Read with BonusRead with Bonus

Kapittel 2 Engasjement Engasjement Club Ambrosia Club Ambrosia Det er ingen rømning! Prinsesse på fri hånd! Min første straff Labyrinten Lytt opp Team! Skjul og søk Et spill med katt og mus Et lite spill vi kaller: Capture the Flag 3. straff Middag med fienden din Glitter Fight Kinda, Sorta, Kanskje på flukt? Hjelpe fienden din igjen Feil Safe Frekk prinsesse (prinsesse) Sadistene i ham Syndige drømmer Forsiktig, pass opp for den varme sausen Nok, jeg er ferdig Trykk på ens grenser Dronning? Si hva nå! Vilddyr Russisk rulett Jeg beklager, Isabella Hvem nå? Spillet er over, baby! De ubudne gjestene Ikke pappa meg, kjære! Sang så gammel som rim Skjønnheten og dyrene Datoen Søte drømmer er laget av disse Kyrios (Master) En ulvs ønske Syndens kammer Maskeradeball Maskeradeball Hun er vår, ikke rør! Et vakkert syn for såre øyne Fersk kjøtt Den uønskede gaven

Isabella

-Nåtid-

"Neonata (Baby Girl)" roper en stemme. Ved lyden av stemmen kan jeg ikke la være å snu meg, bare for å legge merke til at det var faren min. "Ja, pappa?" spør jeg mens jeg reiser meg fra lenestolen hvor jeg har sittet og lest en bok i biblioteket.

Når blikket mitt beveger seg mot faren min, kan jeg ikke unngå å legge merke til det bustete håret hans. Den skreddersydde dressen hans var nå krøllete, som om han hadde gruet seg til noe en stund før han endelig bestemte seg for å fortelle meg det.

"Det er noe jeg vil diskutere med deg, men moren din har bedt om å være med," innrømmer far.

"Mamma? Er alt i orden?" spør jeg, stille håpende på at alt var i orden, for pappa hadde sjelden blitt oppskaket, langt mindre bekymret, ettersom han var en suksessrik forretningsmann. Han tjente til livets opphold ved å være toppsjef, og det var slik vi hadde råd til den livsstilen vi hadde.

"Jeg er redd det ikke er det, Principessa (Prinsesse)," sa far. Ansiktsuttrykket hans var alvorlig da han gestikulerte for at jeg skulle følge etter. Med en rynke i pannen gjør jeg som jeg blir bedt om, legger boken til side før jeg følger etter faren min som leder meg tilbake til kontoret hans. Et sted jeg bare har vært en gang før, og det var fordi jeg hadde havnet i trøbbel på skolen på grunn av ei jente som prøvde å starte en krangel.

Når jeg kommer inn på kontoret hans, kan jeg ikke unngå å legge merke til mor som sitter i en stol ved siden av skrivebordet hans. Kjolen hennes var litt krøllete, som om hun hadde knuget stoffet med hendene. "Mamma," sa jeg og fanget oppmerksomheten hennes. "Er alt i orden?"

"Nei, min søte lille tesoro (Skatt)," gråter mor. Når vi er helt inne i rommet, setter faren seg ved skrivebordet sitt, tar plass bak det før han gestikulerer mot den siste ledige stolen, som jeg setter meg i.

"Ok... Hva er det som skjer her?" spør jeg, nå plutselig nervøs som bare det.

Sukkende begynner faren min å snakke. "Kjære, det er noe du bør vite. De siste fem årene har selskapet mitt og jeg slitt, slitt med mengden gjeld som har hopet seg opp."

"Hva? Hvordan er det mulig? Du er suksessrik, pappa, ingen kunne feile slik," stammer jeg. "Det er bare ikke mulig at du kunne ha gått så langt inn i gjeld."

"Tro meg, jeg ville ikke sagt dette hvis det ikke var sant," innrømmer far, de gråblå øynene hans møter mine. "Dessverre er selskapet mitt på randen av konkurs, og alt fordi investorene mine bestemte seg for å gjøre noen lyssky forretninger med andre mennesker."

"Hvilken type forretninger? Og hvordan påvirker det meg?" spør jeg.

"Du husker at jeg fortalte deg om Salvatore- og Monocchino-familiene, ikke sant?" spør far. Nikkende venter jeg på å høre, for ingen våget å gå imot to av de mest fryktede mafiafamiliene kjent for menneskeheten. Ikke engang politiet kunne stå imot dem.

"Vel, ifølge mine opplysninger har investorene mine jobbet med dem de siste fem årene mens de solgte all viktig informasjon om selskapet mitt til dem. Informasjon som kunne gjøre eller ødelegge selskapet mitt. Så i desperasjon kontaktet jeg D’Amico-familien," sier far, sukkende som han gjorde.

"D-D’Amico," spør jeg, pusten skjelver ved tanken på den øverste mafiafamilien i hele Amerika. "Hvorfor?" i panikk reiser jeg meg, sakte innser hva faren min hadde gjort. "Hvordan kunne du?"

