Kapittel 4
Vidar prøvde å fokusere på rapporten på nettbrettet sitt, men tankene hans nektet å samarbeide. Bilen hadde fortsatt hennes duft hengende i luften.
"Hun var nydelig, sir," sa Malcom, sjåføren hans.
"Hva?" spurte Vidar, og lot som han ikke visste hva sjåføren hans snakket om.
"Den unge damen du tilbød skyss, sir," utdypet Malcom.
"Det er sent, og området rundt 'Den røde damen' er ikke det tryggeste," sa Vidar.
"Jeg spurte ikke, sir. Det er ikke min sak. Jeg bare kjører bilen." Bare kjører bilen, min fot, tenkte Vidar. Malcom var den beste sjåføren på markedet, og det var den eneste grunnen til at Vidar tålte mannens behov for å sladre og stikke nesen der den ikke hørte hjemme. Ofte i Vidars privatliv. Det og det faktum at Malcom var lojal til det ytterste. Men han hadde et poeng. Malcom hadde ikke spurt, så Vidar visste ikke hvorfor han følte behov for å forsvare avgjørelsen sin. Ikke at det hadde vært en bevisst avgjørelse å tilby servitrisen skyss. Ingen av tingene som førte til det hadde vært en del av planen hans for kvelden. Han hadde bare sett henne sitte på bussholdeplassen og bedt Malcom stoppe før han hadde skjønt hva han hadde sagt. Han visste fortsatt ikke hvorfor han hadde gjort det. Jo, hun hadde vært en av de beste servitrisene som hadde servert dem under torsdagens møter. Hun hadde en naturlig evne til å takle de grove vitsene og sjåvinismen som syntes å blomstre når de alle var samlet. Men hun hadde også klare grenser som hun ikke var redd for å håndheve. Han hadde likt å ha henne på fanget sitt. Hun føltes myk og rund på alle de rette stedene. Han hadde likt det for mye, noe som ble klart da Millard hadde kalt henne over til seg. Vidars instinkt hadde vært å protestere, å holde henne på fanget sitt. Det var en klar advarsel, og han hadde sørget for at hun hadde forlatt fanget hans så snart som mulig, og deretter hadde han sørget for at hun holdt seg unna resten av kvelden. Å tilby henne skyss hjem var ikke å holde henne unna. Han tok et dypt pust og tok et nytt sniff av duften hennes. Han ville tilskrive oppførselen sin den kvelden til den lange tiden han hadde vært uten en kvinne, eller en mann for den saks skyld. Kanskje kroppen hans fortalte ham at det var på tide å unne seg litt utsvevende oppførsel. Men ikke med servitrisen. Alle instinktene hans fortalte ham at det ville ende opp som en dårlig idé. Heldigvis var det mer enn nok villige personer i byen.
Til Vidars evige irritasjon gikk ikke tankene på servitrisen bort. Uansett hvilke distraksjoner han beskjeftiget seg med etter hvert som dagene gikk. Ikke engang da Lucas, sjefen for IT-avdelingen hans, fortalte ham at det var et problem med IT-systemet deres, forsvant hun helt fra tankene hans. Lucas gjorde et tappert forsøk på å forklare Vidar hvordan han hadde oppdaget at noe var galt med systemet deres. Men det var altfor mye IT for Vidar å fullt ut forstå.
"Forklar det som om jeg er fem år gammel," sa han endelig.
"Ok, Mr. Grims. IT-systemet vårt er laget for å sende informasjon frem og tilbake i selskapet. Tenk på det som de gamle rørene der du puttet en melding i en kapsel og sendte den gjennom røret til et annet kontor," begynte Lucas. Vidar var nær ved å rulle med øynene, men han hadde bedt om det. "Så hvis jeg vil sende en melding i et rør til deg. Jeg samler informasjonen og putter den i en kapsel. Så må jeg merke kapselen med hvor og til hvem jeg vil sende den. For vårt eksempel, la oss si at vi bruker en skriver og skriver ut en etikett og fester den på kapselen. Så sender jeg den, og den dukker opp på din ende. Ikke sant?"
