Kapittel 8|Den svartøyde ulven.
Alex vandret rastløst inn i skogen, kroppen hans var rastløs, sinnet hans var rastløst, sjelen hans var i en kaotisk tilstand. En mørk følelse begynte å blomstre fra den dypeste delen av sjelen hans, den beveget seg fra hodet til tuppen av tærne, løp dypt i årene hans, og han følte hodet snurre i en døs. Han stoppet opp og lyttet til hjerteslagene sine, de dunket og hele kroppen hans ristet som om han var elektrifisert.
Alex knyttet ubevisst kjeven hardt ved den intense og merkelige, men likevel kjente følelsen. Han følte det når knoklene begynte å skifte, som i en døs rev han av seg skjorten og jeansene før han sprang opp i luften med et høyt hyl.
Da han landet, lå en svart ulv der mannen hadde stått i tåken, den var så svart som midnatt med glatt pels som skinte i mørket. Arret på mannens ansikt var nøyaktig som det på ulvens, øynene var de svarteste med et snev av gull som lyste etter følelsene hans. Pote hans slo mot bakken i en sterk, men fast bevegelse.
Han ulte høyt i smerte, det brant gjennom hjernen hans. Smerten var lik den han følte før han skiftet.
Erkjennelsen gikk opp for Alex, og han knurret irritert. En del av hukommelsen hans kom tilbake, det var som et lysbildefremvisning, men bare for hendelsene som skjedde med ulven og ikke mannen fra den første gangen den dukket opp til nå. Han så krig, blod, mye av det, han følte smerte, tap, kjærlighet og forræderi i en storm. Følelsene suste forbi hjernen hans i en tåke, det føltes for surrealistisk, som en del av en drøm.
Han løp gjennom skogen, beveget seg med styrken til hundre menn. Spenningen ved å bruke så mye energi fikk ham til å føle seg mer levende enn noen gang. Ulven hans snakket til mannen i ham, den advarte ham om å gjøre det rette, det som sjokkerte ham mest var at den advarte ham om å ikke skade Isabelle. Brystet hans trakk seg sammen ved den korte omtalen av navnet hennes.
Det var smerte i den ukjente forvandlingen, men det var også ekstase, en slags tilfredsstillelse som strømmet dypt inn i huden hans. Potene hans dundret mot jorden til han hadde brukt opp mesteparten av energien sin. Da han kom tilbake til toppen av bakken, slapp han ut et høyt hyl som fikk Isabelle til å skjelve tilbake i hytta.
Hun pakket et sjal rundt de knapt påkledde skuldrene sine og gikk ut i natten i en kulde som var uutholdelig for en person så skjør og skjør som henne. Tennene klapret i mørket, frykt hadde grepet brystet hennes i et stramt grep, ikke for seg selv, men for mannen som dro i hast og fortsatt var ingen steder å finne.
Et annet høyt hyl gjallet gjennom luften og fikk henne til å skynde seg. Lyden av føttene hennes som traff den grusete stien i skogen var den eneste lyden hun kunne høre bortsett fra det sporadiske hylet som syntes å komme i regelmessige intervaller.
Hun grep sjalet tettere. Med hvert skritt hun tok, kunne hun høre hylet komme nærmere, Isabelle irettesatte seg selv for å bevege seg mot det og ikke bort fra det, men fant seg likevel ikke i å rette opp feilen sin. Hun stolte for mye på sin egen vurdering til å frykte for seg selv i øyeblikket. Instinktene hennes drev henne fremover.
Et tåkrøllende knurr som syntes å slippe ut fra den dypeste delen av en manns bryst stoppet henne umiddelbart. Alt blodet i kroppen hennes strømmet til hodet før det frøs.
Et øyeblikk var hun rådvill om hva hun skulle gjøre til føttene hennes tok over og løp dypere inn i skogen. Hun fant Alex liggende på bakken skjorteløs.
En frykt hun aldri hadde følt i sitt liv krøp opp ryggraden hennes. Hun slapp ut et skrik før hun kastet seg over ham.
"Alex," Hun ristet de bare skuldrene hans hardt i en vill tilstand, "Alex våkn opp." Hun ba, løftet hodet hans til skulderen sin, "Våkn opp, vær så snill, jeg trenger deg." Hun gråt på brystet hans og fanget den svake lyden av hjerteslagene hans.
Oppglødd over at han fortsatt var i live, ristet hun ham hardere, bønnene hennes ble mer desperate.
"Alex, Alex, våkn opp, vær så snill." Hun trykket hardere, ønsket at han skulle våkne. Isabelle gjorde en bevegelse for å reise seg fra gulvet bare for å stoppe da hun så øynene hans flakke opp, øynene virket fjerne, pupillene brennende som smeltet lava. Det brant rett gjennom Isabelles hjerte til hun følte armen sin bli slapp og brystet hevet seg av bekymring.
