Den forbudte prinsessen og hennes mafia menn

Kapittel 3 Engasjement Club Ambrosia Club Ambrosia Å søte barmhjertighetens mor Lady Luck Frihet! IKKE! Hvor prinsesse går, gjør det også problemer Risikofylt virksomhet Byttet har blitt det jaktede Sikkerhet i tall Min andre straff Uendelig labyrint Kjære dagbok, i dag... Glitterbombe? Alt rettferdig i kjærlighet og glitter Glitter Fight Gale ideer er alltid morsomme Rainbow sprinkler og enhjørninger Sadistene i ham Syndige drømmer Forsiktig, pass opp for den varme sausen Nok, jeg er ferdig Trykk på ens grenser Isabella og hemmelighetenes hemmelige tunnel La oss få dette showet på veien Russisk rulett Jeg beklager, Isabella Hvem nå? Overraskelse! Skrekkkammeret Ikke pappa meg, kjære! Fortelling så gammel som tiden Skjønnheten og dyrene Å ta babyskritt Kommer full sirkel Kyrios (Master) En ulvs ønske Mile High Club Syndens kammer Maskeradeball Maskeradeball Hun er vår, ikke rør! Et vakkert syn for såre øyne Fersk kjøtt

Isabella

Kjøreturen til Angels var relativt fredelig, ingen trafikk i mils omkrets, bare brede tomme veier mens jeg spiller sangen "Battlefield" av Jordan Sparks over bilens høyttalere.

"I never meant to start a war. You know I never wanna hurt you. Don’t even know what we’re fighting for," synger jeg uten å bry meg om hvem som hører meg, da jeg virkelig liker sangen og føler at den resonerer med meg, spesielt med hvordan ting utviklet seg hjemme.

Jeg trommer med fingrene og fortsetter å synge til musikken mens jeg sakte nærmer meg Angels, og til slutt stopper foran en enorm bygning. Når jeg kommer dit, parkerer jeg raskt bilen før jeg slår av motoren og går inn.

"Hei, frøken Moretti, frøken Franco venter på deg," hilser dørvakten mens han holder døren åpen for meg.

"Takk, Matt," smiler jeg mens jeg går inn, øynene mine blir aldri lei av stedet der Angel bor, som er litt som et fancy hotell for eliten.

"Når som helst," sier han bare mens han går tilbake til sin post.

Smilende fortsetter jeg mot heisen, og telefonen min piper igjen. Jeg rekker ut etter telefonen og ser at det er Angel som forteller meg at døren er åpen, mens jeg fortsetter uten å være oppmerksom på omgivelsene mine og støter inn i noe eller noen.

Oof, gikk jeg nettopp inn i en vegg? Pokker.

Vent, hold på ett sekund.

Jeg rister på hodet og innser at den påståtte veggen ikke var en vegg, men en mann. En veldig høy mann. Jeg strekker nakken for å se, og løfter hodet for å få et skikkelig blikk. Forbann meg og min 1,68 høyde.

"J-jeg beklager, jeg så ikke hvor jeg gikk," stotrer jeg.

Å. min. GUD! Hvordan kan flaksen min bli verre enn dette? Det burde være ulovlig for denne mannen å være så utrolig kjekk.

Vent, korrigering, en GUD. Plutselig innser jeg at jeg ikke beveger meg. Puster jeg fortsatt? Jeg må gjøre det... Jeg kan fortsatt føle hjertet mitt slå, noe som betyr at jeg har puls... men de vakre grønne øynene, lyse som smaragder. Gud... Hvis jeg skal dø nå, la ham være min utopi. Høye kinnbein, meislet kjeve og et glattbarbert ansikt, behagelig fyldige lepper som ber om å bli kysset, liten nese og frodig ravnsort hår som bare ber om å bli berørt. Han sto åpenbart rundt 1,88 eller 1,90 høy mens han hadde på seg en skarp hvit skjorte og skreddersydde blå bukser, dressjakken hans slengt over skulderen, de veldig brede skuldrene da skjorten klamret seg til den veldefinerte brystkassen hans. Nam! Tenker jeg mens jeg sikler.

"Ikke bekymre deg for det, Piccolo (Lille En)," ler mannen. Fornøyd med uttrykket mitt og den lille biten av sikling som slapp ut. Pokker! Selv stemmen hans høres dødsexy ut! Noen må klype meg før jeg får orgasme her og nå.

"Eh... Jeg er ikke liten, men jeg beklager virkelig at jeg støtet inn i deg," sier jeg raskt og prøver å gå utenom den hete, kjekke mannen, mens jeg håper han ikke ser rødmen som sakte sprer seg i ansiktet mitt, mens jeg beveger meg mot heisen, ryggen fortsatt mot ham idet jeg går inn når den åpner seg.

===============

Grant

"Jeg kommer ikke til å spørre deg igjen, hvem faen sendte deg?" spør Lucus nesten rolig mens han ser på mannen vi hadde bundet opp i vårt skjulested, et forlatt lager som nylig ble kjøpt under D’Amico-navnet for å holde nysgjerrige øyne unna.

For hvis det var én ting å vite om Lucus, var det måten han oppførte seg når han var rolig, som nå, man burde lære å frykte ham, spesielt hvis man verdsatte livet sitt. For når han ble sint, var han den mest sadistiske jævelen du noen gang kunne møte.

