Kapittel 8
Tilbakeblikk på sykehuset...
Det sterile kontoret var uhyggelig stille, spenningen strakte seg som en stram wire. Alexander Kane lente seg tilbake i stolen, hans gjennomtrengende blikk festet på Dr. Desmond. "Er det ikke en raskere måte å finne ut om hun kan bli gravid?" spurte han, stemmen kald og målrettet.
Dr. Desmond sukket. "Den eneste måten å vite det på er å gå videre med IVF. Medisinske fremskritt har ennå ikke nådd det punktet hvor vi kan forutsi resultater uten å ta foreløpige skritt."
Alexanders kjeve strammet seg, frustrasjonen hans knapt under kontroll. "Hva med den vanlige metoden?" Dr. Desmond våget forsiktig, og så på Alexander. "Den er raskere, mer pålitelig, og med tanke på tidslinjen din, mer logisk."
Alexanders uttrykk mørknet, øynene glitret som isbiter. "Du vet like godt som jeg, Desmond, at jeg ikke giftet meg med henne av egen vilje. Dette handler ikke om lyst—det er forretning. Gjør testene og gå videre med IVF. Ingen videre diskusjon."
Dr. Desmond hevet hendene i en gest av overgivelse. "Som du vil," mumlet han, tonen fylt med resignasjon.
Døren til kontoret åpnet seg, og Alexander steg ut, hans tilstedeværelse kommanderende rommet. Lily reiste seg raskt, fanget hans stålblikk før han snudde seg bort.
"Det var hyggelig å møte deg, Lily," sa Dr. Desmond, og fulgte etter ham. "Synd vi ikke kan ha den lunsjdate, men jeg håper vi fortsatt kan være venner." Hans varme smil lettet spenningen et øyeblikk.
Lily klarte et høflig smil. "Hyggelig å møte deg også, Dr. Desmond."
Alexanders tempo økte, hans utålmodighet tydelig. Lily nølte før hun fulgte etter, hælene klikket mot det skinnende gulvet mens hun prøvde å holde tritt.
Da hun nådde parkeringshuset, satt Alexander allerede i bilen, hans holdning stiv. Han så opp da hun nærmet seg, hans uttrykk uleselig. "Hva venter du på? Sett deg inn. Jeg har ikke hele dagen."
Lilys bryn trakk seg sammen. "Jeg går til jobben herfra. Du trenger ikke kjøre meg."
Alexanders blikk skarpt som en piskesnert. "Jeg kan ikke huske at jeg ba om din mening. Sett deg inn."
Motvillig gled Lily inn i bilen, frustrasjonen vokste. Kjøretøyet kjørte av gårde, stillheten inni kvelende. Hun stirret ut av vinduet, bestemt på å ignorere ham.
Halvveis gjennom kjøreturen brøt stemmen hans stillheten, lav og skarp. "Så, du var ivrig etter den daten?"
Lily blunket, forvirret. "Hva?"
Alexanders blikk brant inn i henne. "Frøken Evans, ikke lat som du ikke forstår. Jeg så hvor lett du smilte av hans billige smiger. Eller er du som alle andre kvinner, påvirket av tomme komplimenter?"
Hendene hennes knyttet seg til never. "Jeg—"
"Spar det," snappet han, ordene hans skar gjennom henne som en kniv.
Lily bet tennene sammen og svelget sin respons. Vekten av anklagene hans la seg over henne som et kvelende teppe. Hun skjønte hva han insinuerte—han refererte til Dr. Desmonds spøkefulle bemerkning. Erkjennelsen stakk mer enn hun ville innrømme.
Bilen sakket farten foran kaffebaren hennes. Før den hadde stoppet helt, steg Lily ut, bevegelsene hennes raske og bestemte. Hun så ikke tilbake da hun gikk mot inngangen, ryggen stiv av sinne.
Inne ble hun møtt av Sarah, hennes betrodde fortrolige, med store øyne. "Hvem var det?" spurte hun, tonen dryppende av nysgjerrighet.
Lily pustet sakte ut og tvang frem et smil. "Gjett."
Sarah rynket pannen. "Jeg kan ikke. Du har holdt en lav profil helt siden... vel, du vet. Så, hvem er det?"
Lily nølte før hun svarte. "Alexander Kane."
Sarahs kjeve falt. "Du tuller, ikke sant? Den Alexander Kane? Den kaldhjertede milliardæren? Hva gjør han her?"
Lily lente seg mot disken, besluttsomheten vaklende. "Det er... komplisert."
Sarah smalnet øynene. "Begynn å snakke."
I løpet av de neste minuttene fortalte Lily om hendelsene de siste dagene, stemmen hennes stødig til tross for følelsesstormen som raste inni henne. Sarah lyttet oppmerksomt, vantroen vokste med hvert ord.
Da Lily var ferdig, ristet Sarah på hodet. "Dette er galskap. Du forteller meg at du giftet deg med ham under en kontrakt for å få barnet hans? Hva om han aldri bryr seg om deg? Hva med planen din om å søke rettferdighet for søstrene dine?"
Lilys uttrykk ble hardere. "Jeg har ikke glemt formålet mitt. Dette ekteskapet er bare en omvei. Jeg skal finne bevisene jeg trenger og sørge for at de ansvarlige blir straffet."
Sarahs blikk myknet. "Bare... ikke mist deg selv i dette, Lily. Lov meg det."
"Det skal jeg ikke," sa Lily fast, selv om en tvilens gnist trakk i henne.
Den kvelden vendte hun tilbake til herskapshuset, utmattelsen la seg over henne som en tung kappe. Da hun steg inn, ble hun møtt av Clara med en uvanlig formell tone.
"Velkommen tilbake, frue."
Lily blunket. Frue? I går hadde alle kalt henne frøken Evans. Hva hadde forandret seg?
"Takk, Clara," sa hun forsiktig.
"Ønsker du middag, frue?"
"Jeg har allerede spist. Jeg går opp nå."
Clara nikket, men nølte. "Før du går, frue, er det noe du bør vite."
"Hva er det?"
"Mr. Kane har instruert oss om å flytte tingene dine inn på soverommet hans i dag."
Lily stivnet, hjertet hamret. "Soverommet hans?"
"Ja, frue. Det var hans direkte ordre," sa Clara, tonen nøytral.
Lily sto fastlåst på stedet, tankene raste. Alexander Kanes motiver var en labyrint hun ikke kunne begynne å tyde. Og nå, mens erkjennelsen sank inn, følte hun vekten av neste bevegelse presse ned på henne som en mørk sky.
Hva planla han?