Kapittel 5|Sizzling Chemistry.
ISABELLEs P O V
Lukten av trær og lyden av fuglekvitter i naturen påvirket meg alltid på en måte jeg ikke kunne forklare. Selv om jeg ikke visste om de interesserte meg i mitt tidligere liv, visste jeg at de var like viktige for meg som det neste åndedraget jeg skulle ta.
Alexander og jeg hadde vært på vennskapelig fot, vi passet på å unngå kroppsberøring eller unødvendige blikk. Dag for dag vokste kjemien mellom oss til det føltes som om det var uutholdelig å tåle.
I dag var dagen stingene hans skulle tas ut. På en måte gruet jeg meg til hendelsen, mens på en annen måte gledet jeg meg til den.
Akkurat nå vred jeg nervøst håndkleet i hånden. Han hadde gått for å ta et bad mens jeg tørket støv av kjøkkenet i påvente av hans retur.
"Det filleristet håndkleet kan revne slik du holder det," kommenterte han. Jeg tok øynene bort fra vannet som dryppet fra nakken hans ned i den fillete skjorten han hadde på seg. "Du virker anspent, er det noe galt?" Øyenbrynene hans trakk seg sammen i en rynke mens jeg gjorde mitt beste for å virke nonchalant.
"Nei, alt er i orden. Hvorfor?" spurte jeg.
"Du så ut som om du var klar til å drepe det nærmeste du kunne finne, og dessverre ser det ut til at det filleristede håndkleet i hånden din er offeret." Han smilte.
Det føltes syndig å nyte oppmerksomheten hans, spesielt fordi jeg visste at en dag ville minnene hans komme tilbake, og jeg ville være en gjenstand fra hans fortid.
Tanken brakte en sviende følelse til hjertet mitt, og jeg kjølte det ned med positive tanker.
Jeg lar meg selv nyte det mens det varer.
"Det var virkelig ingenting. Jeg er ferdig med å rengjøre, det eneste som gjenstår er å sjekke stingene dine, og forhåpentligvis får vi ut trådene i dag. Gjør deg klar." Jeg gliste lekent og skjøv meg bort fra benken og hengte håndkleet på stativet.
"Jeg ser ikke frem til det," mumlet han under pusten.
"Ikke fortell meg at du er redd? Du er ikke redd, sant? Jeg mener, du kan ikke være redd for at jeg skal ta ut stingene dine, ikke sant?" spurte jeg ham og prøvde mitt beste for å skjule smilet som truet med å dukke opp.
Han fnyste og hevet et øyenbryn, "Jeg er klar for hva enn du finner på. Faktisk ble jeg født klar for dette," Han stoppet og lot blikket gli over det jeg holdt tilfeldig.
Et par sakser.
"Jeg visste ikke at sakser var nødvendige for å ta ut sting, forventes det ikke bare at man tar den ene siden av tråden og trekker?" Han hørtes bekymret ut nå, og jeg følte for å avslutte min spøk.
"Nei, vi bruker dette til å klippe dem i biter for lettere fjerning, men du må være forsiktig og stødig, ellers kan en ny søm være nødvendig." Vel, dette er ikke en total løgn, men jeg kunne lett ta ut stingene uten sakser.
En liten kniv er alt jeg trenger hvis det viser seg å være motstandsdyktig mot min berøring.
Han ga meg et beregnende blikk, men trakk på de brede skuldrene sine og gestikulerte mot stuen med hånden.
"Led an da," svarte han og gjorde plass for meg å passere uten å berøre.
Vi hadde allerede hatt nok kroppskontakt i dag, det er ikke nødvendig med mer.
Stille og med presise skritt beveget vi oss til stuen. Det var både ironisk og morsomt hvor stille han gikk for sin størrelse. Bare tenk på denne store mannen som går uten at man hører skrittene hans. Den normale forventningen er at skrittene hans skulle være høye og kraftige, men det var helt motsatt.
Han satte seg på den eneste sofaen i stuen og kneppet forsiktig opp skjorten sin.
Det var sensuelt hvordan han gjorde det med øynene i mine, vi begge ble fanget i en transe inntil han kremtet og brøt den lille verdenen vi kortvarig ble trukket inn i.
"Jeg er klar," sa han.
Jeg tvang de skjelvende fingrene mine til å slutte å riste, ellers ville jeg være latterliggjort mellom oss. Det var jeg som nettopp ertet ham for ikke å være redd, men det føles som om frykten tar rot i min kropp.
Skrittene jeg tok mot ham føltes som hundre, mens de i virkeligheten var få. Han tok av skjorten på en bevisst sensuell måte før han kastet den til siden og plasserte hendene bak hodet.
"La meg hente vesken min," mumlet jeg under pusten og skyndte meg for å hente den.
Å være så nær ham slutter aldri å tømme den lille energien jeg har.
