Kapittel 8 Hun rørte ved det hun ikke burde ha rørt
Michael var på randen av å eksplodere, kjeven hans var så stramt sammenbitt at den kunne ha knekt en valnøtt.
Elizabeth ble spøkelseshvit, "Jeg så det ikke ordentlig. Jeg åpnet det og lukket det med en gang! Jeg sverger, jeg mente det ikke. Jeg ble så skremt. Jeg vet ikke engang hvordan jeg klikket på det."
"Hold kjeft!" Han snappet, unnskyldningene hennes gjorde ham bare mer rasende. "Bli på rommet! Inntil skilsmissen er ferdig, skal du ikke sette foten utenfor den døren!"
Elizabeth, som stirret på Michael, lukket munnen.
Uansett hva hun sa, var det nytteløst.
Hun holdt kjeft og gikk tilbake til rommet sitt.
Hun sa ikke mer, i tilfelle han skulle hate henne enda mer.
Elizabeth lukket døren bak seg.
Michael stirret på den lukkede døren.
Med sammenknepne øyne og pressede lepper sa han til Susan, "Ikke ta med mat til henne."
Planla han å låse henne inne og sulte henne?
Susan ville si noe, men da hun så Michaels raseri, klarte hun ikke å få frem et ord.
I familien Thomas var Michael sjefen.
Susan kunne bare sukke og gå sin vei.
To dager senere.
Marys blodtrykk var tilbake til normalen, og hun fikk klarsignal til å dra hjem.
Det første hun gjorde var å besøke Michael.
Da hun så Michael oppe og i god form, følte Mary en lettelse.
Med et avslappet smil spurte hun, "Michael, hvordan går det med deg? Når tror du at du er på beina igjen?"
Michael sa, "Legen sier at jeg helbreder meg bra. Mamma, det er noe jeg må snakke med deg om."
Mary så ut til å vite hva som kom, og smilet hennes falmet litt, "Er dette om ekteskapet ditt? Jeg arrangerte det bryllupet, og Elizabeth er kona jeg valgte for deg. Hun er en god jente. Du burde prøve å komme overens med henne. Apropos, hvor er hun? Jeg så henne ikke da jeg kom inn. Har Elizabeth gått ut?"
Michael sendte et blikk til Susan.
Susan forsto hintet og skyndte seg til Elizabeths rom.
Hun var også bekymret for Elizabeth.
De siste to dagene hadde Michael ikke latt noen ta med mat eller vann til henne. Hvem visste hvilken tilstand hun var i nå?
Susan åpnet døren, og Mary kikket inn, kjeven hennes falt.
Inne i rommet lå Elizabeth sammenkrøpet som en ball, med armene rundt knærne, svakt lent mot veggen.
Håret hennes var løst og litt rufsete.
Da hun hørte døren åpne, snudde hun hodet og så Mary.
Da Mary så henne slik, stormet hun inn.
"Elizabeth! Det har bare gått noen få dager. Hva har skjedd med deg? Hvordan har du endt opp slik?" Mary så på Elizabeth, ansiktet hennes var blekt som et spøkelse, og Marys blodtrykk steg. "Fortell meg, har Michael, har Michael skadet deg?"
Marys stemme skalv mens hun snakket.
Elizabeth hadde mistet mye vekt.
Hun var aldri tung til å begynne med. Selv om Susan lagde alle slags retter til henne hver dag, forble hun tynn.
Men nå hang den lyse nattkjolen hennes av henne som en sekk.
Hun var enda tynnere enn før.
Ansiktet hennes var blekt, og leppene var sprukne.
De en gang så lyse øynene hennes så nå døde ut.
Hun var et totalt vrak.
Munnen hennes beveget seg som om hun ville si noe, men ingenting kom ut. Hun hadde vært innesperret og sultet i to dager, uten noe å spise.
Når hun ble tørst, drakk hun springvann.
I denne tilstanden var hun nesten utsultet til døde.
Hennes ufødte barn var sannsynligvis allerede borte av sult.
På en vridd måte var det en lettelse. Hun slapp å bekymre seg for om hun skulle beholde barnet.
Når hun tenkte på det, føltes det som om hjertet hennes ble klemt og revet i stykker av et par gigantiske hender.
Det gjorde så vondt at hun knapt kunne puste.
Det viste seg at hun brydde seg om barnet sitt.
Susan kom med en kopp varm melk og holdt den til leppene hennes, "Fru Elizabeth Thomas, drikk litt melk først. Ikke bekymre deg, fru Mary Thomas er her nå, du vil få mat."
Mary rynket dypt pannen, "Kan noen fortelle meg hva som foregår? Hva har skjedd med Elizabeth? Hvordan har hun blitt så tynn? Hvorfor låste Michael henne inne? Hva gjorde Elizabeth for å gjøre ham sint?"
Hun gikk raskt til stuen og konfronterte Michael, "Michael, Elizabeth er kona jeg valgte for deg. Hvordan kunne du behandle henne slik? Har du tenkt på hvordan jeg føler det?"
"Hvis det ikke var for deg, tror du jeg ville ha beholdt henne så lenge?" Stemmen hans var kald og likegyldig.
Hun hadde rotet med noe hun ikke burde, og han hadde ikke brukket armene hennes, noe som allerede var en stor nåde.
"Michael, Elizabeth er en god jente. Jeg forventer ikke at du skal elske henne. Jeg vil bare at dere to skal være sammen, selv om det bare er i navnet!" Mary ble mer opprørt mens hun snakket, brystet hennes hevet seg, og kroppen begynte å svaie.
Da Michael så at Mary ikke så bra ut, signaliserte han raskt til livvakten ved siden av ham.
Livvakten skyndte seg frem for å støtte henne og hjalp henne til sofaen.
"Du kan ikke kaste ut Elizabeth! Hvis du vil skilles, greit, men du bør finne en kvinne du liker. Jeg kan ikke la deg leve alene lenger!" Mary ble hjulpet til sofaen, men hodet hennes ble stadig svimmelere.
Tretti sekunder senere, vippet Mary hodet og kollapset på sofaen.
Etter å ha blitt utskrevet samme morgen, ble Mary hastet tilbake til sykehuset.
Michael hadde ikke forventet at Mary skulle bry seg så mye om Elizabeth.
Det var ikke bare Elizabeth han mislikte, han motsto alle kvinner.
I rommet, etter å ha slukt en kopp melk, kviknet Elizabeth litt til.
Hun hadde hørt alt som skjedde utenfor.
Mary ble sendt til sykehuset igjen.
Elizabeth, som hadde vært sultet i to dager, var svak over hele kroppen, men hennes beslutning om å få en skilsmisse var sterkere enn noen gang.
Hun snublet til stuen og sto overfor Michael.
"Jeg vil skilles," sa hun, stemmen hennes litt hes, men blikket fast.