Kapittel 4
Morgensolen strømmet gjennom de brede glassvinduene og kastet lange skygger over Alexanders kontor. Lily satt overfor ham, med rak rygg og hendene foldet i fanget, men hjertet hennes banket vilt. Spenningen i rommet var til å ta og føle på, og Alexanders stålblikk hjalp ikke akkurat på situasjonen.
"Dette ekteskapet," begynte Alexander, med en tone skarp som en kniv, "er kun for ett og et halvt år. Det vil ikke være noe romantikk, og vi skal ikke blande oss i hverandres personlige liv. Privatlivet er ikke til forhandling."
Lily nikket, med en klump i halsen. Hun hadde visst at dette kom, men å høre det høyt gjorde det hele kaldere og mer endelig. Hun tvang seg til å møte blikket hans, selv om tyngden av ordene hans presset tungt på brystet hennes.
Alexanders uttrykk vaklet ikke mens han fortsatte, "Til slutt, i løpet av denne tiden, forventer jeg at du føder mitt barn. Når kontrakten utløper, vil jeg ta full omsorg, og du vil motta betalingen din. Jeg antar at du leste vilkårene i går, og jeg tror du også gjorde det igjen før du kom hit."
Utsagnet traff som et slag. Lily kjempet for å holde seg rolig, selv om tankene hennes raste. Dette var ikke bare en transaksjon – det var en livsendrende avtale. Likevel svelget hun følelsene sine og nikket. "Jeg forstår," sa hun med stødig stemme. Så, etter en pause, la hun til, "Men før vi signerer, har jeg noen betingelser selv."
James, som sto ved siden av, blunket overrasket og rynket pannen mens han utvekslet et blikk med Alexander. Alexanders kjeve strammet seg, og et øyeblikks irritasjon flakket over ansiktet hans. "Fortsett," sa han med en farlig rolig stemme.
Lily tok et målt åndedrag. "Som husets kvinne vil jeg håndtere alle huslige saker. Du vil spise det jeg lager. I tillegg..." Hun nølte, men presset seg så videre. "Selv om jeg forstår at jeg ikke vil beholde omsorgen, må jeg få lov til å se barnet to ganger i måneden etter at kontrakten er utløpt."
Rommet falt i en tung stillhet. James' munn falt åpen, og øynene hans flakket mellom Lily og Alexander. Alexanders uttrykk ble hardere, og blikket hans smalnet til en iskald stirring. "Du våger å forhandle med meg?"
"Det gjør jeg," svarte Lily, med urokkelig stemme, selv om håndflatene hennes var klamme. "Jeg vil ikke la mitt barn vokse opp uten å kjenne sin mor. Hvis du ikke kan godta det, kan vi avslutte dette her."
Et øyeblikk sa ikke Alexander noe. Luften mellom dem føltes elektrisk, ladet med usagte spenninger. Så, til slutt, lente han seg frem, hvilte albuene på skrivebordet. "Nei," sa han fast. "Du vil ikke ha tilgang til barnet etter at kontrakten utløper. Hvis det er uakseptabelt, gå nå."
Lilys hjerte knyttet seg, men hun nektet å gi etter. Hun reiste seg fra setet, med hodet hevet. "Da er det ikke mer å diskutere. Farvel, Mr. Kane." Uten å se seg tilbake, gikk hun mot døren, trinnene hennes ekko i stillheten.
James snudde seg mot Alexander, med panikk i øynene. "Sjef, lar du henne virkelig gå? Vi er tom for tid. Du vil ikke finne noen andre som henne i løpet av det neste halvannet året."
Alexanders blikk forble festet på døren Lily nettopp hadde gått ut av. Et øyeblikk myknet uttrykket hans, men det var borte like raskt. "Det går fint," sa han kort. "Jeg skal håndtere dette selv."
"Sjef..." James nølte, men presset på, "Du kan komme til å angre på dette. Hun er annerledes, og det vet du."