Jeg tok posen og gikk tilbake til min tidligere posisjon foran ham. Jeg svevde over hans form, ignorerte hans urokkelige blikk. Ett minutt unngikk han tiltrekningen mellom oss, det neste oppmuntret han den. Det er alltid slik med ham.
Med mot som var langt større enn det jeg hadde da jeg først tok ham inn i denne hytta og tok av ham buksene, plasserte jeg venstre hånd på brystet hans mens øynene mine undersøkte såret på en legeaktig nærmere måte for grundig granskning.
Jeg så etter tegn på infeksjon eller revne deler og fant ingen. Et sukk av lettelse gled forbi leppene mine og sendte en myk bris over brystet hans. Det kruset synlig og fikk meg til å bite meg i underleppen for å skjule smilet som truet med å blomstre.
Hans reaksjoner er uvurderlige.
Fingeren min pirket ved kanten av en av stingene og trakk litt. Ikke engang et gisp kunne høres fra ham, det var som om jeg eksperimenterte på en dukke. Jeg pirket i tråden og kjente dens stramhet før jeg brakte kniven nærmere huden og mumlet lavt: "Hold deg like stille som en statue." Jeg pirket på den første stinget og dro ut tråden, gjentok samme handling på den lange linjen av såret til jeg nådde slutten.
Etter å ha trukket ut den siste tråden, dyppet jeg bomull på arret det definitivt kom til å etterlate og lot det tørke. Det var ikke nødvendig å påføre salve eller noen annen våt behandling, ellers ville det blitt en oppskrift på katastrofe.
Jeg hadde ingen minner om å ha sydd noens sår, men jeg hadde en god idé om at dette var det jeg skulle gjøre.
"Og vi er ferdige. Jeg roser deg høyt for å ha holdt deg så stille som du gjorde. Hvis det hadde vært noen andre, inkludert meg selv, ville det vært et mareritt for meg å se på mens noen gjorde dette på meg." Jeg grøsset ved tanken.
Jeg hater synet av blod, stanken av det. Det hele frastøter meg og noen ganger får det meg til å føle meg svimmel.
Men synet av blod på ham og nå synet av arret etter skaden gjør bare at blodet mitt koker av sinne. Sinne jeg ikke aner hvor kommer fra.
"Jeg er enestående. Det er derfor." Han spøkte, tok skjorten sin og prøvde å ta den på.
Jeg stoppet ham ved å plassere hånden min på hans, han stanset handlingene sine og stirret på våre sammenføyde lemmer. "Jeg tror det er best jeg reparerer denne skjorten først, den har altfor mange hull og det blir kaldere for hver dag som går. Du kan varme deg ved peisen, og jeg vil være ferdig med å reparere den på et øyeblikk. Stol på meg."
"Skremmer det deg ikke at du kan sy både hud og klær? For en person på din størrelse ser du ikke ut til å være redd for noe."
Ironisk.
"Vel, det handler ikke om størrelsen. Jeg tar ikke imot utfordringer med åpne armer, men når de blir presentert for meg, jobber jeg med dem til jeg er vinneren. Jeg er svak for seier."
Mens jeg sa dette, beveget jeg meg rundt til jeg hadde den lille kurven som har alle nåler, tråder, knapper, ull, og alt mulig i hånden. Jeg tok en krakk og satte meg bak ham, men ikke før jeg hadde tatt et stort sniff av skjorten.
Den luktet maskulint, akkurat som ham.
Det er fordi han nettopp tok den av. En stemme i hodet mitt sa tørt, og jeg ristet på hodet for å bli kvitt den.
Jeg håper han ikke ser at jeg gjør meg selv til latter.
"Jeg kan bare forestille meg, så fortell meg hva dine største utfordringer er med dette stedet. Det virker for meg som om du elsker å være her."
"Vel, først og fremst er det fred og ro. Noen ganger når jeg føler meg tilfreds med å være her, sier en stemme i hodet mitt at det bare er fordi jeg ikke kan huske å ha vært noe annet sted enn her. Men likevel føler jeg en slags sterk tilknytning til denne hytta og skogen generelt. Det får meg til å føle meg beskyttet, som om jeg ikke kan bli skadet her." Jeg forklarte.
Han svarte med et enkelt nikk fordi jeg snudde meg akkurat da og tok ham på fersk gjerning.
"Jeg synes det er fint å være her også, men for meg er det sannsynligvis fordi jeg ikke husker å ha vært noe annet sted. Jeg liker selskapet, da." Han la til den siste delen med et smil.
En stor rødme dekket kinnene mine til all hud under halsen.
"Takk." Hvisket jeg og plasserte den nylig reparerte skjorten i hans ventende hender.
Alex tok imot skjorten og holdt fast i hånden som strakte skjorten til ham før han holdt blikket mitt og brukte tommelen til å tegne sirkler i håndflaten min. "Nei, takk."
Stemmen hans var ru av takknemlighet mens jeg sjenert returnerte smilet hans.