Når det gjelder oppveksten, var det alltid oss fire: Lucus, Alex, Tony og meg. Sammen vokste vi opp og gjorde alt sammen, og jeg mener bokstavelig talt alt. Selv på skolen prøvde Lucus alltid å være sjefen. Beskytteren, som alltid beskyttet oss fra å bli mobbet eller bli noens personlige slåball. Etter hvert som vi ble eldre, begynte vi raskt med kroppsbygging, og la til muskler på våre allerede veltrente kropper. Vi tok også opp kampsporttrening slik at vi alltid kunne beskytte hverandre, og i stedet for å være byttet ble vi jegeren.

Selvfølgelig, med den typen arbeid vi gjør, ville jeg gladelig satt livet på spill. For som brødre har vi delt vårt rette andel av blod, som er eden i en blodspakt. Derfra begynte vi raskt å bygge vårt imperium. Lucus var muskelkraften i gruppen. Så har vi Tony, Tony er våre øyne og ører i gruppen da han overvåker all vår sikkerhet. Neste er Alex, vår personlig trente drapsmann. Vår leiemorder, om du vil. For når han først begynner, stopper han ikke før han er ferdig.

Så har du selvfølgelig de småtingene som Lucus og jeg rotet med. Ting som narkotika og småjobber som raskt ekspanderte takket være Lucus’ familie. Selvfølgelig, å være eneste arving til D’Amico-imperiet hadde sine fordeler, familien hans sørget alltid for at han tjente sin del av rikdommen. De kom ikke til å bare gi det til ham. Akkurat som oss. Så for å bevise et poeng fortsatte vi å tjene det som var vårt.

Lucus fokuserte på mafia-delen av virksomheten, mens jeg på den andre siden fokuserte på å bygge imperiet. Ved å bruke pengene vi fikk fra mafia-delen til å finansiere våre andre virksomheter enda mer. For øyeblikket eier vi 10 hoteller, 5 restauranter, 5 klubber og flere kontorbygg over hele verden inkludert et par penthouse-leiligheter. Og om ikke det forandret ting, gikk vi til og med så langt som å dele våre kvinner.

Akkurat da hører vi et skrik. Nikkende ser Lucus på Dominic, en av våre personlige livvakter, mens han stikker en kniv i mannens øvre lår. Tårer strømmer nå nedover mannens ansikt mens smerten begynner å stige.

“IGJEN. Hvem.i.HELVETE.sendte.deg?” gjentar Lucus. Hvert ord fylt med løfte om mer smerte. Vår rotte, Shane, kryper sammen i smerte mens han begynner å skjelve. Ansiktet dekket av blod, nesen brukket og ett av øynene hovent etter å ha fått juling. Klærne hans selvfølgelig revet opp. For øyeblikket mangler han en finger og noen tenner, men puster fortsatt.

“P-p-please. J-j-jeg h-hadde ikke noe v-valg. De sa de ville drepe familien min,” stammer Shane.

“Hmm, er det sånn?” spør Lucus. Pauser for å la det synke inn. “Du mener.. Denne familien?” Så med et knips med fingrene, tilkaller Lucus flere menn som sakte drar inn en kvinne og et barn, begge bundet og kneblet uten sjanse til å rømme. De blir kastet i retning Shane når de kommer nær.

Kjempende i sine bånd, ber Shane oss om å la dem gå. Et lydløst rop fra hans kone fyller luften mens hun ser på mannen sin. Sminken hennes nå smurt utover mens tårene renner nedover kinnene, sønnen bøyd i skam. Lucus trekker fram en stol og setter seg. Bena spredt vidt, mens armene er krysset over brystet. Hans aura nå plutselig mørk og dominerende.

“Du gjorde en alvorlig feil, Shane. Du løy til oss og fortalte de italienske og greske jævlene om en veldig viktig forsendelse av min, som kostet meg millioner av dollar. Du hevder du gjorde det for familien din, men det er oss du burde ha beskyttet dem fra.” Klynkende prøver Shane å trygle dem før han blir kneblet av Dominic.

“GRANT” roper Lucus.

“Ja?” svarte jeg.

“Hva synes du vi skal gjøre med dem?” spør Lucus, øynene hans hvilende på meg.

“Hmm,” jeg tenker, øynene mine ser på gutten og kvinnen. “Gutten ser sterk ut og med riktig trening kan han være veldig nyttig for oss. Han ser ut til å være rundt 17, kanskje 18? Han kan trene til å bli en vakt. Når det gjelder kvinnen, kan hun også være nyttig.. Kanskje en hushjelp mens hun jobber av gjelden sin til oss.”

Så som om det var på klokka, vibrerer telefonen min. Stønnende sjekker jeg meldingene.

“Yo, jeg må gå, fikk nettopp en melding fra kontoret. En av de idiotiske sponsorene prøver igjen å få oss til å hjelpe dem med deres dumme prosjekt.”

“Hmmm,” mumler Lucus. “Vi burde virkelig ha sagt nei første gang. Dessverre jobber de sponsorene til vår fordel, så vi trenger dem. Du går og håndterer det… det er ditt ekspertområde. TONY! Ring Victor, få ham og teamet hans klare til trening. Sørg for at de vet hvem de jobber for.” Han gestikulerer plutselig til kvinnen og barnet. Så så raskt han kan, trekker han fram en pistol og skyter Shane rett mellom øynene.

Pekende på vaktene som sto ved veggen roper han. “Rydd opp her! Kvitt dere med kroppen.”