Kapittel 6 Gravid
Michael satt avslappet i rullestolen sin, men stemningen han ga fra seg var iskald. Han sendte et blikk mot Anthony, som krøp som en bortkommen hund ved siden av ham, med øyenbryn skarpe som kniver, og snakket hvert ord langsomt og jevnt, som om han ikke brydde seg om noe i verden.
"Anthony, trodde du virkelig at du kunne lure meg?" Stemmen hans var så kald at Anthony skalv.
"Michael, jeg sverger, jeg gjorde ingenting! Du må tro meg!" Anthony var fortsatt på knærne, krøp mot Michaels føtter, og dro i buksebenet hans som en desperat valp.
Michael bare stirret på ham, like iskald som før.
Livvakten hans trådte frem og ga Anthony et hardt spark. "Hold deg unna Mr. Thomas!"
Anthony skrek, med tårer og snørr rennende nedover ansiktet. Det var et patetisk syn. Elizabeth så på, følte ingenting annet enn avsky. Hvordan hadde hun noen gang elsket den motbydelige Anthony så lenge? Hun hadde blitt lurt av Anthony, og det var rasende.
Anthony fortsatte å trygle, "Michael, jeg sverger, jeg ville at du skulle våkne! Jeg forrådte deg ikke!"
Michael så på ham som om han allerede var død. "Tror du at jeg ville anklage deg uten bevis? Tror du jeg er som deg?" Øynene hans var fulle av mordlyst. "Du bestakk advokaten min mens jeg lå i koma."
Michaels ord skar som en forgiftet dolk. "Du hadde mot til å gjøre det da, men nå kan du ikke engang innrømme det?"
"Forsvinn." De kalde øynene hans feide over Anthony, før de vendte seg bort fra ham.
Anthonys følelser var i ruiner. Da han hørte dette, følte han det som om han hadde fått en fribillett ut av fengsel. Han skyndte seg ut derfra.
Elizabeth så på Anthonys patetiske retrett, følte en blanding av medlidenhet og avsky. Hun kastet et blikk på Michael, som fortsatt var rasende, og bestemte seg for at det var best å holde seg unna. Hun kunne ikke risikere å gjøre ham sint, men hun kunne definitivt unngå ham.
Med denne tanken grep hun vesken sin og forlot stuen så raskt hun kunne. Hun måtte til sykehuset i dag for en sjekk. Mensen hennes var forsinket, og blødningen var veldig lett. Det hadde aldri skjedd før. Forhåpentligvis var det bare stress som rotet med hormonene hennes.
Elizabeth kom til sykehuset og registrerte seg på gynekologisk avdeling. Da det var hennes tur, forklarte hun situasjonen til legen. Legen arrangerte flere tester for henne.
Etter alle testene, omtrent en time senere, fikk hun resultatene. Hun var gravid! Hun var lamslått og spurte legen, "Men jeg hadde mensen, hvordan kan jeg være gravid?"
Legen forklarte tålmodig, "Det er ikke mensen din. Det er tidlig graviditet med truende abort. Du må ta vare på babyen." Denne nyheten traff Elizabeth som et tonn murstein, og etterlot henne i panikk.
"Doktor, hva om jeg ikke vil ha denne babyen?" spurte Elizabeth. Hun skulle til å skilles fra Michael; hvordan kunne hun ha barnet hans nå?
"Hvorfor kom ikke mannen din med deg?" spurte legen. "Selv om du ikke vil ha barnet, bør du kanskje informere ham først."
Elizabeths ansikt rynket seg i frustrasjon.
Da legen så at hun slet, kastet han et blikk på journalen hennes. "Du er bare 21! Du har ikke engang giftet deg ennå, har du?"
"En abort er ikke en enkel sak. Det kan føre til komplikasjoner som kraftige blødninger. Selv om du vil ha en, må du tenke nøye gjennom det. Uansett hva som skjer med kjæresten din, er barnet uskyldig."
Legen ga henne journalen. "Du viser allerede tegn på blødning og må beskytte barnet. Men om barnet kan reddes, er fortsatt usikkert."
Elizabeths hjerte myknet litt. "Doktor, hvordan beskytter jeg barnet?"
Legen så på henne igjen. "Jeg skal skrive ut noen medisiner. Gå hjem, hvil i sengen i en uke, ikke overanstreng deg, og kom tilbake til kontroll om en uke."
På vei ut av sykehuset var ryggen hennes gjennomvåt av kald svette. Hun følte seg fortapt, uten å vite hvor hun skulle gå eller hvem hun skulle snakke med.
En ting var sikkert, hun kunne ikke fortelle Michael. Hvis han fant ut av det, ville han tvinge henne til å ta abort.
Tankene hennes var et kaos. Hun måtte roe seg ned før hun tok noen beslutninger. Om hun skulle ta abort eller beholde barnet, måtte hun vurdere nøye.
Hun tok en taxi og dro for å finne moren sin, Nancy Wilson.
Siden Nancy og Robert skilte seg, hadde Nancy bodd hos onkelen hennes, Joseph Wilson. Josephs familie var ikke like velstående som Jones-familien, men de klarte seg greit.
"Elizabeth, kom du alene?" Tante Lisa Moores ansikt mørknet da hun så at hun kom tomhendt. "Se på deg, helt nedbrutt. Kastet Thomas-familien deg ut? Hva? Vil de ikke ha deg lenger?"
Elizabeth senket hodet, følte seg flau.
Da hun så Elizabeth med bøyd hode, hoppet Nancy til forsvar. "Hvem er du her for å le av datteren min?"
Lisa svarte tilbake, "Nancy, hvor får du motet til å snakke til meg på den måten? Hvis du er så kapabel, hvorfor flytter du ikke ut? Hvorfor bor du fortsatt gratis i huset mitt?"
Elizabeth visste ikke at Nancy hadde det så vanskelig der.
"Mamma, du bør flytte ut og leie et sted!" sa Elizabeth, strevende. "Egentlig har Lisa rett. Jeg er i ferd med å skille meg fra Michael. Mamma, etter skilsmissen, vil jeg bo med deg!" Elizabeth la hodet sitt på Nancys skulder.
Nancy nikket. "Ok, jeg skal flytte ut."
Innen en halvtime hadde de forlatt Wilson Mansion og satt seg i en taxi.
Etter å ha fått Nancy på plass i hennes nye hjem, dro Elizabeth tilbake til Thomas Villa.
Den natten vred og vendte Elizabeth seg, ute av stand til å sove. Hun hadde fortsatt ikke bestemt seg for om hun skulle beholde barnet eller ikke.
I den smertefulle kampen falt Elizabeth til slutt i en dyp søvn.
Neste morgen klokken halv ti banket Susan på døren. "Fru Thomas, herr Thomas har allerede dratt. Du kan komme ut for å spise frokost nå."
Elizabeth følte seg litt flau over at Susan hadde gjennomskuet alt.
Etter frokost ringte hennes gamle skolekamerat og sa at han hadde en oversetterjobb til henne.
"Elizabeth, denne oversetterjobben er en enkel sak for deg. Betalingen er god, men det haster. Må være ferdig innen middag," sa skolekameraten.
Elizabeth var kort på kontanter, så hun sa umiddelbart ja.