Alexanders blikk fikk ham til å tie. “Nok,” sa han skarpt. “Bring henne tilbake.”
Lily satt i venterommet, hendene knyttet hardt i fanget. Hun hadde forlatt kontoret med hodet hevet, men nå som hun var alene, snek tvilen seg inn. Hadde hun gjort en feil? Hennes besluttsomhet vaklet mens sekundene tikket forbi.
Døra knirket opp, og James kom ut, ansiktet hans en blanding av lettelse og frustrasjon. “Frøken Evans,” sa han, stemmen hans preget av vantro. “Jeg trodde du hadde gått.”
Lily kikket opp, skjulte sin indre uro med et lite smil. “Jeg samlet bare tankene mine.”
“Vel, det ser ut til at sjefen har ombestemt seg. Han er klar til å fortsette—på dine vilkår. Skal vi?”
Lilys hjerte hoppet, men hun beholdt roen i ansiktet. Hun reiste seg grasiøst og fulgte James tilbake til kontoret, hvor Alexander ventet.
Alexanders kalde blikk møtte hennes da hun kom inn, men hun vegret ikke. I stedet sto hun fast, som om hun var den som hadde kontrollen.
“La oss få dette overstått,” sa han, tonen hans skarp.
Kontrakten ble signert i stillhet, luften tykk av usagt spenning. Da det var gjort, rakte Alexander Lily hennes kopi uten så mye som et blikk. “James,” sa han, “vis henne rundt på eiendommen. Sørg for at hun har alt hun trenger. Og gi henne et kort til shopping—jeg forventer at hun kler seg passende.”
James nikket og signaliserte for Lily å følge ham.
Omvisningen på eiendommen var like blendende som den var overveldende. Lily gikk gjennom storslåtte haller prydet med krystallysekroner og uvurderlig kunst, fottrinnene hennes ekkoet på marmorgulvene. Likevel, under prakten, lå en kjølig tomhet. Herskapshuset var vakkert, men det føltes blottet for varme—et forgyllet bur.
Etter å ha introdusert henne for personalet og gitt henne et elegant svart kredittkort, forlot James henne for å slå seg til ro. Alene i sitt nye rom, stirret Lily på sitt eget speilbilde i den utsmykkede speilen. Realiteten av situasjonen hennes la seg som en tung vekt over henne. Hun hadde sikret sin plass i Alexanders liv, men til hvilken pris?
Den kvelden, da himmelen mørknet og herskapshuset falt til ro, kom Alexander tilbake. Han fant Lily i stuen, fordypet i en bunke dokumenter. Hun kikket opp, forskrekket over hans plutselige nærvær.
“Har du slått deg til ro?” spurte han, tonen hans uvanlig myk.
“Ja,” svarte hun forsiktig. “James var veldig hjelpsom.”
“Bra,” sa han, stemmen hans gjenfant sin vanlige skarphet. “Vi må framstå som en enhet. Ekteskapet vårt kan være en kontrakt, men utseendet betyr noe. Er du klar for det?”
Lily nikket, besluttsomhet blinket i øynene hennes. “Jeg forstår. Jeg skal gjøre det som kreves.”
“Bra,” sa Alexander igjen. “Vi skal delta på en veldedighetsgalla neste helg. Vær forberedt på å spille rollen.”
Da han snudde seg for å gå, stoppet Lilys stemme ham. “Herr Kane,” sa hun, tonen hennes stødig. “Du kan tro dette bare er en kontrakt, men jeg vil ikke være usynlig. Jeg vil finne min plass her, med eller uten din tillatelse.”
Alexander stoppet, hånden på dørkarmen. For et øyeblikk virket det som om han nølte, men han så ikke tilbake. “Vi får se,” sa han enkelt, før han forsvant inn i skyggene i gangen.
Lily sank tilbake i stolen, hjertet hennes banket. Hun hadde gjort sitt trekk, men spillet hadde så vidt begynt.
Og hun var ikke sikker på om hun ville vinne—eller tape alt.