Kapittel 3 Michael åpnet øynene
Da Anthony møtte Elizabeths blikk, frøs han et øyeblikk. Var dette virkelig den samme Elizabeth han kjente?
Elizabeth pleide å være så søt og lydig, alltid enig i alt han sa. Hun hadde aldri gitt ham et slikt blikk før.
Hadde hun funnet ut noe?
Anthony følte et stikk av skyld og kunne ikke møte øynene hennes.
Han kikket bak henne og plutselig ble øynene hans store, som om han hadde sett et spøkelse.
"Michael," utbrøt han.
Elizabeth snudde seg rundt.
På sengen hadde Michael på en eller annen måte åpnet øynene.
Under krystallkronen så Michaels øyne ut som dype, farlige edelstener.
Det sendte frysninger nedover Anthonys rygg.
Ansiktet hans ble blekt av frykt, og han tok noen skritt tilbake. "Elizabeth, det begynner å bli sent. Jeg vil ikke forstyrre deg og Michael lenger!"
Anthony stormet ut av hovedsoverommet som om han ble jaget av en demon.
Elizabeth så på ham flykte i panikk, og snudde seg deretter for å se på Michael som lå stille på sengen.
Var Michael våken?
Var han ikke på dødens rand?
Elizabeth ropte raskt ned trappen, "Susan, Michael er våken! Han åpnet øynene!"
Susan hørte ropet og kom raskt opp trappen.
Hun så på Michael på sengen.
Med et sukk ristet hun hjelpeløst på hodet.
"Fru Thomas, herr Thomas åpner øynene hver dag. Dette betyr ikke at han virkelig er våken. Du ser, vi snakker nå, og han har ingen reaksjon i det hele tatt," sukket Susan. "Legen sa at for noen i herr Thomas' tilstand, er sjansene for å våkne veldig lave."
Etter å ha sett Susan gå, vasket Elizabeth seg, skiftet til pyjamas, og la seg i sengen.
Elizabeth satt på sengen og så på Michaels kjekke ansikt ved siden av henne.
Hans kalde oppførsel virket medfødt, som om han var født til å være en konge. Fordi han lå ned, var kragen hans litt åpen, og fra Elizabeths vinkel kunne hun akkurat se halve kragebeinet hans.
Elizabeth stirret stille på hans kjekke ansikt, "Michael, kan du høre meg?"
Michael lå på sengen med øynene tett lukket, uten å vise noen reaksjon.
Elizabeth tenkte på sitt eget rot, og så på den bevisstløse Michael, noe som fikk henne til å gruble over hans uflaks.
I kontrast til Michael, som hadde lidd en forferdelig bilulykke og var i koma, følte Elizabeth plutselig at hun ikke var så uheldig likevel.
"Michael, du må våkne snart. Hvis du ikke gjør det, vil den drittsekken Anthony ta alle pengene dine og selskapet ditt. Hva skal vi gjøre da?" Elizabeth la seg ned ved siden av ham, men hun kunne bare høre sitt eget sukk.
For nå, selv om Michael var i koma, pustet han fortsatt.
Hun var den nåværende fru Thomas, så ingen ville tørre å tukle med henne for øyeblikket.
Men hva om han virkelig døde? Hva skulle hun gjøre da?
Hvordan ville familien Thomas og familien Jones behandle henne?
Fremtiden hennes virket dyster.
Så, hun måtte bruke sin status som fru Thomas til å gjenvinne alt hun hadde mistet før han døde!
Hun skulle få alle som mobbet henne til å betale for det de hadde gjort!
Neste morgen klokken åtte presis.
Susan tok med Elizabeth til Thomas Villa for å besøke Mary.
Mary betraktet Elizabeth, og jo mer hun så, jo mer fornøyd ble hun. Elizabeth virket som en som lett kunne tråkkes på.
Mary rakte henne en lilla eske, "Elizabeth, dette er en liten gave fra meg. Vær så snill og ta imot den."
Elizabeth våget ikke å avslå Marys vennlighet og tok imot den med en gang, "Takk."
"Elizabeth, jeg vet hvor uheldig det er for deg å gifte deg med Michael. Tross alt kan du ikke nyte et liv som vanlige par gjør," sa Mary og kastet et blikk på Elizabeth, og avslørte sine tanker. "Michael ser ikke ut til å ha mye tid igjen. Han var alltid opptatt med jobb og hadde aldri engang et forhold, langt mindre etterlot seg et barn i denne verden."
Da hun hørte dette, vred Elizabeth nervøst på ermene sine.
Kunne det være at Mary ønsket at hun skulle få et barn med Michael?
Men Michael var i koma.
Hvordan kunne de få et barn?
Hun håpet de ikke ville tvinge henne til å ligge med en annen mann.
Hvis det var tilfelle, ville hun heller dø!
"Jeg vil at du skal få et barn med Michael for å videreføre hans blodlinje," sa Mary.
Marys ord overrasket alle til stede.
"Mamma, Michael er i koma. Hvordan kan han få et barn med Elizabeth? Har du mistet forstanden?" spurte Michaels eldre bror, William Thomas.
Michael var ikke engang død ennå, og disse menneskene var allerede ute etter eiendommen hans.
Mary lo, "Ikke bekymre deg. Michael har en så stor eiendom, han trenger å ha sitt eget barn til å arve den. Jeg har allerede gjort ordninger."
Alle øyne vendte seg umiddelbart mot Elizabeth.
Hun følte et enormt press.
"Elizabeth, du går fortsatt på skolen, ikke sant? Hvis du blir gravid nå, vil det definitivt påvirke studiene dine," sa Williams kone, Karen Martinez.
William var enig, "Ja! Elizabeth er fortsatt så ung. Hun vil sannsynligvis ikke gi opp studiene sine for å bli hjemme og få et barn!"
Mary visste selvfølgelig hva William og Karen tenkte, og derfor insisterte hun på å videreføre Michaels blodlinje.
"Elizabeth, er du villig til å få et barn med Michael?" spurte Mary henne rett ut. "Du bør vite at du og Michaels barn vil arve Michaels eiendom i fremtiden. Hans eiendom er nok til å gi deg og barnet et komfortabelt liv."
Elizabeth nølte ikke, "Ja, det er jeg."
Hvis hun kunne hindre Anthony i å ta Michaels eiendom, var hun villig til å prøve.
Dessuten virket det som om hun ikke hadde noe valg.
Da hun hørte svaret hennes, smilte Mary fornøyd, "Bra, jeg visste at du er annerledes enn de dumme kvinnene der ute!"
Etterpå forlot Elizabeth Thomas Villa og forberedte seg på å returnere til Michaels herskapshus.
På veien ble hun uventet stoppet av Anthony.
Bare det å se Anthony nå gjorde Elizabeth kvalm.
Hun ønsket ikke å ha noe med ham å gjøre.