, Isabella Hvem nå? Spillet er over, baby! De ubudne gjestene Ikke pappa meg, kjære! Sang så gammel som rim Skjønnheten og dyrene Datoen Søte drømmer er laget av disse Kyrios (Master) En ulvs ønske Syndens kammer Maskeradeball Maskeradeball Hun er vår, ikke rør! Et vakkert syn for såre øyne Fersk kjøtt Den uønskede gaven

Isabella

"Er du ferdig?" spør Caleb, med sitt eget antrekk i hånden. "Ja, la oss komme oss ut herfra og tilbake til Angel så vi kan gjøre oss klare, klokken er nesten syv," sier jeg uten å innse at vi hadde tilbrakt hele fem timer på kjøpesenteret.

"Å herregud, har vi vært ute så lenge allerede?" spør Caleb, litt sjokkert. "Ja, det har vi," innrømmer jeg uten å ha innsett at vi mistet oversikten over tiden.

"Da la oss gå! Vi må komme oss avgårde hvis vi skal rekke klubben i tide," sier Angel mens hun leder oss tilbake mot matområdet og utgangen av kjøpesenteret. Leende følger jeg etter dem. Turen tilbake til bilen foregår i stillhet, helt til jeg plutselig får følelsen av å bli iakttatt.

Jeg stopper opp og ser meg rundt. Hmm, merkelig. Uten å kunne se noen, skynder jeg meg for å ta igjen Angel og Caleb som er omtrent tre meter foran meg. "HEI! Vent på meg! Ellers kan dere ikke dra, for jeg har nøklene."

"Da må du skynde deg," ler de, noe som får meg til å le også. "Jeg kommer, hold an," sier jeg og løper for å ta igjen. "Treging," sier Caleb når jeg endelig tar dem igjen.

"Å, som om du ikke er det?" sier jeg mens jeg dytter til ham. "Sa ikke at jeg ikke var det," smiler Caleb. Jeg gir ham et sint blikk før jeg skynder meg mot bilen. Jeg skal vise dem hvem som er treg. Med det i tankene løper jeg de siste meterne til bilen og setter meg inn, bagene mine i bagasjerommet mens jeg venter.

"Jøss, Isabella, hvor er brannen?" spør Angel idet hun og Caleb tar igjen, begge kaster bagene sine i bagasjerommet før de setter seg inn. "Spør Caleb, han startet det," sier jeg med et smil.

"Det gjorde jeg ikke," svarer Caleb. "Gjorde så," sier jeg og rekker tunge før jeg starter bilen og kjører tilbake mot Angel.

45 minutter senere

Jeg sverger, dette er siste gang vi drar til kjøpesenteret, klubb eller ikke. Jeg ser på klokken på bilens dashbord og legger merke til at den nå viser 19:45, da det tar omtrent 45 minutter frem og tilbake. Vel, på tide å skynde seg. Med det i tankene tar jeg raskt tingene mine, det samme gjør Caleb og Angel når vi kommer inn igjen, Matt er borte fra sin post når vi kommer tilbake.

"Ingen Matt?" spør jeg idet vi går inn i bygningen med vennene mine tett bak. "Hvorfor så bekymret for Matt? Jeg trodde du likte Mr. Hotty," ertet Angel.

"J-jeg gjør ikke det, jeg mener, det gjør jeg... jeg var bare nysgjerrig," stammet jeg mens Caleb og hun lo. "Slapp av, han er nok ferdig for kvelden," innrømmer Angel som aldri egentlig la merke til dørvakten mens hun smiler.

"Hvis du sier det," er alt jeg sier mens vi nærmer oss heisen før vi begynner vår lange tur opp. Hvorfor må Angel bo i tiende etasje? Stønnende kan vi bare vente.

Sakte, veldig sakte, kommer vi endelig til tiende etasje og til slutt til Angels leilighet. "Greit, alle sammen, tid for å bli vakre," sier Angel mens hun raskt åpner døren til leiligheten sin før hun skyver oss begge inn for å kle oss om.

"Isabella, du først." Uten forvarsel skyver hun meg mot rommet sitt. "Caleb, du får gjesterommet." Etter å ha gitt instruksjoner, går Angel inn på soverommet sammen med meg, og vi begynner å gjøre oss klare sammen.

================

Klubb Ambrosia

Klokken var nå omtrent 21:30 og klubben pumpet allerede med musikk mens folk ventet på å komme inn, en dørvakt sto rett utenfor døren med en clipboard mens han så på alle navnene han hadde på den.

Herregud, det er fullt. Vi hadde nettopp parkert bilen da vi endelig kom frem, og nærmet oss inngangen. Vi er ikke engang inne ennå, og stedet er allerede i full gang.