Gradvis beveget øynene hans seg og hvilte på ansiktet hennes som om han prøvde å memorere trekkene hennes. Erkjennelsen gikk opp for ham, han tok hånden til ansiktet hennes og stirret hardere på henne.
Isabelle kjente den første tåren før den neste fulgte. Hun var aldri en svakling, men synet av ham liggende livløs på bakken for andre gang fikk henne til å føle underlige ting, fikk henne til å føle seg hul, fikk henne til å ville skrike ut smerten hun følte i fortvilelse.
Alexanders finger strøk over tåren som gled nedover kinnet hennes, han tørket den bort sammen med alle de andre som fulgte. I en hviskende tone spurte han hvorfor hun gråt. Voldsomheten av hennes hikst hindret henne i å svare.
Med en rask bevegelse som virket for usannsynlig til å være gjort av en mann som lå på bakken for et øyeblikk siden, reiste han seg opp og tok henne med seg. Skjorten hans lå noen få meter unna dem i filler, men buksene hans var fortsatt intakte.
Uten å gi det et andre blikk eller henne en forklaring, tok han henne i armene og vendte seg mot hytta. Det var mørkt, men Alexs syn var krystallklart takket være at ulven i ham hadde kommet tilbake. Det gjorde sansene hans skarpere, synet, hørselen, luktesansen, alt ble sterkere i hodet hans.
Det føltes som en fremmed følelse for ham siden det hadde gått flere dager siden han hadde kontakt med ulven sin. Siden han hadde en anelse om hvem og hva han var.
Han gikk til hytta i stillhet, stoppet bare når de var innenfor det varme soverommet. Han la henne på sengen med tanke på å gå tilbake til stuen for å tenke over hva han nettopp hadde opplevd.
Isabelle forsto hans hensikt, for å stoppe ham begynte hun å snakke, "Jeg var redd da jeg ikke kunne finne deg, jeg hørte ul og trodde noe hadde skjedd med deg." En tåre gled ut av øyet hennes, en tåre hun umiddelbart tørket bort og hatet tanken på at han skulle se på henne som en svakling.
"Jeg liker ikke at du bekymrer deg for meg," Han senket seg til bakken ved siden av henne til han var på kne og nesten øye til øye med henne. "Jeg har det bra, ingenting vil skje med meg så lenge du er trygg."
"Jeg kan ikke la være å bekymre meg, du dro plutselig, jeg trodde jeg hadde gjort noe galt." Hvisket hun hest.
Alexander spente seg ved hennes antydning før øynene hans beveget seg mot døren, gjettende hans neste trekk fløy Isabelles hånd til overarmen hans, den flekset ved berøringen ubevisst. "Ikke gå." Hvisket hun med øynene på gulvet.
Han festet øynene på hennes slanke form og ristet på hodet. "Jeg må gå, om det som skjedde tidligere. Jeg vet ikke hva som kom over meg, men jeg lover.."
Hun avbrøt ham ved å plassere fingeren på munnen hans "Du trenger ikke love meg noe, det var ikke din feil, legg ikke skylden på deg selv." Stemmen hennes skalv raskt mens hun snakket.
"Nei." Han stønnet, "Du forstår ikke dybden av situasjonen Belle, jeg misbrukte deg, jeg brukte deg, du er verdt mer enn en kortvarig tørsteslukker..du er..."
"Alex," Avbrøt hun, "Du misbrukte meg ikke og heller ikke brukte du meg. Du var forsiktig og hensynsfull."
Et stønn unnslapp brystet hans, han pustet tungt ut over hvordan hun prøvde å rettferdiggjøre handlingene hans. Det var uhørt.
"Du er noen jeg skal være mest hjelpsom for, du reddet meg da jeg var redusert til ingenting. Faen, jeg vet ingenting om meg selv og det gjør du heller ikke, men du er fortsatt tålmodig med meg. Gud vet når eller om vi noen gang kommer ut av dette mørket, men du er fortsatt optimistisk om det." Han tok kinnene hennes i håndflatene og stirret direkte inn i øynene hennes, "I stedet for at jeg skal bøye meg i takknemlighet til deg gjør jeg ingenting annet enn å fornærme din posisjon og bruke deg til å dempe mine enkleste behov, for ting som ikke har noe med deg å gjøre. Tilgi meg."
Hun plasserte hendene sine oppå hendene hans som fortsatt var på ansiktet hennes og med øynene festet til hans forsikret hun ham på den mest skånsomme måten hun kunne, "Hvis du skal klandres for noe så burde jeg også klandres. Ja, du initierte det, men jeg dyttet deg ikke bort eller nektet deg." En rødme spredte seg over kinnene hennes mens hun bet seg i leppen og prøvde å uttrykke ordene i hodet sitt. Senkende hodet sjenert fullførte hun setningen. "Jeg følte meg som en løsaktig for å ville ha mer, jeg har aldri blitt kysset før. Men jeg nøt ditt og ventet til og med på det."