Den forbudte prinsessen og hennes mafia menn

Kapittel 4 Engasjement Club Ambrosia Club Ambrosia Det er ingen rømning! Prinsesse på fri hånd! Min første straff Labyrinten Lytt opp Team! Skjul og søk Et spill med katt og mus Et lite spill vi kaller: Capture the Flag 3. straff Middag med fienden din Glitter Fight Kinda, Sorta, Kanskje på flukt? Hjelpe fienden din igjen Feil Safe Frekk prinsesse (prinsesse) Sadistene i ham Syndige drømmer Forsiktig, pass opp for den varme sausen Nok, jeg er ferdig Trykk på ens grenser Dronning? Si hva nå! Vilddyr Russisk rulett Jeg beklager, Isabella Hvem nå? Spillet er over, baby! De ubudne gjestene Ikke pappa meg, kjære! Sang så gammel som rim Skjønnheten og dyrene Datoen Søte drømmer er laget av disse Kyrios (Master) En ulvs ønske Syndens kammer Maskeradeball Maskeradeball Hun er vår, ikke rør! Et vakkert syn for såre øyne Fersk kjøtt Den uønskede gaven

Grant

Når vi forlater rommet vi nettopp hadde stått i, går Lucus og jeg sammen med Tony og Alex, alle på vei mot øvre etasje av lageret. Når vi kommer inn i en kontorsuite, går Lucus rett til barskapet og skjenker seg en drink.

"Så... Veronica ringte igjen. Jeg trodde vi hadde sparket den bitchen ut. Hun var god i senga og alt det der, men hun tar tydeligvis ikke avvisning godt, og jeg bryr meg åpenbart ikke om henne heller," sier Alex, med en stemme som tydelig viser hans mislikelse for henne.

"Mine tanker akkurat," legger Tony til.

"Da håndter det. Sørg for at bitchen vet at vi er opptatt," kommanderer Lucus, mens han snur seg mot de andre i rommet.

"Ugh. Når får vi se vår Principessa (Prinsesse)?" stønner Alex, som finner det stadig vanskeligere å vente på sin forlovede.

"Snart, jeg jobber med detaljene med faren hennes akkurat nå. Den idioten Matteo innså ikke at selskapet hans sakte falt fra hverandre før det var for sent, og nå ber han meg om hjelp," ler Lucus, mens han tar en slurk av drinken sin.

"Vel, hold meg oppdatert. Jeg drar hjem for å skifte og deretter til kontoret for det møtet," sier jeg, mens jeg griper telefonen min og vesken før jeg drar mot bilen. Når jeg forlater skogen, svinger jeg snart inn på landeveien før jeg gradvis kommer inn i byen på vei hjem, en penthouse vi har i byen.

Jeg sender en rask melding til assistenten min for å forsikre meg om at alt er klart når jeg kommer frem, før jeg kjører inn i parkeringshuset til penthousen og parkerer bilen, og skynder meg inn for å skifte raskt. Når jeg kommer inn i bygningen, kan jeg ikke unngå å legge merke til en pen liten blondine som går mot meg etter å ha hilst på dørvakten vår, Matt. Men før jeg kan gå til siden, kolliderer vi begge, BAM! Hun treffer rett inn i brystet mitt.

"J-jeg beklager, jeg så ikke hvor jeg gikk," stotrer hun med hodet bøyd. Den stemmen. Så engleaktig. Umiddelbart rykker det i skrittet mitt. En født naturlig, en søt liten submissiv.

Når hun ser opp, velsigner gudene meg med den vakreste kvinnen jeg noensinne har sett. Hun tar pusten fra meg. Hennes petite 1,68 meter ramme. Gjennomsnittlig bygget med kurver på alle de rette stedene. Hvem vil ha en pinne? Jeg liker mine kvinner fyldige og frodige. Vi gjør alle det.

Når jeg ser inn i øynene hennes, legger jeg merke til en vakker nyanse av blå-grå. Nesten som en ro før en storm. Håret hennes faller ned mot ryggen, blonde striper fremhever allerede hennes blonde hår. Ansiktet hennes er som en engel. En liten nese, rosenrøde kinn og svak sminke som fremhever hennes naturlige skjønnhet i stedet for alle de falske kvinnene vi pleide å leke med. Hennes perfekte runde bryst dekket beskjedent med akkurat nok av et glimt. Melkehvit hud myk å ta på. Alt ved henne skrek at jeg skulle røre henne.

"Ikke bekymre deg, Piccolo (Lille En)," lo jeg til henne.

"Um... Jeg er ikke liten, men jeg beklager virkelig at jeg støtet inn i deg," sier hun tydelig flau mens hun raskt beveger seg til siden for å gå, og lar meg merke rødmen hun prøvde å skjule.

Vakker! Rett og slett vakker. Og temperamentsfull om jeg må si det selv. Men det var greit, for jeg likte litt ild. Med det ser jeg henne gå mot heisen før hun går inn når den åpner seg.

Vi møtes igjen snart, Principessa (Prinsesse). Ja, min Piccola Principessa (Lille Prinsesse), du vil se oss veldig snart.

===============

Isabella

Så snart heisdøren lukker seg, innser jeg plutselig at jeg holdt pusten. Det var nære på. Sukkende trykker jeg på knappen for Angels etasje, kroppen min beveger seg for å hvile mot heisveggen mens den sakte klatrer opp heissjakten.