"Navn?" spør dørvakten, noe som får meg til å skvette fordi jeg ikke hadde innsett at vi hadde kommet til fronten av køen.

"Angel Franco," sier Caleb, mens dørvakten ser etter navnene. "Ah ja, Angel Franco sammen med Caleb Hunter og Isabella Moretti."

"Ja, det er oss," smiler Caleb og gestikulerer mot både Angel og meg. "Dere kan gå inn." Så uten videre beveger dørvakten seg til siden for å slippe oss inn.

Når vi kommer inn, kan jeg ikke unngå å legge merke til klubben. Øynene mine tar inn alle de fargerike lysene som danser langs det svakt opplyste rommet. Deretter beveger blikket mitt seg mot dansegulvet. Perfekt. Gi meg noen drinker, så danser jeg på null komma niks. Fra dansegulvet flytter blikket mitt seg oppover, der VIP-loungen er.

"Wow…" mumler jeg. "Der skal vi være," bemerker Caleb mens han peker mot VIP-loungen. "Der oppe?" spør jeg overrasket. "Ja," og med det sagt leder han oss til baren for å få noen drinker.

"Hva skal dere ha?" spør bartenderen, med en australsk aksent som ringer fra stemmen hans.

"Jeg tar en Cranberry Vodka Tonic, og han vil ha Jack og Cola. Isabella, hva vil du ha?" spør Angel mens hun ser på meg. "Eh, jeg tar en Gin og Tonic," sier jeg, og bartenderen nikker før han går for å lage drinkene våre.

Noen minutter senere kommer bartenderen tilbake med drinkene i hånden. "Her er dere, en Cranberry Vodka, en Jack og Cola og en Gin. Håper dere liker dem." "Takk," svarer vi mens vi betaler for drinkene våre før vi begynner å klatre opp trappen som fører til VIP-loungen.

Når vi nærmer oss loungen, kan vi ikke unngå å legge merke til de få menneskene som allerede er der, øynene mine skanner båsene. Wow. Så kult. Akkurat da flytter blikket mitt seg til en bås i et hjørne, bare for å legge merke til fire gudelignende menn, alle kledd til tennene. Auraene deres skriker makt. Jeg svelger og kan ikke unngå å føle meg tiltrukket, men samtidig føler jeg behovet for å vise min underdanige side.

"DU" roper en av dem. Øynene mine flytter seg umiddelbart til å se på den som snakket. Mannen med de sexy grønne øynene. Pokker.

"Vi møtes igjen, Principessa (Prinsesse)," sier han mens han beveger seg mot meg. Kroppen min fryser på stedet. Jeg forventet ikke å se ham igjen.

=================

Grant

-Tidligere den dagen-

Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Jeg hadde nettopp sett min Principessa (Prinsesse) gå bort fra meg. Selv om jeg bare visste litt basert på hva Lucus hadde sagt til oss, visste jeg fortsatt ikke navnet hennes. Og selvfølgelig fikk jeg aldri sjansen til å spørre heller. Smilende aksepterte jeg utfordringen.

Jeg dro frem telefonen min og tok raskt et bilde av henne mens hun ventet ved heisen, før jeg sendte det til Lucus. Når det var sendt, ringte jeg ham raskt.

Ring… Ring…

"HVA?" snerrer Lucus, og høres irritert ut, som om han forbereder seg på dårlige nyheter.

"Jeg så Principessa (Prinsesse)," er alt jeg sier. Ventende, visste jeg at det ville ta et sekund for det å registrere seg. Bitende meg i underleppen lukket jeg ubevisst øynene, mentalt lagrende bildet av henne til senere når jeg kunne nyte det grundig.

"Ikke tull med meg, Grant," snerrer han, lyden av papir som rasler i bakgrunnen. "Du er på høyttalertelefon forresten. Tony og Alex er begge her."

"Er alt ok, kompis?" spør Alex.

"Grant sier han så vår Principessa (Prinsesse)," sier Lucus, nesten begeistret med et smil i stemmen mens han snakker.

"VIRKELIG?" spør Alex. "Snakket dere? Lærte du noe interessant?"

"Slapp av, Alex," roper jeg, og må trekke telefonen bort fra øret. Jeg sverger, han kan være den skumleste personen jeg kjenner, men han oppfører seg som et barn på julaften. "Alt vi gjorde var å støte på hverandre. Bokstavelig talt. Men hun er vakker. Faren hennes løy ikke da han sa at datteren hans var nydelig. Jeg sendte dere nettopp et bilde av henne."

Lyttende, hører jeg det, gisp og deretter stillhet. Og dømt etter stillheten kan jeg vedde på at de kjemper med en stor opphisselse. Akkurat som jeg var, eller skal jeg si fortsatt er. Synet av henne gjør at vi lengter etter henne enda mer.