Kapittel 4: Farvel
Hana
Jeg sitter på hotellsengen og kjenner hodet dunke.
Euforien som en gang fylte kroppen min er borte, og etterlater bare smerte. Jeg føler at noe fryktelig er i ferd med å skje, men det er en bedragersk følelse fordi det verste allerede har skjedd.
Jeg har nettopp hatt sex med Mr. Kauer — Nathans far.
Jeg er så dum! Hvordan kunne jeg ikke gjenkjenne etternavnet? Selv om jeg aldri har sett ham før, har Nathan fortalt meg ting om ham som nå gir mening.
Han snakket alltid om forretningsmannen som oppdro ham i stedet for faren. En fraværende figur i store deler av ungdomstiden hans, men som dukket opp i barndommen. Jeg vet at de ikke har et nært forhold nå, men jeg kan ikke la være å innrømme hvor merkelig situasjonen er for meg.
Jeg er forvirret. Følelsene blander seg. Jeg kan fortsatt føle John inni meg.
Vi har vært sammen i flere timer. Timer som føltes som minutter. De mest intense minuttene i livet mitt.
Denne kvelden er viktig for meg. Det var første gang jeg virkelig ga meg hen til en mann, og frem til nå var alt perfekt. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene dette, men jeg forventet ikke at det skulle ende slik.
Det verste er at selv om jeg vet det jeg vet nå, ønsker jeg ham fortsatt. Jeg vil føle ham igjen og utforske kroppen hans på måter som fortsatt er ukjente for meg.
Men nå er alt så... feil.
Jeg ser ham herfra, og han ser ut som om han er skulpturert. Han lener seg mot hotellbalkongen mens han snakker i telefonen, helt uvitende om kaoset i hodet mitt.
Jeg vet ikke hva jeg skal si når han kommer tilbake, hvilken unnskyldning jeg kan finne på for å dra, men jeg må komme meg ut herfra. Jeg ser ham gå mot meg igjen, og jeg reiser meg raskt, leter etter klærne mine som ligger spredt på gulvet.
Jeg kan ikke se ham, men jeg vet at han er forvirret. Stillheten henger i luften, og så ser jeg på ham. Øyenbrynene hans er rynket, og han ser sint ut.
Han har bare blitt enda mer uimotståelig enn før.
"Hva skjer, Hana?" spør han, og jeg kjenner kroppen min skjelve.
Tenk, Hana. Tenk raskt.
"Det er en nødsituasjon, venninnen min Alice trenger meg." Jeg peker på telefonen på nattbordet og utnytter den synlige varslingen på skjermen for å forsterke løgnen min.
"Jeg trodde vi skulle tilbringe mer tid sammen." Han hviler fingeren på haken min og løfter hodet mitt mot ham. "Vi hadde ikke tid til noe, kjære." Den søte stemmen hans driver meg til vanvidd.
Jeg glemte nesten grunnen til at jeg ville dra så brått. Han får meg til å glemme verdiene mine, alt. Det er for fristende.
"Beklager, John. Hun trenger meg." Jeg forsterker, og prøver å høres så ekte ut som mulig.
"Jeg forstår, Hana." Han tar av seg morgenkåpen han har på seg, helt naken.
Jeg vet ikke om det er et forsøk på å overtale meg til å bli, men hvis det er det, fungerer det.
Jeg biter meg hardt i underleppen, tvinger meg selv til å holde bakkekontakten. Han er Nathans forbannede stefar. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal fortelle det til ham. Hvis jeg forteller det til ham.
Faen, jeg er så forvirret. Så... opphisset.
Det er tortur.
Jeg ser på ham kle på seg mens jeg strever med å få igjen glidelåsen på kjolen min.
Han nærmer seg sakte når han ser at jeg har vanskeligheter. Han presser sitt fortsatt bare bryst mot ryggen min, og minner meg om varmen fra huden hans mot min.
Sukkene som slipper ut avslører behovet for å ha ham nær, og nok en gang må jeg holde sansene i sjakk.
"Kan du hjelpe meg med glidelåsen?" spør jeg, og han drar den straks opp, og avslutter med et sakte kyss på nakken min.
Han berører meg knapt, og jeg føler meg allerede våt igjen. Kroppen min er klar til å gjenta alt som skjedde de siste timene. Men tankene mine er opptatt, fanget i en forvirring som knapt lar meg danne en sammenhengende setning.
Heldigvis kan jeg skylde på alkoholen.
"Hvor vil du at jeg skal ta deg?" spør han forsiktig.
"Ingen grunn til å kjøre meg, jeg ringer en taxi," sier jeg, vel vitende om at han vil motsette seg ideen.
Jeg har bare kjent John Kauer i noen timer, men jeg kan allerede se at han er en ekte gentleman.
En kjekk, pervers gentleman.
"Jeg kan ikke la deg gå alene, Hana." Fingrene hans glir over kragebeinet mitt, og kjærtegner den bare huden som kjolens utringning avslører. "Jeg tror du er litt for full til å gå alene."
Jeg ser på vinflasken ved nattbordet og ser at den er nesten tom. Vi drakk så raskt at jeg knapt la merke til det. Han gjør meg tørst.
"Jeg har det bra, John. Du trenger ikke bekymre deg."
"Ingen diskusjon, Hana." Jeg himler med øynene mens han samler tingene sine, og det ser ut til å gjøre ham sint.
"Du vet, du er ikke min far. Vi kjenner knapt hverandre. Jeg kan velge hva jeg gjør." sier jeg irritert.
"Du har rett, jeg er ikke det. Fedre kan ikke gjøre det jeg planlegger å gjøre med deg når vi møtes igjen." Han snurrer bilnøklene på pekefingeren, og går sakte mot meg.
Varmeintensiteten øker. Jeg trodde følelsen ville forsvinne nå. Men nei, intensiteten forblir. Han ser min mentale forvirring men skylder på vinen vi slukte på noen timer.
Han har ingen anelse om den virkelige grunnen til at jeg er så forvirret, og jeg håper han ikke finner ut av det med det første.
"Det blir ikke en neste gang," stemmen min kommer ut hes, og kroppen min forstår at ordene mine ikke gjenspeiler hva jeg føler.
Jeg vet at jeg vil at dette skal skje igjen. Herregud, hvor mye jeg vil det. Men jeg kan ikke, det er galt.
"Hvem prøver du å lure, kjære?" Han håner. "Jeg kan se på ansiktet ditt hvor mye du vil at jeg skal knulle deg igjen." Han hvisker rett på leppene mine, og drar munnen sin mot min.
Det er nesten nok til å få meg til å gi etter, men jeg er bestemt. Jeg vil ikke la dette skje igjen, uansett hvor vanskelig det er.
"Jeg sa det, John. Jeg er ikke som de andre." Jeg svarer. "Du vil ikke se meg jage etter deg. Og det er et løfte." Han knytter kjeven, irritert, og det er bildet som er inngravert i mitt sinn før jeg forlater rommet.
Jeg prøver å overbevise meg selv om det fordi det ikke er noen annen alternativ, men dette er siste gang jeg ser John Kauer.