"Riktig," sa Vidar enig. Så lenge han klarte å følge med.
"Riktig. Noen ganger liker jeg å sende informasjon til meg selv, på den måten vet jeg hvor jeg skal lete etter den når jeg trenger det. Forleden dag sendte jeg en kapsel til meg selv. Men jeg la merke til at det tok litt lengre tid enn vanlig. La oss si at kapselen vanligvis tar ti sekunder å ende opp tilbake på pulten min. Nå tar det femten. Det er ikke stor forskjell, men nok til at jeg ble nysgjerrig. Jeg var bekymret for at serverne, beklager, ikke serverne, rørene, begynte å bli gamle. Kanskje vi trengte å reparere dem. Så jeg begynte å spore meldinger som ble sendt. Og det jeg fant ut var at omtrent hver tusende melding blir forsinket. Jeg kan ikke finne noen felles årsak til hvorfor de meldingene blir forsinket. De går ikke alle gjennom et spesifikt rør, ikke alle meldinger som går samme vei blir forsinket og så videre," fortsatte Lucas.
"Ok, så trenger vi nye… rør?" spurte Vidar.
"Jeg tror ikke det. Jeg tror det er verre enn det. Jeg tror noen avskjærer kapsler. Ser inni dem og sender dem videre," sa Lucas.
"På fem sekunder?" spurte Vidar.
"Vel, nei. I virkeligheten går det mye raskere, og det gjøres digitalt," fortalte Lucas ham. Vidar nikket.
"Hvem er ansvarlig?" spurte han. Han kunne lett tenke på minst tjue personer eller organisasjoner som ville være interessert i informasjonen hans. Noen ville bare være en irritasjon, andre ville være et helvete.
"Det er tingen. Jeg kan ikke finne noen bevis på at dette faktisk skjer. Det er bare en liten forsinkelse og magefølelsen min som forteller meg at dette er den mest fornuftige forklaringen. Jeg har prøvd å finne inntrengningen, men jeg klarer det bare ikke," sa mannen. Vidar rynket pannen. Hvis Lucas innrømmet at han ikke visste, var ting ille.
"Hva trenger du for å finne det?"
"Jeg trenger noen med bakgrunn i hacking, helst noen som også har en god forståelse av hvordan forretningssystemer er bygget og IT-sikkerhet," sa Lucas.
"Jeg skal finne dem. I mellomtiden, fortsett etterforskningen din," sa Vidar til ham. Lucas ble avskjediget, og Vidar begynte å tenke på hvem han kjente som kunne skaffe ham en IT-ekspert. Telefonen ringte, og han så på den. "Ja, Adisa, hvordan kan jeg hjelpe deg?" spurte han det andre medlemmet av torsdagsklubben.
"Vidar, Nasir og jeg snakket sammen, og vi tenkte det ville være hyggelig å be Jenni om å få samme servitør i morgen som vi hadde forrige uke. Jeg har ringt rundt og alle er enige. Hva sier du?" spurte Adisa. Faen, tenkte Vidar. Han ville aldri bli kvitt henne.
"Greit, jeg er ikke så veldig opptatt av hvem som serverer oss. Jeg antar at hun var kompetent nok," sa han.
"Hva har krøpet opp i ræva di og dødd?" spurte Adisa med en rik latter.
"Stikk av," sa Vidar, noe som forårsaket en ny runde med latter.
"Du vet hva hun er?" spurte Adisa.
"Jeg vet."
"Da burde du forstå hvorfor vi gjør dette."
"Jeg vet, jeg vet. Bare ta deg av det og slutt å plage meg med det," snappet Vidar.
"Greit, jeg skal la deg fortsette med det som har satt deg i dårlig humør. Jeg ringer Jennie og ordner det. Vi sees i morgen. Vær så snill å være i bedre humør," sa Adisa til ham og la på. Greit, tenkte Vidar. Han ville bare tilbringe kvelden med å ignorere henne som han hadde gjort sist.