Mamma, milliardærpappaen frir til deg!

Kapittel 4 Mamma, Ikke vær sint på Lauren

Adeline stirret på den lille jenta foran seg, helt forbløffet. Hadde ikke Bennett sagt at Lauren sov i rommet sitt? Hvordan hadde hun endt opp her?

Før Adeline rakk å bli sint, løp Lauren bort og grep tak i lillefingeren hennes. "Hei, jeg heter Lauren."

Adeline så ned på Lauren, som stirret opp på henne med store, forventningsfulle øyne, og kjente en hodepine komme. Hun senket stemmen. "Hva gjør du her?"

Lauren blunket. "Mamma, jeg skal fortelle deg senere!"

Så lot hun som om hun så seg rundt før hun nikket. "Fra nå av skal du ta vare på meg!"

Ryan var begeistret over å høre det. Etter bare noen timer med Lauren hadde han gjort alt for å glede henne, men hun ga seg ikke. Nå som en hushjelp Lauren likte hadde dukket opp, kunne han endelig slappe av.

Ryan kremtet. "Du bør gå og ta deg av Lauren først. Jeg skal fylle deg inn om kontrakten senere."

Adeline nikket og lot Lauren lede henne opp trappen.

Da de kom til barnerommet og lukket døren, senket den en gang stolte Lauren straks hodet og så veldig ynkelig ut.

"Mamma, ikke vær sint. Jeg hjelper deg! Og jeg var ikke i trøbbel. Pappa er faktisk ganske snill mot meg. Da Bennett slettet overvåkingsopptakene, la han igjen en beskjed til ham, og pappa ble ikke sint på meg for det."

Adeline var forbløffet. "Hvilken beskjed?"

Laurens store øyne glitret, og hun sa stolt, "Drittsekk!"

Adeline kjente hodepinen intensivere. Hun sukket, plukket opp Lauren og bar henne til balkongen. Sittende ned, holdt hun Lauren tett inntil seg.

Lauren lente seg mot henne, og merket hennes uro. "Mamma, ikke vær sint."

'Hvorfor ser mamma så opprørt ut? Har jeg gjort noe galt?' undret Lauren.

Adeline strøk bare over det lille hodet hennes. "Mamma må ta en telefon."

Lauren ble værende nær, og så på at hun tok frem telefonen og tastet et nummer.

"Bennett," sa Adeline strengt.

I den andre enden hørtes Bennetts stemme uvanlig liten og nervøs. "Mamma, så du Lauren?"

"Hvorfor slo du og Lauren dere sammen for å gjøre dette?" spurte Adeline, med en tone som var en blanding av oppgitthet og nysgjerrighet. Hun visste alltid at Bennett var smart, langt forbi sin alder, men hun hadde aldri forventet at han skulle planlegge for at Lauren skulle finne Jasper!

"Vet du hvor farlig det er for en seksåring å gå ut alene? Og å dukke opp foran Jasper alene, hvordan kunne han ikke bli mistenksom?"

"Jeg vet, mamma, men hvor lenge tror du vi kan skjule Lauren?" sa Bennett trist. "Jeg vet du vil finne ut av det før eller siden og bli sint, men jeg gjorde det likevel. Mamma, det er ikke bare fordi du trenger denne jobben. Vi er i Radiance Springs nå, og Lauren kan ikke holde seg innendørs for alltid. Tror du folk ikke vil legge merke til hvor mye Lauren ligner på ham?"

Adeline så ned på Lauren i armene sine. De store, uskyldige øynene stirret tilbake på henne. Alle som kjente Jasper, ville aldri tvile på at de var i slekt.

Lauren var en tro kopi av Jasper blant de tre barna. Selv om Adeline hatet å innrømme det, hadde Bennett rett. Lauren kunne ikke holdes hjemme for alltid; hun trengte et normalt liv og venner. Hvis Jasper fant ut av det...

Adeline ville ikke engang tenke på det. Med Jaspers kløkt og ressurser, ville han finne ut av det på null komma niks. Hun grep telefonen hardt, stemmen hennes tørr. "Jeg vet."

Hun følte et stikk av harme. Barna hun hadde oppdratt med så mye innsats kunne bli tatt fra henne av mannen som en gang prøvde å drepe henne.

Bennett, som var så skarp, forsto hennes indre uro. Han var bekymret for Lauren også, men noen ting måtte gjøres, og bare de kunne gjøre det. "Siden vi vil bli oppdaget til slutt, hvorfor ikke ta det første steget? Uansett hvem han mistenker, vil han i det minste vite at du ikke døde når Lauren er rundt. Og med Lauren ved hans side, kan det kanskje stoppe ham fra å gifte seg med den andre kvinnen!"

Adeline var opprinnelig trist, men nå var hun enda mer overrasket. "Jeg husker ikke at jeg fortalte deg om disse tingene."

Bennett ga et bittert smil, det unge ansiktet hans fullt av melankoli, som viste en modenhet utover hans år. "Mamma, du har ofte mareritt. Vi vet alle sammen. Du har vært gjennom så mye. Hver gang du gråter i søvne, knuser det hjertene våre!"

Adelines øyne ble røde. "Jeg er lei meg."

Hvis hun kunne, ville hun ikke stadig bli vekket av mareritt eller få barna sine til å bekymre seg for henne.

"Mamma, ikke bekymre deg. Du har fortsatt oss." Seksåringen klappet seg på brystet og lovet mykt, "Vi skal beskytte deg! Og hvis du noen gang vil ha Lauren tilbake, skal jeg sørge for at hun kommer hjem!"

Adeline la bittert på telefonen og klemte Lauren tettere. Hun visste at barna mente det godt og at Bennetts ord var oppriktige, men de undervurderte Jasper.

Jasper, som en gang prøvde å drepe henne for noen andre, kunne gjøre alt for å beholde Lauren i fremtiden. Tanken sendte en kulde nedover ryggen hennes, og hun torde ikke tenke videre.

Lauren, som merket morens uro, klemte henne tett tilbake. Hun kunne høre en svak hulking og følte våtheten av tårer på kinnet. "Mamma, ikke gråt," hvisket hun. "Jeg skal være snill fra nå av. Jeg lover at jeg ikke skal skjule noe for deg igjen."