"Jeg er lei meg, jeg var desperat etter å redde selskapet mitt, desperat etter å hjelpe familien min. Nå skylder jeg dem penger, og de krever nå betaling," hvisker far. Øynene hans hviler på toppen av skrivebordet før han snakker igjen, velger ordene sine nøye.

"Hva er betalingen? Penger? Småjobber? Hva?" krever jeg, ikke ønskende at han skal pynte på noe etter å ha lært at familien min var praktisk talt fattig.

"De har bedt om deg," hvisker mor, tårene hennes faller nå nedover ansiktet hennes mens hun ser på meg, etter å ha vært stille under hele utvekslingen med far.

"Hva?" hvisker jeg. Nei, dette kunne ikke skje. Jeg var bare 25 år gammel, og her var jeg, en forhandlingsbrikke mellom min far og D'Amico-familien. En forretningstransaksjon for å hjelpe farens selskap ut av gjørma, alt på grunn av de dumme investorene. Jeg hadde visst innerst inne at de var skumle. Jeg visste bare ikke hvor skumle.

"Jeg er redd for det, min skatt," er alt faren min sier. "Jeg hater deg," mumler jeg mens tårene begynner å stige. "JEG HATER DEG!" så løper jeg. Jeg løper mot døren for å forlate rommet mens tårene begynner å strømme.

Hvordan kunne han gjøre det? Hvordan kunne min egen far selge meg som en eiendel? Jeg hadde drømmer. Jeg ville dra på universitetet, kanskje studere i utlandet i enten Hellas eller Italia. Studere kunst eller mote med et sidefag i design. Nå... Nå kan jeg ikke.

Med smerten av å bli forrådt, skynder jeg meg mot rommet mitt. Jeg vil være så langt unna familien min som mulig, så jeg haster mot det nærmeste som ligner på en flukt, rommet mitt. Jeg smeller døren igjen før jeg løper til sengen og kollapser, tårene faller mens jeg hulker.

"Jeg hater deg," gråter jeg mens jeg fortsetter å ligge på sengen. Akkurat da hører jeg en plingelyd, som varsler meg om at noen har sendt meg tekstmeldinger akkurat nå.

Snufsende, strekker jeg meg etter telefonen på nattbordet. "Hvem er det nå?" Jeg ser på skjermen og legger merke til at det er mine beste venner som har lagt meg til i en gruppechat. Smilende, kan jeg ikke hjelpe for å sveipe opp for å låse opp skjermen slik at jeg kan lese meldingene, alle ni av dem og flere som kommer.

Angel: Hei jenta, hva skjer?

Caleb: Er du ledig i kveld?

Angel: Ja, er du? Hvis ja, la oss feste!

Caleb: Feste til vi svimer av, lol

Angel: HALLOOOO... Er du der?

Caleb: Mmm, kanskje ikke. Kanskje du skremte henne med festbiten.

Leende, kan jeg ikke hjelpe for å finne humor med dem. De har vært mine beste venner så lenge jeg kan huske, så naturligvis ville jeg gå med på nesten hva som helst.

Isabella: Jeg er her, sikkert, la oss gå ut, hvor da?

Angel: OMG... Det er et nytt sted som nettopp har åpnet, det heter Ambrosia

Caleb: Det er den hotteste klubben i hele Oslo.

Isabella: Ambrosia? Høres ut som en morsom tid, la oss dra. Jeg trenger en distraksjon.

Angel: JIPPI, du er den beste

Caleb: Enig, la oss møtes og planlegge hva vi skal ha på oss

Isabella: Sikkert, jeg møter deg hos Angel

Og med det låser jeg telefonen før jeg skyver meg opp fra sengen. Bedre der enn her. Så uten et ord griper jeg raskt telefonen og min søte lille svarte veske med Tommy Hilfiger-logoen på før jeg løper ut av rommet.

Når jeg står ved inngangsdøren vurderer jeg å fortelle foreldrene mine. Nei. Jeg bestemmer meg mot det og går ut av huset, for jeg er tross alt bare eiendom, jeg er ikke lenger deres datter. Med det i tankene går jeg mot min lille røde cabriolet, en bursdagsgave fra faren min da jeg fylte 21. Jeg ble umiddelbart forelsket i den.

Min. Så uten et øyeblikks nøling hopper jeg raskt inn i den før jeg starter den opp, babyen min brummer til liv. La oss komme i gang. Og med det kjører jeg ut av oppkjørselen og mot Angels hus, uvitende om at jeg blir overvåket.

Mens jeg kjører bort fra foreldrenes hus, ringer den som overvåker meg. Han slår nummeret han kan utenat, før han løfter telefonen til øret, telefonen ringer en gang før den blir besvart.

"Hallo?" sier en stemme.

"Sir, prinsessen har dratt," sier stemmen som hadde overvåket målet sitt. "Bra, følg henne og rapporter tilbake til oss hvis noe merkelig skjer," beordrer stemmen.

"Ja, sir," er alt stemmen sier før han begynner å følge målet sitt. Den svarte SUV-en holder en trygg avstand til hennes lille røde cabriolet.

Previous ChapterNext Chapter