Hvem var den mannen egentlig? Hans høye, men kjekke skikkelse skyet tankene mine og fikk kroppen min til å krible av lyst. Det er ingen måte han bor i Angels bygning. Dessuten, jeg er forlovet nå. Med den tanken plinger heisen åpen som et signal om at jeg hadde nådd destinasjonen min.

Jeg tar mot til meg og går mot Angels dør. Jeg banker raskt for å annonsere min ankomst akkurat idet hun åpner døren med et smil. “Hei jenta mi, lenge siden sist.”

Latteren bobler opp i meg når jeg svarer. “Du så meg jo i går.” “Jeg vet,” sier Angel. Etter hilsenen går vi inn i hennes romslige leilighet. “Hvordan har du råd til å bo her?” spør jeg, alltid like forbløffet over plassen.

“Hvis jeg fortalte deg det, måtte jeg drepe deg,” ler Angel, som leder meg videre inn. “Eh… Ok,” sier jeg nervøst, og setter meg på sofaen hennes. “Slapp av, jeg bare tuller med deg, foreldrene mine betaler for det,” svarer Angel og setter seg ved siden av meg.

Jeg nikker og skifter emne. “Hva er kleskoden for Club Ambrosia?” spør jeg, aldri hørt om denne klubben før. “Det er glam, kjære.” Ved lyden av en annen stemme snur vi oss. “Caleb, du kom,” smiler jeg.

“I levende live, baby,” ler Caleb, og setter seg ved siden av Angel. “Så glam, betyr fancy?” spør jeg, for å være sikker på at det var det han mente.

“Jente, det er som Hollywood Glam. Bare de beste av de beste kommer inn. Jeg har hørt at bare rike folk får komme inn,” svarer Caleb, med et drømmende uttrykk i ansiktet ved tanken på Hollywood-kjendiser.

“Hvordan skal vi komme inn da?” spør jeg, vel vitende om at vi ikke var rike, bortsett fra kanskje Angel, og det var bare spekulasjoner på grunn av hvor hun bodde. “Jeg trakk i noen tråder og klarte å få oss inn,” smiler Caleb, stolt over å ha fått oss inn på Club Ambrosia.

“Det er fantastisk,” utbryter Angel. Latteren min bobler opp igjen, og jeg rister bare på hodet. “Selvfølgelig finner du en måte å få oss inn på.”

“Kjære, du har ikke sett noe ennå.”

“Ok, nok prat, alt dette snakket gjør meg sulten. Vi burde dra til kjøpesenteret. Shoppe, spise, og så shoppe mer,” ler Angel, med øyne som glitrer av håp.

“Du går alltid på shopping,” forteller jeg henne. “Så, hva er poenget ditt? Basert på det Caleb nettopp sa, trenger vi fancy antrekk til kveldens klubb, så hva er bedre enn å dra på shopping,” smiler Angel.

Sukkende rister jeg bare på hodet. “Ok, greit, la oss gå.” Sånn, vi beveger oss mot heisen. Når vi forlater leiligheten, begynner Angel å snakke igjen. “Så…” sier hun med blikket festet på meg. “Hvorfor var ansiktet ditt så rødt da du kom til leiligheten min?”

Overrasket stopper jeg når vi står foran heisen. “Jeg… Jeg…” mister ordene og sliter med å fortelle henne. “Jeg møtte noen, eller mer som jeg løp inn i noen.” Hvinende hopper Angel av glede mens Caleb gir meg et blikk som sier ok, ut med det. “Hva er det å fortelle? Jeg har ikke engang et navn. Alt jeg vet er at han hadde de mest sexy øynene noensinne og fyldig ravnsort hår.”

“Oooo, jente. Noen har fått det ille,” rødmer jeg og prøver å nekte det idet heisdøren åpnes og vi går inn.

“Det har du, du fikk akkurat drømmende øyne når du snakket om ham,” ertet Angel. “Jeg…” stopper jeg, vet ikke hva jeg skal si til det, for det var sant. Jeg hadde en ting for Mr. Høy, Mørk og Skummel. Gud, jeg er en slik sucker for gutter som ham. Men selv om jeg hadde en ting for mannen jeg møtte, visste jeg at jeg ikke kunne handle på det, da jeg var forlovet til å gifte meg inn i D’Amico-familien, og grunnen til at jeg var her med Angel og Caleb, var å prøve å glemme at faren min hadde solgt meg til den største mafiafamilien i verden.

Stønnende prøver jeg å ignorere tankene mine akkurat idet heisdøren plinger. “Det spiller ingen rolle, jeg kommer aldri til å se ham igjen uansett.” “Hvem sier det?” spør Caleb mens både han og Angel går med meg mot inngangen til bygningen, Matt står fortsatt ved døren.

“Jeg,” er alt jeg sier når vi nærmer oss døren. Vi går ut av bygningen som vi gjorde.

“Ha det gøy,” roper Matt fra sin plass.

“Det skal vi,” roper Angel med en håndvink mens vi alle hopper inn i bilen min, motoren brøler til liv igjen før jeg starter kjøretøyet. Smilende, girer jeg raskt babyen min før vi kjører ned veien uvitende om den svarte SUV-en som fortsatt følger etter oss.